Papiravisene dør

Og vi vet datoen.

I APRIL 2040. Da kommer den siste papiravisen i verden ut. Det har Philip Meyer kommet fram til i sin bok, The Vanishing Newspaper, fra 2004.

Meyer er forfatter og professor i journalistikk ved Universitetet på Chapel Hill i North Carolina. Han har regnet seg fram til tidspunktet ved å anta at nedgangen i antall lesere for papiravisene fortsetter i samme tempo som i dag.

Etter hans beregninger vil det ikke være noen lesere igjen i det hele tatt i 2040. Og mens mediemoguler og redaktører jobber som gale for å finne ut hvordan de skal stoppe utviklingen, tar lesere, seere og lyttere stadig oftere saken i egne hender.

BRUKERSKAPT INNHOLD på nettet er i voldsom vekst. Blogger, podcasting, diskusjonsfora, nye nettsteder, nettleksikon, deling av bilder, tekst, musikk og filmer utvikler seg i høyt tempo.

Bildet forandres gradvis, men har en tydelig retning: Medias rolle, som en leverandør av informasjon og underholdning til passive konsumenter, erstattes av unge mediekonsumenter som i stadig større grad produserer innhold selv, og kommuniserer med andre innholdsleverandører direkte.

Flere advarer og mener denne utviklingen kan være uheldig:

- Hver enkelt av oss vil kunne lage oss en egen personlig mediahage med gjerder rundt som omgir oss med utelukkende støttende og bekreftende informasjon, og stenger ute alt som ikke stemmer overens med vår egen virkelighetsoppfatning, sier futurolog Paul Saffo til Economist.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Noen går enda lenger. Investoren Michael Moritz ble berømt da han forsto langt før de fleste at Yahoo! og Google kom til å bli store selskaper, og tjente seg rik på det. Han setter opp et fiktivt bilde, av et Tyskland i mellomkrigstiden med de samme mulighetene for kommunikasjon og egendefinert innhold som vi har i dag:

- Jeg tror nazistene ville kommet til makten enda fortere, advarer Moritz.

Men mange ser positive sider ved de nye mediene, og de nye bruksmønsterne:

- Mennesker vil ikke få med seg færre synspunkter de er uenige i, men flere. Motargumentene er nemlig bare en hyperlink unna, og svært tilgjengelig, mener Lee Rainie til Economist. Han er leder for forskningsprosjektet Pew Internet & American Life Project.

SKAPERNE AV nettstedet Underskog, Even Westvang, Simen Svale Skogsrud og Alexander Staubo, representerer den nye generasjonen mediebrukere og -utviklere. Underskog startet som en kulturkalender der venner og spesielt interesserte kunne tipse hverandre om kulturarrangementer i Oslo. Det har vokst eksplosivt siden starten, og har endt opp med å bli et forum for mye mer enn utviklerne, eller «gartnerne» som de selv kaller seg, hadde tenkt.

- Vi så for oss at dette skulle være en sær liten greie for oss og de rare vennene våre der vi kunne lære oss litt om sosial programvare samtidig som vi gjorde oss og vennene våre en tjeneste. Pågangen har vært overveldende. Hittil har vi sluppet inn over fem tusen. Vi er nødt til å holde igjen veksten. Vi trenger flere servere og tid til å videreutvikle programvaren slik at det er plass til alle som ønsker å ytre seg der uten at vi drukner i støy, sier Westvang.

- Det har inspirert oss veldig at Underskog er blitt så mye mer enn en kalender. Underskogerne bruker det like mye til å diskutere som å tipse om evenementer. Alle disse fine folka jeg aldri har møtt som kommer og sier alle disse smarte og interessante tingene hele dagen lang! Misantropien min har fått en alvorlig knekk i og med Underskog, supplerer Skogsrud.

Gartnerne deltar selv i mange av debattene på Underskog, og er i nokså kontstant dialog med brukerne. Nå ønsker de å videreutvikle nettstedet så brukerne kan benytte det i arbeidet sitt. De vil lage gode grupperom for samarbeid, og ikke bare utvikle Underskog som fritidskalender.

FRA «MEGAFON» TIL «dialog». Sånn beskrives medieutviklingen av enkelte. Mediene demokratiseres, og stadig mer informasjon oppstår i en dialog. Massemedias funksjon som megafon, som en innholdsleverandør som kommuniserer bare en vei, er i ferd med å bli erstattet av de nye kommunikasjonsformene.

Dagbladets egen redaktør, Lars Helle, ser for seg at vårt medieproduktet vil få mange former om noen år:

- Dagbladet om ti år vil være tilgjengelig i utrolig mange kanaler. Vi kommer til å utvikle masse nye produkter, og videreutvikle både nett- og papirutgaven. Vi vil få se mer leserinnflytelse, også i papirutgaven, og større mulighet for dialog og kommunikasjon.

Helle tror ikke papiravisen vil dø, men at den vil endres.

- Dagbladet har en så solid merkevare at vi kommer til å høres i alle viktige kanaler. Papirutgaven kommer til å stå sterkt lenge og vil overleve, men på et annet nivå enn nå. Vi kommer til å tilpasse og fornye journalistikken til ulike nivåer, det har vi gjort før, sier Helle.

Underskog-gartnerne er ikke like overbevist om at papiravisene vil overleve.

- Jeg tror helt klart papiravisene vil dø. Selv om papirlefsa er en enkel og genial teknologi står den nok for fall. Så snart det finnes en tilstrekkelig billig og praktisk måte å lese nettavisene hvor som helst, dør lefsa, sier Skogsrud.

Medgartner Westvang tror ikke nødvendigvis papiravisene vil dø, men at de må orientere seg på nytt. Han mener det generelle står for fall og at «de tusen nisjer vil blomstre».

- Avisene må levere noe spesielt som gjør at jeg velger å oppsøke dem hver dag. Morgenbladet, Dagens Næringsliv og lokalavisene er bedre rustet til å møte denne utviklingen enn for eksempel Dagbladet, VG og Aftenposten.

POENGET TIL PROFESSOR MEYER, som regnet seg fram til når den siste papiravisen ville komme ut, var ikke å predike dens død. Det var bare et tankeeksperiment han gjorde for å illustrere et poeng. Hans hovedpoeng er et helt annet; at kvalitet er det som kan redde papiravisene fra undergangen.

- Det blir stadig vanskeligere å skille det som ser ut som journalistikk, men som egentlig er underholdning og reklame, fra det som egentlig er journalistikk, skriver han i Essayet Saving Journalism, i Columbia Journalism Review.

Han viser hvordan de store utgiverne tradisjonelt kunne regne med mellom 20 og 40 prosent profittmargin på sine aviser i USA, og advarer mot forestillingen om at en slik fortjeneste er en slags normaltilstand, og deres «rettighet». Faren er at eierne kutter i redaksjonelle utgifter, og søker mer lettvinte journalistiske løsninger for å holde inntjeningen oppe.

Dette vil øke risikoen for at avisene synker dypere ned i avgrunnen, og mister stadig flere lesere, mener Meyer. Han har funnet fram til flere faktorer som statistisk viser seg å motvirke trenden med fallende opplags- og lesertall:

  • Troverdighet teller. Aviser som leserne stoler på mister lesere i lavere tempo.
  • Nøyaktighet teller. Få feil, både fakta- og skrivefeil, hjelper mot fallende opplag.
  • Enkelhet i bruk teller. Aviser som er enkle å bruke og finne fram i gjør det bedre enn de mer kompliserte.
  • Ansatte teller. Aviser med store og solide redaksjoner klarer seg bedre enn de andre.

    Essayet har en sterk appell om å satse på nøyaktighet, faglig tyngde og kvalitet:

    - Vi må holde den genuine journalistikken i live lenge nok til at suksessrike medieentrepenører finner måter å bruke og selge den innflytelsen mediene hadde, som de tradisjonelle mediene nå gir fra seg i og med sine kostnadskuttende strategier, mener Meyer.

    MEN MEDIEBEDRIFTENE er ikke hva de en gang var. Mange av de nye mediegigantene leverer ikke innhold i det hele tatt, de leverer bare arenaen der innholdet distribueres. Google og Yahoo! er noen av dem.

    Hvordan de tradisjonelle avisene forholder seg til en ny medievirkelighet, varierer.

    I Sverige har gratisavisen Metro hentet inn flere hundre av leserne sine til å være lokale korrespondenter, og opprettet 26 lokale brukerdrevne nettsteder.

    Dagens Nyheter velger en mer forsiktig linje.

    - Uredigert lesermateriell er ikke tilstrekkelig interessant for en bredere målgruppe. Det beste som lages i bloggverdenen er veldig bra, men mye kan man klare seg uten. Vår hovedoppgave er å stå for høy kvalitet, ikke gjøre alle til utgivere, sier sjefredaktør i DN, Jan Wifstrand til Dagens Media.

    - Framtidens vellykkede mediebedrift har skjønt at de må skille arenabygging fra innholdsproduksjon. De som vil produsere innhold vil operere med store porteføljer av små nisjeprodukter. Arenaene som skal lykkes overlater kontrollen til publikum, mener Simen Svale Skogsrud.

    Han mener avisredaktørene i Norge må åpne redaksjonsprosessene om de skal lykkes.

    - Redaksjonen må ikke holde seg for god til selv å delta på lik linje med publikum. Synliggjør at publikum informerer arbeidet til journalisten. Demonstrer at stoff som begynner som samtaler mellom lesere får konsekvenser ute i samfunnet. Krediter leserne. Vær villig til å gi slipp på kontrollen til publikum. Kort sagt: Skap en arena der avisredaksjonen deltar sammen med sitt publikum, er hans oppfordring.

    Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

    Hvordan kan de etablerte mediene dra bedre nytte av kunnskapene som befinner seg hos leserne?  

- ÅPNE REDAKSJONSPROSESSEN: Det mener Underskog-gartner Simen Svale Skogsrud avisene bør gjøre.
TAPER TERRENG: De store papiravisene opplever nedgang i opplagene.
SKAPT AV BRUKERNE: Nettleksikonet Wikipedia nærmer seg Encyclopedia Britannica i omfang.
NYE VANER:</B> Spesielt unge mediebrukere endrer adferd. Stadig mer formidles på nett, og leserne er ofte aktive brukere.
I MANGE KANALER: Dagbladet må satse enda bredere enn i dag, mener redaktør Lars Helle.