Partisekretæren

Aldri en dag uten tran og Martin Kolberg (58).

For en dag i det norske sosialdemokratiet! By og land bader i solskinn. Og der ute i Lier, på Tranby, noen hundre meter fra motorveien E18, oppe i lia der, innendørs i andre etasje i et grått hus, sitter partisekretær Martin Kolberg i en kaffebrun skinnstol og tygger på et eller annet. Han er kledd i dongeriskjorte og dongeribukser. På føttene svarte tøfler. Det er hans rom, dette, og det er ryddig. Hele huset er ryddig. Han er et petimeter. I bokhylla over ham står biografier av Tage Erlander og Håkon Lie. I en annen hylle pocketbøker med Donald Duck. På en skrivepult står en laptop, og gudene vet hva den gjør der.

-  He-he. Har noen sladra om at jeg ikke kan data? Det betrakter jeg nemlig som sladring.

-  Kan du ingenting om data?

-  Jo da, men jeg har vært så privilegert at jeg har hatt gode hjelpere til å gjøre mye for meg.

-  Men du kan sende mail?

-  Ja, ja. Sjølsagt. Er det noen som har sagt at jeg ikke kan det?

-  Noen har snakket sammen.

-  Nei, kanskje ikke sånn uten videre, nei.

MARTIN KOLBERG ER partisekretær for det norske Arbeiderparti. For høyresiden selve symbolet på bakstreversk sosialisme med statsreguleringer og fagforeningsstyrt faenskap. Og det er noe brunostaktig over ham. Noe traust, sparsommelig og matpakkeaktig. Kolberg er en eim av anorakk, rød swix og seige motbakker. Ord som faglige rettigheter, medlemsdemokrati og forankring i organisasjonen ligger så lett i munnen på ham. Som når han forklarer hva jobben hans består i.

-  Du kan si det er tre elementer: Bygge politiske strategier, utvikle god, konkret politikk, samt utvikle organisasjonen og det indre demokratiet.

-  Av de tre elementene - hva er du god på?

-  Jeg mener at jeg etter hvert er blitt god på å utvikle strategier. Og det som jeg er glad for å kunne si, er at vi har klart å gjøre partikontoret til et strategisk sentrum. Et strategisk sentrum.

Martin Kolberg gjentar ofte det han mener er setningens essens. Og før vi går videre, skal det legges til at han imellom sklir over i brei Buskerud-dialekt med tjukke l\'er og sier gøllvet, hælja, skævven og darn, altså dalen.

-  Har du aldri følt behov for å drive mer resultatorientert politikk, bygge veier og sånt?

-  Nei. Jeg føler veldig sterkt at jeg er på rett hylle. Og jeg ser jo de stooore resultatene. Virkningen av den usynlige hånd. En usynlig hånd som holder alt sammen, sier han, smaker på det han har sagt og legger fort til:

-  I respekt og lojalitet til alternative meninger, sjølsagt. En partisekretær skal være samlende. Det håper jeg at jeg er. Nei, se der kommer grågåsa.

En flokk med grågjess ploger seg over Lierdalen. Kolberg følger dem med øynene. Så er han tilbake.

-  Hvis sosialdemokratiet i Norge skal ha ei framtid, må vi ha et tydelig ideologisk ståsted. Og for å si det i én setning: «Vi skal sikre fellesskapet som det bærende element i samfunnet». Det er en frase, jeg veit det, men den frasen er jævla god. Nå banna jeg. Jeg har lovet å ikke banne.

-  Du har tidligere sagt frasen: «Fra et sosialdemokratisk ståsted handler politikk om å skape et godt samfunn for menneskene».

-  Nettopp. Den er egentlig enda bedre: Et godt samfunn for menneskene. Og makten i samfunnet skal være på folkets hender. Det betyr ikke en form for nyliberalisme som slipper fram privatisering og kapitalmakt.

-  Men salg av Statoil og Telenor er greit?

-  Nå tenkte jeg mer på sykehjem, sykehus og skoler. Det som bygger velferd for den enkelte.

-  Du er overbevist om at sosialdemokratiet er den beste måten å organisere et samfunn på?

-  Ja. Og det er Norge et strålende eksempel på. Nei, det æ\'kke tvil om det. Da Einar Gerhardsen, jeg tror det var da han var 75 år, gikk på talerstolen under et landsmøte, sa han på sin tenksomme måte: «Jeg er blitt spurt hva som er det viktigste oppnådd». Og så la han inn en kort pause, de gamle gutta kunne det der, og så sa\'n: «Og jeg er kommet til at det viktigste oppnådd er at folk ikke lenger behøver å stå med lua i hånda».

-  I dag kan man kanskje si at det er politikerne som står med lua i hånda?

-  Overfor velgerne, tenker du? He-he. Ja, det at politikerne i for liten grad leder , er en mangelvare. -  Har du alltid vært sterk i troa på sosialdemokratiet?

-  Ja, veldig. Lærte det over darn her, vett du.

Han snakker lavt og intenst nå. I stikkordsform. Med pauser.

-  Barndomshjemmet mitt. Av far og han bestefar. Jernbanemannen og forskalingssnekker\'n. Mamma og bestemor, husmødre hjemme der borte, ikke sant? De var politisk radikale, men samtidig kulturelt konservative. Du skulle ha orden, være nøysom. Den gangen var det over 60 prosent under åsane der borte som stemte Gerhardsen.

-  Og i nabolaget ditt stemmer hver femte velger FrP. Hvordan føles det?

-  Veldig utfordrende, sier han.

En partikollega mener at Martin Kolberg likner begravelsesagentene i Lucky Luke: Mager, bleik og alvorlig. Det er sånn han ser ut nå.

-  Du ser lidende ut?

-  Jeg er lidende. Paradokset for Arbeiderpartiet, og det tror jeg de fleste er enige i, er at dette samfunnet er blitt veldig bra. FN sier gang på gang at Norge er verdens beste land å bo i. Og hvis du leser disse rapportene nøye, noe altfor få gjør ...

-  Leser du dem nøye?

-  Ja, ja. Jeg leser i hvert fall sammendraga som mine gode hjelpere lager. Og da ser du argumentasjonen: Samfunnet favner alle og gir betydelig grad av individuell frihet. Men så kommer det inn et høyreradikalt parti som vil i en helt annen retning. Som vil rive velferdsstaten og privatisere. Jeg har veldig respekt for dem som mener noe annet, og vil ikke si et vondt ord om Frp\'s velgere ...

-  Postbudet ditt stemmer FrP, har du sagt?

-  Ja. Og det plager meg. Og det er en alen som Arbeiderpartiet har et sterkt behov for å legge til i sitt politiske stykke arbeid.

-  Ja?

-  Større ydmykhet i forhold til kritikken som ofte rettvist reises mot fellesskapsløsninger. Vi må ha bedre evne til selvkritikk. Vi bruker enorme summer på helse og omsorg. Likevel er det altfor mange konkrete eksempler på at systemet ikke fungerer som det skal. Altså, nå har jeg lovet de på kontoret at jeg ikke skal banne, men det finnes ikke én ... eh ...

-  «Jævla»?

-  Nei, jeg vil ikke banne. Det finnes ikke én eneste grunn til å forsvare at det tar 31 døgn å sende en epikrise fra Rikshospitalet til Drammen Sykehus. Eller at skoler bruker gamle lærebøker. Alt det må bort! Vi har gjort mye bra, men alt er ikke bra nok. Og vi må respektere fullt ut alle som kritiserer disse tingene.

-  Vil du si at de som stemmer FrP ikke skjønner sitt eget beste?

-  Nei, det vil jeg ikke si. Nei, nei. Når postbudet ikke stemmer på meg, så er det mitt problem. Vi har et pedagogiskpolitisk problem. Kan vi ikke bruke mer oljepenger? spør folk. Jo, men det kan raskt føre til at renta stiger og at folk må betale mer selv. Den der er kritisk å forklare.

-  Spesielt når Statistisk sentralbyrå gir Fremskrittspartiet rett?

-  Ja, jeg har hørt det, men nå er det en del forbehold knyttet til det, som det bærer altfor langt å komme inn på her. Men: Vi må forklare bedre betydningen av fellesskap. Av fellesskap.

-  Og så er det jo sånn at det ikke finnes én sannhet i politikken?

-  Nei, politikk er ingen vitenskapelig øvelse. Det er aldri to streker under noe svar.

-  JEG HAR FÅ såre punkter. Veldig få, sier han. Han snakker om oppveksten og drar på ordet sååååre , mens han holder hånda knyttet over brystet.

-  Men et sånt sårt punkt var at jeg ikke kom inn på realskolen. Kom ikke inn. Norskkarakteren min var for svak. Da var det litt stopp, altså.

Han var 15 år og begynte på skofabrikk «sammen med hundre lettlivete damer nordfra». Seinere forsøkte han å studere til « inn\'sjenør , men det var et feilspor». Han endte på Drammen Kabelfabrikk som laboratorieassistent. Det er det som står først i CV\'en til Martin Kolberg: «Drammen Kabelfabrikk 1968-1972».

-  Jeg ser i alle intervjuer at du skryter av at du var på Kabelfabrikken i fire år?

-  Fire år på Kaber\'n, ja.

-  Så lenge var du vel ikke?

-  Nei? Nei. Kanskje ikke så lenge. Jeg skulle til å si ... kanskje tre?

Han ser spørrende på Graff og meg.

-  Er det feil? Nei, jeg tror det. Sånn cirka tre år. Til sammen.

-  Poenget jeg vil fram til er at du er en broiler?

-  Hah! Nei, det vil jeg ...

Han er påtatt himmelfallen over en så usannsynlig frekk påstand.

-  Nei, nå må jeg banne, altså: Det vil jeg pokker ikke ha på meg!

-  Siden du var 24 år har du stått på lønningslista til det norske Arbeiderpartiet?

-  Men jeg er ingen broiler! Nei! Jeg har så mye i meg hjemmefra og ikke minst fra åra på Kaber\'n. Jeg protesterer intenst. Jeg forstår begrepet, men broiler er noe annet. Og det er betydelig overdrevet at politikken preges så mye av broilere.

-  Trond Giske er en broiler?

-  Nå vil ikke jeg karakterisere noen ...

-  Og Karita Bekkemellem. Og Sylvia Brustad er absolutt en broiler. Det blir tre i regjeringen.

-  Nei, detta ... Nei, detta får du stå for sjøl.

I LØPET AV 34 år som lønnsmottaker i Arbeiderpartiets har Martin Kolberg begått to mediefaglige genistreker. Den første var da han løftet knyttneven under landsmøtetalen i 2005 og sa «fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen».

-  Forberedt, ja? Det sto helt eksakt i talen, det.

-  At du skulle løfte hånda?

-  Det sto tre stjerner i manus, og det betyr: «Her er det fullt trøkk». Sånne taler har jeg sånn inne at jeg gleder meg til hver setning. Nå veit jeg ikke helt hva som er den andre genistreken?

-  «Nytt på nytt».

-  Ja! Der var jeg meg selv. Det er meg, altså.

Det var i februar han var med på «Nytt på nytt» sammen med Dagsavisens politiske kommentator Arne Strand. De to brøt sammen i latterkrampe.

-  Dagen etter ble jeg for første gang i livet bedt om å skrive en autograf og da skjønte jeg at det hadde gjort inntrykk. Så det kan jo hende at den Karl Marx-analysen om at folk vil ha brød og sirkus, ja, at det er noe i den.

-  Det tok deg 34 år å skjønne?

-  Opp gjennom åra har jeg fått mye kjeft fordi jeg er så alvorlig. De har revet seg i håret og sagt at «det blir for tungt, folk klarer deg ikke». Hver gang har jeg sagt: «Mener dere virkelig det?». For jeg synes jo ikke selv at jeg er så alvorlig.

-  Du er ikke det nå?

-  Ikke sant? Men det er tydelig at det er noe der. Jeg er serriøs og vil at ting skal gjøres ordentlig, og blir litt stram i maska. Men egentlig er jeg ganske sånn ... Ja, jeg vil ikke si morsom, men egentlig er jeg ganske ...

Han leter etter det ene ordet i det norske språk som kan beskrive hvordan Martin Kolberg egentlig er. Han finner det ikke.

-  La meg heller si det sånn: Jeg har et lyst sinn.

-  FORTELL OM 1. mai 1974?

-  Jeg skjønner hvor du vil hen. Askvoll i Sunnfjord. Jeg ante jo ikke hvor det var en gang.

Den 25 år gamle Martin Kolberg jobbet på partikontoret på Youngstorget og ble sendt til Sogn og Fjordane for å holde tale.

-  Og under talen var det en kvinne i salen som tvinnet tommeltottene. Det forstyrret meg noe veldig. Hersketeknikk, ikke sant.

-  Var det ...

-  Nei, det var søstera. Men så var det sang og da spilte Aud gitar. Og etterpå var det dans.

Martin Kolberg bød opp den tre år eldre tobarnsmora Aud-Harriet. Året etter forlovet de seg og hun og barna flyttet til Lier, og siden fikk de datteren Hege sammen. Det var Aud som fortalte kontant på telefon at «alt om Martin er politikk». Og etter å ha tenkt seg om noen sekunder, la hun til: «Og ski».

-  Jeg har et veldig positivt forhold til snø. Veldig positivt, sier han og forteller, via mange innskutte bisetninger, at han tidligere var skihopper og at han «én gang fikk smell på det og hoppa 76,5 meter Vikkollen i Mjøndalen».

-  Du skal være en kløpper til å smøre ski?

-  Jeg er veldig god til å smøre ski. Det der tar jeg skikkelig alvorlig, altså. Jeg har smørt meg bort noen ganger. Nullføre - nysnø. Det er nesten ikke til å håndtere for noen og sjøl smøregutta til landslaget sliter da. Men nå i påsken skjedde det noe rart. Jeg datt på det jeg vil si var en ureglementert måte. Man skal ikke detta på den måten. Og det gikk inn på meg, altså.

-  Det er alderen, sier Graff.

-  Joa. Skråstrek for lite skifølelse.

Martin Kolberg forteller motvillig om badstua i kjelleren, om ergometersykkelen og romaskinen, og om den gangen han fikk problemer med hjertet.

-  Det er 15-16 år siden. Begrepet er visstnok ustabil angina. Det er en form for krampe. Jeg kjenner det noen ganger. En helt konkret smerte.

-  Blir du redd da?

-  Nei. Jeg er en, i gåseøyne, jævel på medisinske greier. Jeg takler det psykisk sterkt.

Han forteller noe motvillig om Thorbjørn Jagland. De vokste opp sammen og var nære både privat og politisk. Inntil Jagland ble statsminister i 1996 og det ikke lenger var plass til Martin Kolberg ved hans side.

-  Jeg følte meg sviktet den gangen, ja. Om jeg ble lei meg? Sjølsagt. Jeg forsto det ikke. Hvis jeg skal bruke et ord, så må det bli overraskende.

-  Du var til og med forloveren hans?

-  Bildet henger nede i stua.

Thorbjørn Jagland bor i samme boligfelt. Nøyaktig 459 meter nedenfor Martin Kolberg.

-  Hvilket forhold har dere i dag?

-  Et alminnelig godt forhold. Vi har lagt det bak oss. Men vi er ikke omgangsvenner lenger.

Kolberg forteller svært velvillig om da Gro Harlem Brundtland sa at han så ut som en loff i trynet .

-  Det hendte flere ganger, det. Du veit, Gro er et sterkt intellektuelt menneske og hvis du ikke svarer med en gang og du var litt sånn, sier han og holder munnen halvåpen noen sekunder. Så imiterer han Gro med fort, spiss stemme.

-  «Martin, nå ser du ut som en loff igjen!». Hvor hun hadde det begrepet fra, aner jeg ikke, men det er mange som har fått den beskjeden, inkludert den sittende statsministeren. På sin første regjeringskonferanse, midt i foredraget, som Jens kunne meget godt, ble han stoppet av et spørsmål fra Gro. Og da han ikke kunne svare med en gang, kom det kontant: «Jens! Nå ser du ut som en loff!»

-  FORTELL OM EN vanlig morgen i partisekretær Kolbergs liv?

-  Ja, da står jeg opp halv sju. Jeg dusjer, steller meg og tar på klærne jeg la fram kvelden før. Så tar jeg tran, henter matpakka i kjøleskapet og setter meg i bilen. Hører radio. NRKs nyhetsmorgen. Aldri P4 eller Kanal 24. Ikke et vondt ord om de kanalene, men jeg hører aldri på dem.

-  Postbudet ditt hører nok på dem?

-  Det gjør\'n kanskje. Og så spiser jeg matpakka på kontoret, mens jeg leser avisene.

-  Det er ikke en dag uten at du er i avisene?

-  Nei, det er mye. De gode hjelperne mine abonnerer på en sånn nyhetstjeneste som nesten tar livet av dem. Hver gang Martin Kolberg er nevnt i en artikkel eller i eteren, så piper mobiltelefonen. Det begynner klokka fem om morgenen og piper hele dagen.

-  Du kunne lett skapt noen feite avisoppslag?

-  Jeg har opplevd kolossalt mye. Kolossalt. Blitt vist masse tillit. Men desto høyere du kommer opp i tårnet, desto sterkere er kravet om å holde tett. Jeg skal aldri skrive bok. Aldri! Det kaller jeg Youngstorgetforræderi.

-  Er det kritikk av partisekretærene Håkon Lie og Ronald Bye?

-  Det er ikke kritikk av noen. Men jeg kommer aldri til å bidra med ei bok.

I DAG STO han på talerstolen i Folkets Hus.

-  Hva har du satt tre stjerner ved?

-  Innvandrere, innvandrere, innvandrere. Ikke med disse faktene, men dette er et topp seriøst tema. Norge hadde stoppet på timen uten innvandrerne. Hvis ikke vi stiller oss på barrikadene for den saka, kommer ingen til å gjøre det. Dette er kulturkamp, vett du. Kulturkamp.

NYSTRIGLET: Første skoledag, 1956.
MOR OG FAR: På tur til Fjærland med Kjell og Ruth.
BESTEFAR:</B> Med kona Aud-Harriet og barnebarna.
PÅ SYKKELTUR: Åtte år gamle Martin på tur med lillesøster Bente og damesykkel med ballongdekk.