Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Papirkongen

Trønderen Jan Reinås (57) i Norske Skog har kjøpt papirfabrikker for 40 milliarder. Men sine egne penger har han ikke tid å bruke.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- NEI, DU. Det ... det ... det dære dær ... - Kom igjen: «Vi lister oss ...»? - Nei, æ husk itj på det. - Bare ta første verset? - Nei, æ e\' itj i stand til å søng. FREDAG 12. JANUAR, Den Gamle Logen i Oslo. Norske Skog arrangerer nyttårsfest for sine 250 ansatte på hovedkontoret. Hjortefileten er båret av bordet, det er tid for underholdning. Finansdirektør Jan Kildal slår på glasset. Konserndirektør Jan Reinås og visekonsernsjef Jan Oksum reiser seg. De tre Janene kremter, salen stilner forventningsfullt, og så: - «Vi lister oss så stilt på tå, når vi skal ut å røve, vi røver bare ...» Med Thorbjørn Egners melodi og selvskrevet tekst synger de tre toppsjefene i Norske Skog om hvordan de har lagt under seg verden. Kontinent etter kontinent, papirfabrikk etter papirfabrikk. Sju lange vers. Minst fire for mange, mente de som måtte høre på, men så mange vers måtte til for å få med alt sammen. - Kom igjen, Reinås. Hvordan gikk refrenget? Reinås er brydd der han sitter. - Itj for å værra tværr, men æ huska det itj. KLOKKA ER 03.09 i Vancouver, 09.09 i São Paulo, 19.09 i Singapore, 22.09 i Sydney, på Oksenøya i Bærum er den 12.09. Vi er med andre ord noen minutter etter skjema der vi sitter på konsernsjef Jan Reinås\' enorme kontor. En gedigen trekant i glass og tre. Et skrivebord med bilde av den store familien og Bjørn Dæhlie. En sittegruppe med plass til sju - åtte mennesker. Og der i spissen av trekanten to futuristiske lenestoler med et lite rundt bord imellom. - Så her sitter du på ettermiddagene og ser solnedgangen? - Nei, nei, fnyser Jan Reinås. - Det er bare staffasje. Jeg sitter aldri i de stolene. Men vi ser ræv utpå der. Og rådyr. - Har du kjøpt noe i dag? - I dag har jeg ikke kjøpt noe som helst. Det er for tidlig på dagen, hææhæ, knegger han, omtrent som når man forsøker å starte en vinterkald bil. - Skal du kjøpe noe i løpet av dagen? - Ikke i dag, nei. Nå er vi av en størrelse verden over som gjør at vi skal konsolidere oss. - Konsolidere? - Befeste stillingen. Det betyr at vi ikke skal bli større i en periode. Nå skal vi trene hele organisasjonen så vi går i takt. Ikke så dumt, fordi papirmarkedet er ikke det det var. Etterspørselen er synkende. Norske Skog legger om takten, og effektivisering er det nye mantraet. Tidligere var det oppkjøp. Siden Reinås kom inn i Norske Skog 1. april 1994, har han kjøpt papirfabrikker for 40 milliarder kroner. Selskapet har fabrikker på fem kontinenter. Norske Skog er den tredje største leverandøren av avis- og magasinpapir i verden. Øverst i systemet sitter Jan Reinås, berømt og beryktet for sitt voldsomme pågangsmot, sitt driv og sin teft. For skal man gjøre det stort innen global business i begynnelsen av det 21. århundret, må man være aggressiv. Og man må ikke være redd for å sette seg i gjeld. Rundt 17 milliarder skylder Norske Skog. Og dersom EU vil, får de tillatelse til å kjøpe ytterligere to fabrikker i Nederland og Tyskland. Da får de åtte nye milliarder i gjeld. - Visst er det mye. Men gjeld må du se i forhold til noe. Og ser du gjelda vår i forhold til kontantene vi får inn hvert år, så er ikke det noe problem. Og vegrer du deg mot å ha gjeld, bør du ikke holde på med dette her. DET FØRSTE JAN REINÅS gjorde da han begynte i Norske Skog, var å se inn i framtida. - Først så vi fem - ti år bakover i historien, og der hadde det vært fantastisk store forandringer. Deretter forsøkte vi å se fem - ti år framover med den samme forandringstakten. Og da skjønte vi at vi måtte vokse. At vi måtte sette oss fast i vekstmarkedene i verden. Og vekstmarkedene var enkle å finne. I Norge bor det det fire - fem millioner. Forbruket av papir per person er førti - femti kilo. I Brasil bor det 150 - 160 millioner. Forbruket av papir er én til to kilo. - Og så har du Asia. Tenk på alle kineserne. Og Øst-Europa, sier Reinås. Så enkelt var det altså. Egentlig var det bare å reise ut og kjøpe fabrikker. - Det er jo litt tilfeldigheter hvordan du dumper over en fabrikk, sier Reinås og forteller følgende historie. Siden Reinås snakker et usedvanlig bredt trøndersk, til tider nesten uforståelig, tar vi det på dialekt. - Krisa hadd jo kommi i Asia, så verden var jo veldi urolig da. Men æ\' hadd planlagt ei reise til blant annet Korea. Og da var det veldi krise. Dæm var på konkursens rand og skaffa seg gjæld i dollar. Hææ. Og verdien på anleggan i lo\'kkal valuta. Så æ kom der tilfeldi akkurat da nøden var størst. Hææ. Da gikk det veldi fort. - Du fikk det billig? - I hvert fall til en grei pris. Det ene førte til det andre. Og over kort tid vokste Norske Skog seg til en global kjempe. - Hvis du ikke hadde reist til Korea akkurat da, hadde Norske Skog sett annerledes ut i dag? - Det er meget mulig. Vi hadde jo et apparat som var i gang, men det hadde nok ikke gått så fort. Så en skal ha litt flaks. - Hvordan sier du Norske Skog på engelsk? - Norske Skog, sier Reinås på trøndersk. - Men hvordan uttaler du det på engelsk? - De sier bare «nårski», sier Reinås som en norskamerikaner. - Hvorfor ikke Norwegian Wood? - Det blir bare spjåk. I GLOBAL BUSINESS spiser man, eller så blir man spist. Så langt har Norske Skog spist. - Er det viktig å spise og ikke bli spist? - Det er ikke et ja- eller nei-svar på det. Jeg er jo hæn for å ... - «Hæn»? - Her. Hæn og dæn. Her og der. Trøndersk. Jeg er her for å forvalte eiernes verdier. Og er eierne mer tjent med at noen andre overtar virksomheten, skal ikke en ledelse stille seg i veien for det. Når det er sagt, sier Reinås og tar sats. - ... er det viktig for en organisasjon å ha en klar ambisjon om å være en dominerende og god konkurrent i lang framtid. Det er først da du kan tiltrekke deg folk. Har du uklar oppfatning om hvor du vil med butikken, får du ikke den driven i organisasjonen. Å ha motiverte medarbeidere er den sikreste måten å skape verdier for eierne på. - Hva liker du best med the global business? - Det å se at en organisasjon fungerer og at ansatte verden over er stolte av å gå med Norske Skog på ryggen. - Pøh! - Jo, jo. Og så er det selvsagt pengene. Det å ha suksess. Ja, ja. Det ligger i bunn. Hvis vi ikke greier å levere, er det ikke noe trivelig. - Hva liker du minst? - Det å reise over tidssoner. - Hva med rotteracet? Stadig effektivisering, innsparinger, større og større enheter? - Hvis du misliker det, skal du ikke være her. Det å forandre verden, er spilt energi. Hææ-hæ. Nei, skal du holde på med dette, får du gjøre det. Punkt. Slutt. - HVOR MANGE reisedøgn har du? - Det er vel fra 100 til 150 døgn. - Så er det elgjakt? - Ja. - Og gemsejakt i Østerrike? - Ja. - Og reinsdyrjakt i Østerdalen? - Ja. - Og så har du fem barn? - Ja. - Du må være velsignet med en usedvanlig tålmodig kone? - Ja da. Jo. Men jeg tror det der blir en vane. Håper jeg. - Fem barn og ikke én dag pappapermisjon? - Nei. Tvert imot, vil jeg si. Da barna var små, var jeg mye mer borte. Men vi har en grei arbeidsdeling: Kona tar seg av alt som har med privatøkonomi, hjem og barn å gjøre. Så jeg har det greit. Jeg kan bare stikke innom og være hyggelig gjest. - Nå provoserer du nok en del kvinner? - Det spiller ingen rolle så lenge vi i familien har det bra. - Føler du ikke at du har ofret noe? - Det er helt klart at jeg har det. Men når en holder på slik som jeg, kan en ikke drive halvveis. Skal du gjøre det, må du gjøre det fullt og helt. Og da har jeg valgt å prioritere bort tida hjemme. - Så enkelt? - Nei, men livet er ikke enkelt. Det er fullt av utfordringer. Og det nytter ikke se i bakspeilet. Det som ligger bak oss, ligger bak oss. Det kan jeg ikke gjøre noe med. Men jeg er veldig streng til å prioritere. Jeg må si det. Hele sommerferien ... Han stanser seg selv, begynner på nytt. - Bortsett fra noen styremøter i Asia og Nord-Amerika, tilbringer jeg hele sommerferien sammen med familien på hytta på Røros. Og jula og påskehelga. - Hva gjør dere sammen da? - Veldig enkle ting. Lørdagsmorgen er det opp tidlig, hente inn aviser og så sitter vi der to - tre timer og leser aviser. - Lese aviser! Det er ikke sosialt? - Du, det er så sosialt, skal jeg si deg. Men du må prate litt innimellom. Og så spiser vi graut. Dette er bare starten på dagen. - Hva skjer siden? - Ja, da er det å ikke ha noe spesielt program. Utover at jeg må ut på en treningstur. Enten at jeg jogger eller går fort. - Når du bruker så mye tid på jobben, stanser du ikke opp av og til og tenker: Er det dette som er livet? - Ja, det er klart. Vi er alle mennesker som i bunn er ganske like. Jeg har gjort de refleksjonene, men jeg er forsiktig med å ikke bli for filosofisk. Du kan skape deg et bilde i hodet og så finner du stadig mer å filosofere over. Jeg må tenke at dette livet er positivt. Så må jeg organisere det slik at det blir positivt. - Jobben må bety mye for deg? - Jeg er flasket opp i en skogsbygd der det var alminnelig å jobbe hardt. Og det sitter hele livet. Og så må du se på arbeid som noe verdifullt i livet. Ikke som et problem. I september 1999 fikk Jan Reinås diagnosen kreft. - Det første jeg tenkte på var familien. Det andre var ansvaret jeg hadde i arbeidssammenheng. Jeg fortrengte ikke mitt eget problem, det var jo der. Men man må alltid se muligheter. Alt er løsbart. REINÅS BLE OPERERT på Radiumhospitalet og ble behandlet med cellegift. Han sjukemeldte seg aldri. Ikke en eneste dag. - Du fikk cellegift og gikk på jobb etterpå? - Nei, nei. Jeg var borte den dagen jeg fikk cellegift. Det tok jo hele dagen. - Men dagen etterpå var du på jobb? - Ja. - Hvorfor i all verden gikk du på jobb? - Da jeg fikk cellegift, var jeg innstilt på at dagen i morgen er en helt vanlig dag. Alternativet var å sitte hjemme og filosofere, og det var et fryktelig dårlig alternativ for meg. Det er mye som sitter mellom ørene, og begynner man å kjenne etter, blir problemet kanskje større enn det er. - Du er forsiktig med å filosofere? - Jo. Kanskje det. Men jeg gikk ikke på arbeid fordi jeg tok lett på den diagnosen. Dette er noe jeg tar veldig alvorlig. Men for meg ble det viktig å kunne drive butikken videre. Det ga meg mental styrke. - Du har satt en høy standard for sykefravær på kontoret? - Hææ-hæ. - Det er ikke bare å ringe å si at jeg blir hjemme fordi jeg har et snev av influensa? - Hvis noen ringer og sier det, kan du være trygg på at de ikke har noe å gjøre i huset. - Hva! - Nei, da må de holde seg hjemme. Ellers smitter de jo resten av huset. Og nå litt misunnelse. Lønn. - Hvor mye har du i lønn, Reinås? - To komma åtte millioner, sier han kontant. - Du har mer enn det? - Ja, hvis du plusser på bil og hus og sånn. Det er 300 000 i tillegg. La oss si 3,1, da. Det er ikke det at Jan Reinås tjener 3,1 millioner kroner i året som provoserer. Det som provoserer, er månedslønna på 258 333 kroner. - Når jeg får lønningskonvolutten, ser det nok ikke så vakkert ut. Får jeg utbetalt 85 000, så er det bra. - Det er penger det også? - Visst er det penger. Men det er fritt fram for den som vil og søke seg til jobben, sier han og nikker mot skrivebordet. - Din kone hadde til sammenlikning en månedslønn på 458 kroner? - Hadde hun det, ja. Nå er det slik at det er hun som forvalter lønna mi. Jeg har i prinsippet ingen ting. Jeg får lommepenger. I tillegg til 3,1 millioner får han selvsagt bonus. Mysteriet er hvordan en mann med 3,1 millioner pluss bonus bare har 919 000 i formue. Enten har han en flink regnskapsfører eller et enormt forbruk. - Forbruk, nei. Skattefuten tar sine 60 prosent. Så deler jeg ut litt her og der. Og resten har jeg plassert i hus og hytteeiendommer. Kona og jeg har et minimalt forbruk. Vi er alminnelige landsens folk. - Hva unner du deg av goder? - Vi er nesten aldri ute på restaurant, og reiser sjelden andre steder enn på hytta. Vi liker å leve enkelt. - Det er feil mennesker som tjener penger. - Det sier jeg til kona også: «Det er kanskje feil å arbeide så mye når det blir så lite tid igjen til å nyte det vi får ut av det.» Men vi er ikke fullkomne på alle områder. TORSDAG 6. SEPTEMBER, Holmenkollen Restaurant i Oslo. Norske Skog har samlet sine 100 toppledere fra fem kontinenter. Finansdirektøren slår i glasset. De tre topplederne reiser seg, tar på røverhattene. Kremter, og så: - «We tip-toe \'round, without a sound, when we go out aquiring. And only purchase what we know, that Norske is requiring.» Ti lange vers. Tre nye var kommet til siden sist. Minst sju for mange, mente de som måtte høre på. - Æ husk itj det på engelsk hæll, sier Reinås. Han er rastløs nå. Klokka er 05.05 i Vancouver, 14.05 i Bærum. Han skal til hytta på Røros med kona. - Men det er jo onsdag? - Visst, visst. Æ reise læll, sier han. Og legger til at han har kontor der oppe og at han ikke har vært der siden i sommer. Han reiser seg, ber oss vente et øyeblikk. Han går ut til sekretæren, kommer inn igjen, blid. - Ja, da har jeg en liten nyhet til dere. Det kom nettopp en melding inn fra Brussel nå. Vi har fått tillatelse til å kjøpe de to fabrikkene. - Gratulerer. Da har du en gjeld på 25 milliarder. Jan Reinås fnyser. - Typisk norsk tenkemåte!

Hele Norges coronakart