-  Pappa var et monster

«American Psycho»-forfatter Bret Easton Ellis (41) har brukt mye dop. Men når han skriver, tar han ikke engang en pils.

EASTON ELLIS SMILER. Setter seg godt til rette i stolen, tar en slurk av kaffen og er vennligheten selv. Mannen som ertet på seg en samlet kvinnebevegelse da han skrev romanen «American Psycho» betror seg til Magasinet:

-  Egentlig var jeg feminist. Når du har vokst opp i et hjem med bare kvinner, har du ikke noe valg. Da blir også en mann som meg feminist, sier han og ler.

Men det var den gang. Etter at amerikanske kvinneorganisasjoner oppfordret leserne til ikke å kjøpe «American Psycho», var det slutt på feminismen for Bret Easton Ellis. Boka er spekket med rå detaljer. Drap og mishandling, for det meste av kvinner.

-  Jeg kan ikke identifisere meg med noen som ikke vil vite av meg, sier 41-åringen.

NÅ ER HAN AKTUELL med «Lunar Park», hans sjette bok. I den tar Bret Easton Ellis leserne inn i en ny litterær verden. Han har gjort noe så uvanlig som å skrive en selvbiografisk fiksjon. Når Magasinet møter forfatteren i New York, har han akkurat kommet tilbake til Manhattan, etter 19 måneder i Los Angeles. Egentlig hadde Ellis bestemt seg for å flytte hjem til L.A., der han er født og oppvokst.

-  Etter halvannen uke i New York, vet jeg ikke hva det blir til. Det er grønt og fint i California, men med en gang du er tilbake hit, ja da skjer det noe med deg.

-  Hvorfor har du skrevet en oppdiktet selvbiografi om deg selv?

-  Jeg har jobbet med «Lunar Park» siden 1989. Til og fra. Først da jeg plasserte meg selv i hovedrollen fikk jeg historien til å fungere.

-  Er det ikke litt merkelig å lage en oppdiktet selvbiografi?

-  Det kan du godt si. Jeg ble spurt om å skrive memoarene mine. Jeg skrev og skrev, men det ble bare tull. Det ble løgn på løgn. Først da jeg begynte å dikte, ble det sånn jeg ville at boka skulle være. Ved å bruke meg selv klarte jeg å skape «Lunar Park».

SIN FØRSTE ROMAN - «Less than Zero» - fikk han utgitt mens han gikk på college. Kritikerne var fra seg av begeistring. 21 år gammel ble han genierklært.

-  Det har jeg aldri brydd meg noe særlig om. Jeg kan ikke la meg styre av hva andre måtte mene.

Nedtur fulgte. Bare noen få kritikere var positive til boka «The Rules of Attraction». Så kom megasuksessen «American Psycho». Hovedpersonen i boka er Patrick Bateman, en finansmann på Wall Street.

-  Karakterene i mine bøker er ikke basert på folk jeg kjenner. Med ett unntak, sier Ellis.

-  Da jeg skrev «American Psycho» var hovedfiguren Patrick Bateman basert på min egen far. Han døde i 1992. Pappa var et monster. Han påførte søstrene mine, mor og meg smerte. Hvorfor han var sånn, vet jeg ikke. Det er underlig å vite at den mannen som for meg var et så grusomt menneske, faktisk er min far. I ettertid tror jeg han var et ulykkelig menneske. Kanskje det var kampen for å passe inn i samfunnet, kravet om å være som alle andre, ha en jobb og bo i en forstad med familie han ikke mestret.

Til tross for at det dårlige forholdet til faren, vedgår Ellis i dag at han ble opprørt da faren døde.

-  ER DET VANSKELIG å utlevere et familieforhold?

-  Absolutt ikke. Sex og party er det eneste som er vanskelig å skrive om. Uansett vil det aldri falle meg inn å skrive om noe som ikke interesserer meg. Jeg vet ikke hvorfor, men det har alltid vært slik at når jeg har inspirasjon, er det lett å skrive.

-  Du har tidligere fortalt åpent om ditt eget narkotikabruk. Når du skriver om de mest grusomme

voldsorgier, er du da ruset?

-  Jeg rører ikke så mye som en halv øl når jeg skriver. Hvis jeg gjør det, blir det bare tull. Skal jeg skrive må jeg være klinisk edru. Tidligere har jeg sagt mye om narkotika, men når du blir eldre og opplever at nære venner faller fra, da får du et annet forhold til det.

-  Venner faller fra?

-  Min beste venn døde av hjertesvikt etter en overdose. Det var bare helt tullete, så fullstendig unødvendig. I dag tror jeg at jeg, som mange andre i min generasjon, har hatt et romantisk forhold til dop. I dag er kokain bare en liten del av livet mitt.

Ellis tror at den nye romanen kan være begynnelsen på noe nytt for ham.

-  I «American Psycho» var det ingen plan. I «Lunar Park» er det et plott, sier Ellis.

Bret Easton Ellis drar litt på det, nesten som han kvier seg for å si det.

-  «Lunar Park» er det beste jeg har skrevet. Nå gjenstår det bare å se om leserne liker den.

Han vedgår uten blygsel at han aldri har kunnet spesielt mye om livet på finansgata Wall Street. Selv om han la handlingene i «American Psycho» til det miljøet. Motebransjen, som er kulisse i spiontrilleren «Glamorama», er han ikke det dugg opptatt av.

AKKURAT NÅ ER ELLIS opptatt av hva som skjer i det amerikanske samfunnet. Mens andre har slått fast at USA er blitt et delt samfunn, hvor kystene er demokratiske og innlandet preges av republikanere, mener han at landet verken er rødt (republikansk) eller blått (demokratisk).

-  Vårt problem er den religiøse høyresiden. De har fått altfor stor makt. Jeg var en av mange som stemte på Bush. Demokratene hadde en vanvittig dårlig kandidat. Men det plager meg at de ekstreme kristne har en slik innflytelse som de har i USA i dag.

Forfatteren har vondt for å forstå hvorfor ikke europeere går regelmessig til psykolog, slik mange amerikanere gjør.

-  Nå har jeg ikke sett psykologen min på halvannet år. Det er en av de deilige tingene med å komme tilbake til Manhattan. Til uka har jeg time og det ser jeg fram til.

ANDRE FORFATTERE produserer romaner på løpende bånd. Bret Easton Ellis har ingen annen forklaring enn at det tar tid for ham å lage ei bok han kan være bekjent av.

-  «Lunar Park» har jeg jobbet med i 16 år. Uansett hvor selvdisiplinert jeg måtte ønske å være, hjelper det ikke hvis jeg ikke er inspirert. I mellomtida har jeg jobbet med andre prosjekter.

-  Forandret forleggeren din mye på «Lunar Park»?

-  Når jeg leverer manuset, er det klart til å trykkes. Det eneste forlaget gjør er å sjekke grammatikken og fakta. I «Lunar Park» ville forleggeren fjerne en side. Til slutt aksepterte jeg det. Nå angrer jeg.

-  Hva sto det der?

-  Det er min hemmelighet.

-  Hva vil du egentlig med bøkene dine?

-  Det er to ting som er viktig. Leserne må bli underholdt, komme i godt humør og le. Samtidig er det nødvendig at folk føler de blir transportert ut i en ny verden når de leser. Verre er det ikke.