Partipolitikk

To hundre medarbeidere, ni regissører, seks forfattere, én film: Ikke rart filmprodusent Ørjan Karlsen (33) er utslitt.

HVEM ER HØYRE? Høyre er en mann i dress og en selvopptatt kvinne som snakker om fliser på badet. Senterpartiet er en urban jente med hjemlengsel, som får mobiltelefonen sin oppspist av ei ku. Arbeiderpartiet er en gjeng eldre herrer på tur i skog og mark. Mens SV er en hel generasjons dårlige samvittighet. Nå kommer filmen «Folk flest bor i Kina», der seks manusforfattere og ni regissører viser hvordan de oppfatter de politiske partiene i Norge. Og det avviker muligens litt fra partienes egenoppfatning. Konfrontert med manuskriptet sa utenriksminister og Høyre-leder Jan Petersen: «Jeg kjenner veldig mange Høyre-folk. Menneskene som skildres her, minner meg ikke om noen av dem.» - Politikken har alt: drama, handling, konflikt, hele spekteret i livet. Politikere og kjærester gjør det samme: De ser verden innenfra et rom. Da er det umulig å se den utenfra. Men å lage en spillefilm av ni kortfilmer er helt ko-ko, medgir Ørjan Karlsen, som sammen med Yngve Sæther har produsert filmen. «JEG ER UTBRENT, alkoholiker og smellfeit, og jobber nok innenfor TV-bransjen,» sa den 26 år gamle bergenseren Ørjan Karlsen i 1995, med henblikk på hvordan livet hans ville bli på 2000-tallet.Den gangen var han fersk programleder i NRK med en prisbelønt dokumentarfilm om Manchester United-supportere på samvittigheten. - Vel, jeg er nesten utbrent, jeg er ikke alkoholiker eller feit, men kanskje litt chubby ...? Man sier jo mye rart: Da jeg var tjue, sa jeg til Se og Hør at jeg skulle bli mediemogul. I NRK følte jeg meg som et slags gissel, mellom kanalens kulturpolitikk og det opinionen mente den skulle være. Jeg fikk konfrontert meg selv: Ønsker jeg å stå der på utstilling? Som programleder var jeg ikke god nok. Hvis jeg ville bli bedre, måtte jeg gi enda mer av meg selv, og bli mer sårbar. Jeg merket at jeg ble opptatt av at jeg hele tida ble omtalt i mediene. Det var en side ved meg selv jeg ikke syntes var så sjarmerende. - Så du hoppet fra TV til film? - Det er viktig for meg å gjøre ting jeg liker - hele tida. Hvis man trives hver dag, blir livet så mye bedre. Da jeg begynte i Motlys, var det bare meg og Sigve Endresen og en sekretær. Jeg har fått være med på å bygge opp en bedrift. I dag er Motlys en av de viktigste aktørene i Film-Norge, og det selskapet som fikk den største potten da Filmfondet for første gang delte ut direkte produsentstøtte (istedenfor å støtte konkrete filmprosjekter). HVA ER NORGE? Norge er en Statoil-stasjon. Norge er bilkjøring, der landet, det fagre, raser forbi. - Har du fått et nytt forhold til norsk politikk? - Ja, jeg har fått større respekt for folk som står fram og mener noe. Det er kanontøft. Ap-historien sier det kanskje best - det er en gjeng eldre herrer som vil vandre i norsk natur og synge gamle arbeidersanger, som er fornøyde med tilværelsen slik den er. Så ser de en ung kvinne som sitter fast i ei myr og hjelper henne ut, bare for å synke ned i myra selv. Det er en sår historie. Mange begynner å gråte når de ser den. Jeg tror Stoltenberg og Jagland har det virkelig vondt, de har gjort så mye som ikke blir verdsatt. - Noen av historiene er skarpere fortalt enn andre? - Ja, men det har ikke noe med våre personlige standpunkter å gjøre. SV får gjennomgå like kraftig som Frp. Manusforfatterne trakk partinavnet opp av en hatt. Erlend Loe ble litt blek da det sto Frp på hans. Han har tolket dem som et parti med et barns logikk: Alt barnet sier i denne filmen er riktig, men det er litt uten hjerte. HVA SKJER NÅR ni regissører skal lage hver sin episode i en film? Når veteraner som Hans Petter Moland, Martin Asphaug og Thomas Robsahm jobber side om side med ferske kortfilmregissører? Når Sverre Anker Ousdal og Sven Nordin får samme plass og samme lønn som en debuterende skuespiller på 22? - Å regissere en av ni filmer som skal henge sammen, er som å skrive hvert niende ord i et manus. Men dette er en generasjon filmskapere som synes det er gøy å samarbeide. På det første regissørmøtet sa Arild Frölich, en av de yngste regissørene, at han har tenkt å la ei ku svelge en mobiltelefon, men han vet ikke hvordan man regisserer ei ku. Da sa Hans Petter Moland at han har laget fem reklamefilmer med kuer, så dette vet han alt om. Filmens tittel henspiller på Fremskrittspartiets slagord «for folk flest» og det faktum at folk flest bor i Kina. Per 1.1. 2002 bodde det 4 524 066 mennesker i Norge og 1 281 800 000 i Kina. - Med denne filmen har vi måttet gjøre alle de tunge tingene ni ganger. Men så har vi gjort alle de gode ni ganger også! Det er et prosjekt som har slitt oss ut, det har vart intensivt i halvannet år. Jeg synes resultatet er kjempebra. Likevel er jeg kynisk på at hvis folk ikke vil se det, så fungerer det ikke. HVA GJØR EGENTLIG en filmprodusent? - Vi er ansvarlig for gjennomføringen av hele prosjektet, fra manusideen til det ferdige produktet. Vi har personalansvar for alle medvirkende, ansvar for å skaffe pengene og forvalte offentlige midler. Det praktiske ansvaret ligger i bånn, men jobben til en god produsent er alt det andre: Bringe trygghet inn i arbeidet, sette de riktige menneskene til å jobbe sammen. Jeg gidder aldri å jobbe med folk jeg ikke liker. Jeg sier heller nei til fine produksjoner, det er mitt privilegium. Hvis du bare gjør filmer du liker, som inneholder følelser du har kjent på sjøl, blir det også lettere å styre etter følelser og instinkter. - Søker du minste motstands vei? - Jeg sier aldri nei til noe fordi det er vanskelig. Men jeg synes det er viktigere å mestre det å leve enn å være en god filmprodusent. - Hvorfor ble du ikke regissør? - Jeg har erkjent med smerte at jeg er en bedre produsent enn regissør. Det er ikke så mange som kan produsentsiden av film. Jeg synes jeg er inni en fin prosess med meg sjøl: Før har jeg fått kritikk for å være for logisk, at verden ikke alltid er så forklarlig og rettferdig som jeg tror. Kombinasjonen av logikk og stahet gjorde meg uspiselig. Så de siste åra har jeg kjempet mot denne tilbøyeligheten, prøvd å være litt mer sydlandsk og gi litt mer faen. SAMMEN MED TO kompiser har Ørjan Karlsen kjøpt seg ny leilighet. Et guttekollektiv for trettiåringer et steinkast fra jobben. - Det er to etasjer og tre soverom, så det er mulig for noen å lese mens andre spiller Playstation. Å ha venner så nært innpå seg er fint, samtidig som jeg har et behov for å kunne være helt alene. Folk spør oss bekymret: Hva skjer hvis en vil flytte ut? Da sier jeg: Hva var utgangspunktet vårt for å kjøpe sammen? At vi hadde lyst til å bo sammen! Praktiske problemer finner vi alltid ut av. Og skulle vi tape litt penger på det i det lange løp, så spiller ikke det noen stor rolle. Dessuten har jeg lagt merke til at de som knegger mest i skjegget over at tre trettiåringer flytter sammen, er de samme som spør om vi kanskje, noen ganger, når de har vært seint ute på byen, har en sofa til overs. hege.duckert@dagbladet.no