Papp og pop

Terje Meyers billedstormerske pappmøbler viser at 1968-opprøret i Norge handlet om mer enn politikk, kunst og litteratur.

«NÅ ER de kommet. Møblene som egentlig ikke er møbler, men papirhylser. Men som likefullt fungerer som møbler og som først og fremst er billige, lette og anvendelige, og som man ikke blir gift med for et langt liv. Fordi de er så billige at de kan skiftes ut når man går trett av dem».

Nye Bonytt-redaksjonen hadde sine ord i behold, selv om den la til at «Spisestuestolene er ikke helt komfortable for lengre tids opphold, men dette er under vurdering av arkitekten»: De nye pappmøblene til unge Terje Meyer kostet fra 20 kroner for en gul krakk, til 90 kroner for et bord. Kjøpere som var villige til å montere dem selv, kunne kjøpe møblene som «byggesett» til 30 prosent lavere pris. Året var det siden så mytologiserte 1968. Meyer hadde inngått samarbeid med emballasjeprodusenten Strongpack i Vestby, som tilvirket pappmøblene hans, hovedstadsmoteforretningen Bobolina, som solgte dem, og Nye Bonytt, som markedsførte de utpreget moderne kreasjonene.

«NYE BONYTT var det ledende boliginnredningstidsskriftet i Norge på 1960-tallet, og ønsket med lanseringen av disse pappmøblene å tilby sine lesere produkter som var i tråd med deres behov og livsstil», skriver interiørredaktør Hilde Mortvedt i siste nummer av arkitekturmagasinet Arkitektur N. Hennes artikkel «Møbelet som ikke eksisterte», handler om en serie møbler som ifølge Mortvedt ble solgt i «veldig få, om noen eksemplarer», og i dag er nærmest umulig å oppdrive i original, men likevel inntar en viktig plass i historien om norsk 1960-tallsdesign. Meyer, som har fortalt at han har brent sine egne, fikk ideen til møblene i ei tid der de nøkterne «Scandinavian Design»-idealene ikke lenger stod like sterkt. Særlig i Italia eksperimenterte unge designere med materialer og former på måter som siden skulle bli døpt «popdesign» og «antidesign», og en ny, livsbejaende kunst hadde fått fotfeste på begge sider av Atlanterhavet. «Pop-kunsten hadde sitt gjennombrudd i USA og Europa på denne tiden. I retningen, som la vekt på hverdagens enkle ting, så jeg en inspirasjonskilde for industridesign», sa Meyer til Aftenposten i 2002. Ifølge designeren syntes imidlertid mange at pappmøblene hans var uttrykk for «en forkastelig slit-og-kast-mentalitet».

Artikkelen fortsetter under annonsen

PÅ KUNSTINDUSTRIMUSEET har likevel tre Meyer-stoler fra seint 1960-tall fått en prominent plass i den permanente samlingen: En stor, rød stol av skumplast produsert av Helly Hansen og datert 1968, og to stoler fra pappserien - en hvit for de voksne og en mindre barnestol i det norske flaggets farger. Begge pappstolene er imidlertid gjenskapt i 2003. Om Meyers møbler skriver museet at «Noen var modulbaserte og sammenleggbare, andre i utradisjonelle materialer. Hans pappmøbler, satt i produksjon i 1968, var en frisk, norsk variant av møblene som britene Peter Murdoch og Bernard Holdaway hadde lansert noen år tidligere». Like etter utviklet den i dag verdensberømte «starchitecten» Frank Gehry sin variant av pappmøblementideen. I seinere år har møbelprodusenten Vitra inkludert Gehrys skulpturelle «Wiggle Chair» i sin faste kolleksjon.

NYE BONYTT-fotografiene av unge mennesker lett henslengt i Terje Meyers fargesprakende popmøblement, leder tankene til den danske møbelvisjonæren Verner Panton. Omtrent på samme tid formga han en slags møbelinstallasjoner som reiste interessante spørsmål om hva møbler og rom kan være, og hvordan vi velger å innrette oss her i verden. Betegnende er det at Kunstindustrimuseet har plassert Meyers stoler like ved siden av Pantons. Både danskens berømte «Living Tower» og de science fiction-aktige bolandskapene han rundt 1970 skapte til en messe i Köln, er i dag ikoner. Samtidig peker de tilbake på den sensasjonelle restauranten Panton signerte i Trondheim i 1960. Astoria ble for mye for et svimlende trønderborgerskap og fikk et sørgelig kort liv, men var pop-art-inspirert installasjonskunst langt forut for sin tid.

DESIGHISTORIKER Ole Rikard Høisæther fortolker i sin bok «Design på norsk» (2005) Meyers bruk av papp som del av ungdomsopprørets «…protest mot det bestående, veletablerte og borgerlige». Om møblementet hans skriver Høisæther at «…med sterke farger og sine sylindriske former, som plassert vertikalt ga stor styrke, leverer han popdesign god som noen, beregnet for et nytt publikum». Også innen grafisk design fikk popidealene innflytelse i Norge: Høisæther nevner Bruno Oldani og Peter Haars’ bokomslag for Pax og Gyldendal, med sine «psykedeliske» form- og fargeeffekter.

Meyers oppsiktsvekkende møbler fikk fornyet oppmerksomhet da Kunstindustrimuseet for fem år siden arrangerte utstillingen «Fremtidens boform anno 1968». Meyer selv har gjennom flere tiår skapt seg et navn som en av Norges fremste industridesignere. På utstillingen «Scandinavian Design Beyond The Myth», som de siste åra har turnert i mange europeiske land, var han representert både med et elektronisk stetoskop og med en Flytog-modell. Formgivningen av tog generelt og Flytoget spesielt er oppdragene som har gitt den prisbelønte Meyer mest oppmerksomhet. Til VG har han fortalt hvordan han under Flytog-arbeidet var inspirert både av romferger og gamle norske diesellokomotiv. Den siste ideen som sikret den mangfoldige designeren mange oppslag (han har også bulldozere på reportoaret), var noe så uvanlig som en kombinasjon av bord, hundehus og hundebur.

kabu@dagbladet.no

Denne saken står på trykk i dagens Søndag. Vil du lese flere saker fra søndagsmagasinet, klikk på linken under.