Pengene ligger i veska

Motehusenes lukrative triks.

AMERIKANSKE KVINNER kjøper i snitt fire nye håndvesker i året. Det viser en undersøkelse veskeprodusenten Coach gjorde i 2004.

Og ingenting er så innbringendefor motehusene som skinnvesker. Skinnvarer er lettere å designe og produsere enn parfymer og moteklær, og gir ofte motehuset en profitt på 12 eller 13 ganger produksjonskostnadene.

I den nye boka Deluxe av moteskribenten Dana Thomas kommer det fram hvordan motehusene maksimaliserer profitten på varene.

I mange tilfeller tyr de til juks for å tjene mest mulig.

Å LAGE EI LUKSUS-HÅNDVESKE i dag minner mer om et hovedfag i globalisering enn et fagbrev i håndtering av skinn, heter det i boka.

Låser og annet metall kommer fra Italia eller Kina, glidelåsene fra Japan, fôret fra Korea, broderiene fra Italia, India eller Nord-Kina, skinnet fra Korea eller Italia - og håndveska settes først sammen i Kina, så i Italia.

Luksusmerkene vil for all del unngå merkingen «Made in China».

Ett av motehusene får ei ferdig veske produsert i Kina - bortsett fra håndtaket. Når forsendelsen med vesker ankommer Italia, settes det italienskproduserte håndtaket på, og motehuset kan dermed selge veskene med merkelappen «Made in Italy».

Pengene ligger i veska

Den samme metoden brukes på luksuriøse sko: Overdelen lages i Kina, mens sålene blir satt på i Italia slik at skoene kan selges som italienske.

En produsent av luksusvesker er mer rett fram: Når de ferdigproduserte veskene ankommer Europa, rives merkelappene med «Made in China» ut og lapper med «Made in Italy» eller «Made in France» sys inn, skriver Thomas.

- Dersom luksusmerkene går for mye ned på kvaliteten vil det kunne slå tilbake - selv om et plaggs eller en veskes levetid ikke er forventet å være like lang som før, sa trendforsker Gunn-Helen Øye til Dagbladet.no før jul.

PRODUKTENE BLE TIDLIGERE produsert i Europa, først av små håndverkere som solgte til eliten - så av større fabrikker med masseproduksjon.

Utover på 1900-tallet steg lønningene og rettighetene til europeiske arbeidere. Mange bedrifter i ulike bransjer fikk merke dette økonomisk, og begynte å legge produksjonen til land med billigere arbeidskraft.

Luksusmerkene kunne ikke umiddelbart hive seg på og følge etter. Ved å flytte produksjonen ut av Europa, ville man ødelegge et håndverksimage som hadde blitt vektlagt helt siden koffertmaker Vuittons og juvelér Cartiers tid i Paris.

Løsningen ble å øke prisene på luksusvarer - men bare litt, slik at man ikke skremte bort den nye pengemakta i middelklassen.

For å øke salgsvolumet, satset luksushusene på større produksjon av de lukrative håndveskene og skinnvarene, og reklamerte tungt for disse. Men det ga ikke nok uttelling, så bransjen så seg snart nødt til å begynne å kutte kostnadene.

Pengene ligger i veska

FØRST PRØVDE MAN å spare inn på kvaliteten. Et italiensk motehus kuttet ut fôr i buksene sine. Et annet luksusmerke fra Italia kuttet kostnader ved å gjøre ermene på jakkene sine en drøy centimeter kortere.

- Når du har lagd tusen slike jakker, ser du besparelsene, sier en ikke navngitt moteskaper-assistent i boka Deluxe.

Men kundene krever prima kvalitet når de kjøper luksusklær, og etter hvert gikk det opp for motehusene at det ikke var noen vei utenom den billige, lett tilgjengelige kinesiske arbeidskraften.

Veskeprodusenten Coach var tidlig ute, og beviste for resten av bransjen at kinesiske fabrikker kunne levere varer med god nok kvalitet for luksusmerkene.

I dag produseres mange av skinnvarene til de store luksushusene i Kina - selv om ikke mange av moteskaperne våger å innrømme det.

Prada har for eksempel produsert vesker og tilbehør i Kina siden 2004, skriver Dana Thomas i Deluxe.


I 2004 BLE DET SOLGT
håndvesker og andre skinnvarer for 50 milliarder kroner fra verdens store luksusselskaper.

Håndvesker er praktiske og lønnsomme for de store luksushusene fordi produsenten slipper å bekymre seg over kvanta som ikke blir solgt. Veskene trenger heller ikke å byttes ut hver gang det kommer en ny sesong og en ny kolleksjon, slik man må med moteklær. 

Unntaket er såkalte «it-bags», sesongens ene moteveske, mener Dana Thomas.

Men når et luksushus lager en veske som slår an og blir en «it-bag» - som japanske Takashi Murakamis fargerike Louis Vuitton-veske - lønner det seg å sette alle kluter inn på å markedsføre akkurat denne veska.

I 2005 ble det rapportert at ofre rammet av orkanen Katrina brukte gavekort utstedt av Røde Kors til å kjøpe 4000-kroners mote-håndvesker med monogram hos Louis Vuitton i Atlanta.

Og på nettstedet BagBorrowOrSteal.com kan kvinner leie årets motevesker i stedet for å kjøpe dem og la dem ligge på hylla når de blir utrendy igjen.

DE KINESISKE FABRIKKENE som produserer luksusklær, minner om universiteter, skriver Dana Thomas i Deluxe.

Fabrikkene bebos av flere tusen ugifte ungdommer mellom 16 og 26. De bor i sovesaler på fabrikkområdet, spiser mat fra metallbrett i store spisesaler og driver med karaoke, sport og data på fritida.

En av fabrikkene Thomas har besøkt i Kina, har treningsstudio, legetjenester og dagmamma tilgjengelig. Likevel er fabrikkene som lager luksusklærne relativt små - målt mot fabrikkene som lager sportsklær og andre masseproduserte varer.

- En Nike-fabrikk kan ha mellom 20 000 og 30 000 ansatte. Det er en egen by, forteller en fabrikkeier i boka.

Framtida til luksusbransjen ligger i øst. Men ikke bare når det gjelder å produsere luksusvarene - nå skal de også selges til Asia.

I morgen: «De nye luksusmarkedene»

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.

KARL LAGERFELD: - Ei håndveske gjør livet ditt mer behagelig, lar deg drømme, gir deg selvtillit og viser naboene dine at du gjør det godt. Alle har råd til ei luksus-håndveske, sier moteskaperen i boka Deluxe. Her viser Lagerfeld sin ferskeste Chanel-kolleksjon i januar i år.
ETTERTRAKTET MERKE: Selv om mange av de største luksushusene - deriblant Prada - lager flere av sine vesker og skinnvarer i Kina, kan de selge varene med merkelapper som «Made in Italy» og «Made in France». Trikset er å produsere nesten hele veska i Kina, og sette på noen få siste deler i Europa.
PENGEMASKIN: Håndvesker er enkle å selge, og trenger ikke skiftes ut for hver ny kolleksjon motehuset lager. Derfor er håndveska ett av de mest lukrative produktene i luksusbransjen. 12 eller 13 ganger produksjonsprisen er ikke uvanlig fortjeneste på vesker og skinnvarer.
DEN RIKTIGE VESKA: Salget av såkalte «it-bags», sesongens store motevesker, er knallgod butikk for luksusmerkevarene. Det brukes store penger på å annonsere for håndvesker.
MUSEUM: I Amsterdam ligger et veskemuseum som blant annet viser fram tidligere sesongers «it-bags». På internett finnes det sider som tilbyr utleie av motevesker.