Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Pasta i pølsefabrikk

På gjensyn, dersom maten blir bedre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

-  OJ, DE HAR VITTERLIG Vitello tonnato, sa Fredag opprømt.

-  Det er en rett med kalvekjøtt og tunfisksaus som jeg har hørt mye om, men aldri smakt. Ingen tvil. Den skal jeg ha.

Forventningene var i høygir, mens nydelig aioli og brød ble fortært. Tre servitører svermet rundt og passet på at gjestene hadde det bra.

Det hadde man, så langt, i de innbydende lokalene til Ciao Ciao i Fredensborgveien i Oslo. Stedet der

forfatteren Axel Jensens opphav drev Axel Jensens Fabrikker, kjent som pølsefabrikken, i mange år. Nå er lokalet innredet som italiensk restaurant under buehvelvene. Rødrutete duker, intim belysning og bilder.

Som ivrig Bruschetta-fan ble det favoritten til forrett. Det ble nedtur.

-  Den innfrir ikke det jeg hadde håpet. Brødet er litt for bløtt, og tomatene og basilikumen, som det forresten er for lite av, er for salt for meg.

-  Min Vitello er heller ikke som jeg håpet, innskjøt Fredag.

-  Kalvekjøttet smaker ingenting og drukner dessverre i tunfisksausen som minner mistenkelig om fisk på boks.

INNLEDNINGSVIS HADDE vi spurt en av de velvillige kelnerne om hva som var best. Hva kunne han anbefale?

-  Alt er godt, det er smaken som er forskjellig, sa kelneren.

-  Vi må i hvert fall ha noe italiensk.

-  Alt er italiensk, akkurat som meg, flørtet kelneren.

Samme hva vi pekte på i menyen, smilte han henrykt og sa at alt var godt.

-  Lite hjelp å få der. Menyen er for øvrig svært innholdsrik, mente Fredag: Pasta, focaccia i alle varianter, pizza, salater, forretter i stort utvalg, hovedretter og desserter

-  Jeg er også imponert over prisen, supplerte Robinson.

-  Og det er ikke vanskelig å føle seg hensatt til Italia. Restauranten er svært romslig, og den store terrassen må bli en fantastisk utekafé når varmen og lyset kommer tilbake.

-  Dessuten er det handikapvennlig her. Så vidt jeg kan se er det ingenting som hindrer rullestolbrukere å komme inn og ut.

Mens Robinson & Fredag ventet på hovedretten, nøt de husets vin, Chardonnay di Puglia, til rimelige 64 kroner glasset. Også vinlisten har mye å by på, med flaskepriser mellom 243 og 799 kroner.

-  Når jeg er på italiensk restaurant må jeg spise pasta, mente Robinson, som plukket ut pastaskruer i gorgonzolasaus. Riktig velsmakende.

-  Det er ikke min hovedrett Calamaretti affogati ai ciceri, som består av små akkar i tomatsaus og kikerter, surmulte Fredag.

-  De små akkarene virker inntørkede. Det kjennes nesten som de må ha vært med på noen runder oppvarming - eller kanskje til og med fryst i sausen og så opptint. Og tomatsausen er for sterk. Det må være skalldyrkraften som er for kraftig. Dette orker jeg ikke å spise opp.

KELNERNE LOT SEG IKKE merke av den labre stemningen ved bordet. De var stadig like omsorgsfulle og blide, og kommuniserte seg imellom på forførende italiensk.

-  Nå må vi sette vår lit til desserten, innskjøt Robinson som ville ha Tiramisu. -  Skal det være italiensk, så skal det være det.

-  Ja, den er slik den skal være, konstaterte Fredag som var bortpå Robinsons tallerken med skjeen sin.

-  En bra avslutning på måltidet, sa Robinson.

Fredag spiste sitronsorbet med limoncello-likør.

-  Godt, sa Fredag, mens kelneren forklarte at likøren stammer fra Napoli, er laget av ren sprit, tilsatt sukker og fersk sitron.

-  Det er flotte mennesker som jobber her, lokalet er hyggelig. Men maten må bli bedre over hele linjen, hvis vi skal komme igjen, konkluderte Fredag.

-  Men det finnes også sikkert større kulinariske opplevelser på den omfangsrike menyen enn den vi fikk, la Robinson til.

-  Okey, da sier vi «ciao, ciao». Det betyr jo både hei og farvel.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!