Peer  Gynts  vokter

Da Mikkel Dobloug plutselig ble foreldreløs og arvet millioner, bestemte han seg for å forandre livet sitt.

I 2001 SNUDDE LIVET fullstendig for Mikkel Dobloug. Foreldrene døde med sju ukers mellomrom. Over natta ble han mangemillionær - og eier av Per Gynts Gaard i Gudbrandsdalen. Den består av 19 hus, hvorav ni er fredet og ti er verneverdige.

Mikkel var 21 år gammel.

-  Jeg levde et bekymringsløst Oslo 3-liv. Det viktigste var hvilken bukse jeg skulle ha på meg, men nå er jeg ferdig med jetsettlivet, sier Mikkel og smiler forsiktig.

Han står på det peisvarme stuegulvet i den nyrenoverte og ærverdige gården med hendene i lomma. Utenfor vinduet slynger Gudbrandsdalen seg vakkert gjennom Vinstra i duskregnet.

Dette stedet har blitt Mikkels eventyr. Her tar han imot gjester som vil bo i Ibsen-figuren Peer Gynts rike, og som samtidig har stor nok lommebok og en god dose kulturinteresse. Her oppdaget Mikkel hvor viktig kulturen og historien var for ham, og her tok nettopp den interessen ham til uante prosjekter: Da Mikkel fikk laget logoen til gården, ble han umiddelbart fascinert. Han satte seg ned og tegnet, logoen ble til ideen om å lage vesker, og nå går en rekke kvinner fra kjendis-Norge rundt med dem. Mye har skjedd på fire år.

-  Det at mamma og pappa døde er den verste og samtidig den beste opplevelsen i mitt liv, forteller Mikkel:

-  Da alt under meg ble revet vekk, ble jeg frigjort. Jeg måtte tenke gjennom det livet jeg levde, og jeg måtte forandre det

DET ER FIRE ÅR SIDEN kreften tok moren hans. Mikkel satt og holdt henne i hånda da hun døde. Sju uker seinere ringte telefonen fra Afrika, og en stemme fortalte at faren hans hadde omkommet i en eksplosjon. I tida etter foreldrenes død strødde han rundt seg med penger, kjøpte ny bil og nye venner og levde ut klisjeene om Oslos arrogante vestkantgutter

-  Jeg har gjort alt som er gærent, sier han og lener seg tilbake så det knaker i trebenken.

Vi sitter i gårdens minste spisestue. Den har et langbord dekket med stedets eget bestikk og ferske elgkarbonader, røkelaks og hjemmelaget rømme. Lukten av nytraktet kaffe fyller rommet, og fra kjøkkenet plystrer kokken Tor Kramperud som er i gang med å forberede kveldens middag. Han er 23 år, har erfaring fra kokkelandslaget og ble hentet inn av Mikkel fra Hos Thea, en av Oslos finere restauranter. Mikkel folder armene og ser avslappet ut i nystrøket skjorte og en tynn, svart ullgenser. Vinstra er langt fra Oslo vest.

-  Ibsens Peer Gynt dro jo til Marokko og var ute og kjøre, men han skjønte det meningsløse og kom hjem. En dag så kommer det bare til folk ... dette stedet er tenke-stedet.

DERSOM DET KAN interessere Dem at vide, så er Peer Gynt en virkelige Person, der har levd i Gudbrandsdalen, rimeligvis i Slutningen af forrige eller i Begynnelsen af dette Aarhundrede.

Henrik Ibsen var ivrig i brevet til sin forlegger. Han hadde funnet denne myteomspunne personen som alle hadde hørt om, men ikke visste helt hvem var.

Det er således ikke meget, jeg har havt at bygge digtet på, men desto større frihed har der altså også vært levnet meg - skriver Ibsen.

På 1930-tallet kom Mikkels oldemor Cecilie Schou og hennes kjæreste, operasangeren Bjørn Talén, til Gudbrandsdalen. Kanskje var det frihet hun fant her oppe hun også da hun ankom Vinstra med 24 000 kroner i kontanter i bagasjen? «Peer Gynts gård til salgs» hadde det stått i avisa. Bjørn var en eksentrisk og velkjent mann som elsket å handle inn skrot fra nabogårdene, mens Cecilie gikk med høye hæler og diamantarmbånd og plukket i jorda. De elsket gården, gjorde den til et ettertraktet samlingssted for kunstnere og prominente gjester, og siden 1936 har den vært i familien Doblougs forvaring. Bestefaren til Mikkel var av den disiplinerte sorten. Han hadde hatt og kjørehansker, tok alltid en cocktail før middagen og luktet kamferdrops. Mikkel fikk ikke sitte med de voksne da besøkte gården som liten, men kjøkkenjenta Anna passet på ham i rommet ved siden av. Fortsatt trives han best der, i den minste spisestua.

-  Jeg er født i New York og har flyttet på meg hele livet, sier Mikkel. Han ser eldre ut enn det han er når han drar hendene gjennom håret.

Mikkels mor var diplomat og traff faren, tidligere finansminister, statskupp-starter og FN-ansatt i Mali, på jobb i USA.

-  Men dette stedet har ikke forandret seg. Derfor er det så viktig for meg.

Mikkels besteforeldre gjorde lite for å bevare gården og da barna deres tok over stedet, forfalt den ytterligere. Tippoldefar Dobloug slo seg opp i konfeksjonsindustrien og siden har det vært mye penger i familien. Og mye krangling. Åra fram mot foreldrenes død var preget av arvestrid.

-  Hva penger kan gjøre med folk, sier Mikkel og rister på hodet.

I 2001 BLE DET han som arvet den nedstøvete, mugne og brannskadde gården. Det skulle forandre både gutten og gården.

-  Det er vel egentlig oldemors drøm jeg viderefører, smiler Mikkel:

-  Hun ville i hvert fall vært stolt av meg.

-  Lokalsamfunnet lo av meg til å begynne med. Jeg hadde rare ideer og sånn. Men nå synes de bare det er kult.

Bonden fra nabogården har akkurat trampet ut av den lille gangen og videre gjennom den vesle blåmalte halvparten etter å ha hjulpet Mikkel med noe tekniske greier. Han hilser vennlig før han bøyer nakken og forsvinner ut. Mikkel ler av seg selv:

-  Jeg kom jo opp hit som 21-åring og skulle bygge Norges beste hotell.

Og selv om besøket bruker litt mer tid på å ta av enn det som var planlagt, er det liten tvil om at Mikkels store investering har betalt seg. Størstedelen av arven, rundt 20 millioner, har blåst liv i de gamle, mystiske rommene. Hovedhuset er på 400 kvadratmeter og derfra kan du bøye deg gjennom dørene til Gyntestugu. Det er gårdens eldste stue, stedet der en av Ibsens inspirasjonskilder, Peder Olson Gynt Hågå, bodde på midten av 1700-tallet.

Antikvitetene står over alt, enkelte så gamle at ingen vet helt hvilken funksjon de hadde. Håndmalt porselen er stablet langs veggen, en vev står urørt i hjørnet og bordet er dekket selv om ingen skal spise der på lenge.

Mikkel peker og forteller. Hver eneste ting har en historie, sier han og åpner døra inn til musikkrommet der operasangeren pleide å uttrykke sin kjærlighet til Mikkels oldemor gjennom rungende arier. Store portretter av gamle familiemedlemmer titter på oss fra alle kanter og rommet flommer over av detaljer, byster, tallerkener, statuer og malerier - alt sentrert rundt den store peisen der oldeforeldrenes livsmotto er skåret inn: «Ars longa vita brevis», kunsten er evig, livet er kort.

I biblioteket er veggene dekket av rundt 5000 bøker. Et enormt isbjørnskinn glefser ved skrivebordet i hjørnet. Og vil du vende blikket ut av denne drømmeverdenen en liten stund, ligger det en eldgammel kikkert i vinduskarmen.

-  Merker du stillheten her? spør Mikkel.

På veggen ruver tippoldefaren til Mikkel, malt av bestefaren hans. Over lysekrona i taket henger en rose, et tegn på fortrolighet:

-  Det er så tyst.

-  Det er mye som er viktig i samfunnet, men tar vi ikke vare på disse stedene, forsvinner de. Du kan ikke bygge nye stavkirker. Jeg sier til gjestene mine at de skal være stolte. Alle som kommer hit får være med på dette og tar ansvar for norsk kultur, sier han.

Gårdshotellet har 19 sengeplasser og ingen tv-er. Oppholdet skal være en kulturreise til ei tid som er forbi. I den ene himmelsenga her inne lå Greta Garbo da hun besøkte gården like etter andre verdenskrig, mens kong Olav alltid fikk plass i det prominente kongerommet.

Utafor lyser sola blekt fra baksiden av fjellene. Mikkel går ut av hovedhuset, gjennom den storslåtte inngangsporten og over tunet. Han stopper og peker mot andre siden av dalen:

-  Ser du gården over grantrærne der borte? Der bodde Ibsen da han kom hit for å skrive ned lokale historie.

Mikkel begynner å sitere det han husker av brevet forfatteren sendte til sin forlegger, før han spretter inn i en diskusjon om det å bo på landet.

-  Her er det viktig å gjøre jobben din. Du skal overlevere mer til neste generasjon enn det du mottok. Peer ga jo blanke.

Vi går inn i det gamle hønsehuset. Mikkel har bygd det om til et kontor og sitter og gjør noen siste endringer i et dokument på datamaskinen. Bak han henger et portrett av hans mor og et diplom fra Business School Lausanne. Mikkel printer ut masse ark, legger dem forsiktig i en bunke og sukker stille:

-  Ok, er dere klare?

DENNE DAGEN ER nemlig annerledes. Og her starter historien om veskene: Da Mikkel bestemte seg for å renovere Per Gynt Gaarden, fikk han utformet en logo. Da det var gjort, ble han så fascinert av den at han bestemte seg for å prøve å utnytte den fine designen. Resultatet ble vesker. Mikkel tegnet og sydde og sto i. Ideen tok form og etter hvert fikk han profesjonell hjelp. I gangen ligger nå en haug av vesker og bager som skal vises fram på et moteshow i Lillehammer. Designer og moteguru Nora Fahra har hørt ryktene og er på vei for å møte Mikkel i kveld, og unge Dob-loug er mildt sagt nervøs. De to skal møtes på Lillehammer, deretter skal Fahra på overnattingsbesøk på Per Gynt Gaarden.

-  Jeg gruer meg, jeg aner ikke hva jeg går til, sier han.

Flere gjester har allerede kjøpt veskene hans. Liv Ullmann og Dorthe Skappel er blant de som går rundt med «1557»-vesker. Navnet er hentet fra det året gården regnes for å være bygget.

-  Jeg forstår meg ikke på unge kvinner som går rundt med Louis Vuitton og Gucci som er samblebåndsprodusert i Thailand og koster 15 000 kroner. Går du med norskproduserte vesker, tar du i hvert fall et standpunkt, sier Mikkel.

Veskene hans kommer til å koste en god del tusenlapper de også, men produseres på Vinstra og er så helnorske, at Mikkel tillater seg å drømme om det amerikanske markedet.

-  Peer Gynt-satsingen i USA er stor, og dessuten er Norge i ferd med å etablere seg som en positiv greie der med for eksempel Voss Water og Moods of Norway.

Men først skal Nora Fahra overbevises. Mikkel leter etter bilnøklene og gliser:

-  Forresten har jeg funnet to gamle damer som skal sitte og sy veskene mine. Det blir sinnssykt bra.

LITT SEINERE. Lillehammer moteshow er av den lokale sorten, modellene også. Konferansieren, som for anledningen også spiller countrymusikk, er til forveksling lik NRKs Bjørn Hansen og forteller vitser av heller laber kvalitet. Ved catwalken sitter Nora Fahra ulastelig antrukket med beina i kors og ser nesten skremt ut. Hun og venninna med lokalets strammeste kløft, virker nervøse for at noen skal se dem på et sted som dette. Bak scenen svetter Mikkel.

-  Nå må jeg puste gjennom nesa, sier han til seg selv.

Mikkel har fått på seg en stor kappe og skal ut på catwalken etter modellene for å fortelle om veske-prosjektet. Konferansieren sier noe om «en ny aktør i Gudbrandsdalen», og Mikkel går ut i lyskasteren.

-  Vesker? Hvorfor i himmelens navn? spør konferansieren og smiler til publikum.

-  He, he. Ja, det har jeg spurt meg selv også, svarer Mikkel.

-  Hva synes vi? roper konferansieren litt for høyt.

Publikum applauderer.

-  Helt norsk! roper han.

Publikum applauderer nok en gang.

Bak scenen er Mikkel letta. Han synes det gikk bra. Utafor i gangen står Nora Fara og venninna og himler med øynene.

-  Det her er det bare Lillehammer som klarer, hvisker venninna og titter rundt seg.

-  Dette er typisk Norge, vi er en sånn liten boble, altså, sier Nora Fahra oppgitt.

Hun vil ikke si noe om Mikkels vesker ennå. Det er for tidlig. Men hun liker logoen. Jentene hopper inn i bilen til Mikkel og kjører mot gården.

KOKKEN TOR HAR forberedt en seks retters middag til det fine besøket, det er nybakte rundstykker og voksen vin på bordet. Gjestene beundrer den middelalderske designen på håndtakene. Mikkel forteller at Peer sannsynligvis hadde seg med Huldra oppe på et av rommene her, og at han tror det spøker litt i huset. Det klirrer i krystallet og Nora Fahra tar en stor slurk av vinen. Innbakt fiskesuppe, hjortehjerter, løvtynne kjøttstykker, bringebærsauser, hjemmelaget is i congac. Den gamle, gulvstående klokka har stoppet å gå for lenge siden. Mikkel snakker om alle skattene på gården, han henter fram den nesten trehundrede år gamle dåpslua til Per fra safen og forklarer historien bak emblemene på glass og tallerkener. En ny flaske vin åpnes. Nora Fahra knegger lykkelig og synes alt er «amazing». Ute er det bekmørkt og Mikkels spøkelseshistorier får ekstra gjennomslagskraft i det blafrende lyset under tømmerbjelkene. Måltidet trekker ut i natta.

MORGENEN ETTER ER MIKKEL i strålende humør. Han hiver i seg varm postei på grovbrød og drikker fersk juice mens han forteller om hvordan legene påla ham å forandre kostholdet. Grunnen til det gode humør, er imidlertid at sjarmoffensiven mot Nora Fahra ser ut til å ha gitt resultater.

-  Det er godt å komme inn under vingene på Nora Fahra, ler han og sprer hendene slik at det dingler i elgpølser og gardiner.

-  De ba meg spisse til kolleksjonen litt, satse på bare tre farger, liksom. Og to typer. Gjorde jeg det, skulle jeg få komme inn under hennes kolleksjon til neste år.

Mikkel titter med gutteøyne ut over Gudbrandsdalen. Han forsøker å skjule akkurat hvor fornøyd han er og trekker pusten:

-  Det er tøft?

Efter mange reiser og et langt liv fant jeg endelig det hjemmet som tilbyr meg hundre års historie fra mitt land og samtidig «topper» ethvert 5 stjerners moderne hotell. Jeg er beveget og imponert ved at en ung mann har kombinert det aller beste som vi gjester drømmer om! Og lar en gjest forlate Peer Gynt Gaarden med ønske om å komme snart tilbake. For å drømme videre om hvor godt livet egentlig kan være.

Tusen tusen takk.

Liv Ullmann

Den sirlige løkkeskriften i gjesteboka står som en påminnelse om at mulighetene ligger der.

-  Det har jo kosta over 20 millioner. Kanskje jeg har feilinvestert, gapskratter Mikkel.

Det er uansett en billig pris for å finne seg selv.

-  Jeg skal ikke bli rik på dette. Det er dette stedet som betyr noe, jeg betyr ingenting, sier han.

MIKKEL TITTER UTOVER dalen forbi de rutete gardinene. Sagnet sier at Huldra fortsatt driver rundt i fjellene og venter på Peer.

-  Jeg har en følelse av at dette kan ta av.

Idyllisk: Hovedhuset på gården rager i solsvidd tømmer over Gudbrandsdalen i tåke. Gården består av 19 hus, og hittil har det kostet runt 20 millioner å bringe stedet tilbake til fordums prakt. Lokale håndverkere har jobbet i over to år påb ygget.
Tradisjonsrik luksus: Mikkel Dobloug har brukt alle pengene sine på å pusse opp Peer Gynt Gaarden på Vinstra. Her står han i gårdens eldste rom der Peder O. Hågå, en av personene Ibsens Peer Gynt bygger på, bodde.
Nytt liv: - Jeg er ferdig med jet-set-livet, sier Mikkel. Stillheten på Vinstra er langt unna bylarmen i Oslo.
Økologisk: I taket henger hjemmelagede elgpølser- Slik mat finner du ikke i Oslo, sier Mikkel.
Positiv designer: Tilbake på gården er moteguru Nora Fahra positiv til å hjelpe Mikkel med arbeidet runt veskene.
Motevisning: Veskekolleksjonen "1557" startet med at Mikkel fikk tegnet en logo til gården. Så ble det vesker.