For en dag i det norske sosialdemokratiet! By og land bader i solskinn. Og der ute i Lier, på Tranby, noen hundre meter fra motorveien E18, oppe i lia der, innendørs i andre etasje i et grått hus, sitter partisekretær Martin Kolberg i en kaffebrun skinnstol og tygger på et eller annet. Han er kledd i dongeriskjorte og dongeribukser. På føttene svarte tøfler. Det er hans rom, dette, og det er ryddig. Hele huset er ryddig. Han er et petimeter. I bokhylla over ham står biografier av Tage Erlander og Håkon Lie. I en annen hylle pocketbøker med Donald Duck. På en skrivepult står en laptop, og gudene vet hva den gjør der.

-  He-he. Har noen sladra om at jeg ikke kan data? Det betrakter jeg nemlig som sladring.

-  Kan du ingenting om data?

-  Jo da, men jeg har vært så privilegert at jeg har hatt gode hjelpere til å gjøre mye for meg.

-  Men du kan sende mail?

-  Ja, ja. Sjølsagt. Er det noen som har sagt at jeg ikke kan det?

-  Noen har snakket sammen.

-  Nei, kanskje ikke sånn uten videre, nei.

MARTIN KOLBERG ER partisekretær for det norske Arbeiderparti. For høyresiden selve symbolet på bakstreversk sosialisme med statsreguleringer og fagforeningsstyrt faenskap. Og det er noe brunostaktig over ham. Noe traust, sparsommelig og matpakkeaktig. Kolberg er en eim av anorakk, rød swix og seige motbakker. Ord som faglige rettigheter, medlemsdemokrati og forankring i organisasjonen ligger så lett i munnen på ham. Som når han forklarer hva jobben hans består i.