«Penger kan ikke kjøpe liv»

Det er 25 år siden Bob Marley døde.

MAI 1981: Bob Marley er på vei hjem til Jamaica i fly. Han har ei tid fått behandling i München for kreften, som nå har spredd seg til hjernen, lungene, leveren og magen, men han har ventet for lenge, og behandlingen har vært resultatløs. Han har derfor bestemt seg for å tilbringe sine siste dager hjemme på Jamaica.

På veien over Atlanteren blir han imidlertid så dårlig at flyet blir tvunget til å gå ned i Miami, Florida, hvor han blir hasteinnlagt på Cedars of Lebanon-sykehuset. Her sovner reggaelegenden inn 11. mai, 36 år gammel. 

ROBERT NESTA MARLEY ble født 6. februar 1945 i den lille landsbyen Nine Miles på Jamaica. Faren, marineoffiseren Norval Sinclair Marley, var sønn av engelske foreldre og gift med den mye yngre Cedella Booker, som var svart. Blandingsekteskapet falt i dårlig jord hos Norvals familie, og fordi han var mye borte på arbeidsreiser, så han lite til lille Robert.

Norval døde i 1955, 60 år gammel, da Bob var bare ti år gammel. Sønnens rasetilhørighet ble gjentatte ganger satt på prøve, ikke minst i 60-åra, da Jamaica var herjet av rasestrid. Men Bob selv reflekterte slik over problemstillingen:

«Jeg har ikke fordommer mot meg sjøl. Faren min var hvit, og mora mi var svart. Dem kaller meg halvblods eller noe. Jeg heller ikke til noens side. Jeg heller verken til den svarte manns side eller den hvite manns side. Jeg heller til Guds side, den ene som skapte meg og fikk meg til å komme fra svart og hvit.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

ETTER NORVALS DØD tok Cedella med seg Bob til Trenchtown, en forslummet bydel i hovedstaden Kingston. Der møtte Bob Neville «Bunny» Livingston (seinere kjent som Bunny Wailer) og begynte å spille musikk sammen med ham.

Som 14-åring kuttet Bob ut skolen og begynte som sveiserlærling, samtidig som han viet fritida til å lage musikk sammen med Bunny og Joe Higgs, en lokal artist og iherdig rastafari som mange regner som Marleys læremester. På en av sessionene med Higgs traff Bob og Bunny Peter McIntosh (seinere Peter Tosh), som også hadde ambisjoner innen musikk.

I 1962 laget Bob sine to første singler, «Judge Not» og «One Cup of Coffee». Begge floppet.

Året etter dannet Bob, Bunny og Peter, samt noen venner, ska- og rocksteady-gruppa The Teenagers, som seinere skiftet navn til The Wailing Rudeboys, The Wailing Wailers og til slutt bare The Wailers. Innen 1966 hadde de andre medlemmene sluttet, og The Wailers sto igjen som den opprinnelige trioen. Bob utmerket seg fort som the Wailers’ leder, fordi han var hovedsangeren og skrev de fleste låtene.

Gruppas første singel, «Simmer Down», gikk til topps på de jamaicanske listene i 1964 og etablerte The Wailers som et av øystatens hotteste band.

I 1966 giftet Bob seg med Rita Anderson og bodde noen år i USA, dit moren Cedella hadde flyttet. Det var da han kom tilbake til Jamaica at Bob begynte å praktisere rastafari og anlegge dreadlocks.

Etter en konflikt med produsenten Coxsone Dodd innledet The Wailers et samarbeid med reggaegudfaren Lee «Scratch» Perry og hans studiomusikere. Selv om samarbeidet bare holdt ett år, rakk The Wailers i løpet av tida med Perry å spille inn noe av det mange regner som gruppas beste materiale.

I de fire åra som fulgte, jobbet The Wailers, inklusive Rita, i Kingston og London med å finpolere gruppas sound for å gjøre den mer spiselig for et større publikum, i samarbeid med JAD Records. 

ARBEIDET GA FRUKTER. The Wailers’ debutalbum på labelen Island, «Catch a Fire», ble sluppet over hele verden i april 1973 og solgte bra. Seinere på året kom «Burnin\'». «I Shot the Sheriff» fra albumet ble fanget opp av Eric Clapton, som fikk en kjempehit med låta i 1974.

Bandet gikk imidlertid hver til sitt samme år, for at de tre hovedmedlemmene skulle få konsentrere seg om solokarrierer. Bobs plater kom heretter ut under navnet Bob Marley & The Wailers, mens Bunny tok artistnavnet Bunny Wailer og Peter kalte seg Peter Tosh.

Bob Marley & The Wailers’ internasjonale gjennombrudd kom i 1975, med «No Woman, No Cry» fra albumet «Natty Dread». Suksess i USA ble det imidlertid ikke før oppfølgeralbumet «Rastaman Vibration», som nådde topp ti på Billboard-lista. 

I 1976 VAR DET VALG på Jamaica, og Bob samarbeidet med statsminister Michael Manley om å arrangere en konsert, «Smile Jamaica», for å minske den politiske spenningen mellom valgets hovedmotstandere. To dager før konserten ble Bob, Rita og manager Don Taylor skutt hjemme hos Marley, trolig av en politisk motstander. Rita og Don Taylor ble hardt skadd, mens Bob fikk mindre skader i armen og brystet, og overrasket alle da han gjennomførte konserten som planlagt to dager seinere. Rita og Taylor ble også helt restituert etter attentatet. Bob sa i intervjuer at han visste hvem attentatmannen var, men at han hadde ikke informert politiet. Isteden hadde han tilgitt ham.

På slutten av 1976 forlot Bob Jamaica og dro til England, der han spilte inn albumene «Exodus» (1977) og «Kaya» (1978). «Exodus» fikk størst suksess av de to og holdt seg på den britiske albumlista i 56 sammenhengende uker. I tillegg til tittellåta inneholder albumet «Waiting in Vain», «Jamming» og «One Love», som var en lett omskriving av Curtis Mayfields hit «People Get Ready».

Albumet «Survival» fra 1979 var politisk ladd og inneholdt låter som «Zimbabwe», «Africa Unite» og «Wake Up and Live» i tillegg til tittellåta. Alle reflekterer Bobs støtte til afrikanernes kamp, og i 1980 ble han invitert til å spille på feiringen av Zimbabwes frigjøringsdag 17. april 1980.

«Uprising» kom i 1980 og var Bob Marleys siste studioalbum. Det er også et av hans mest direkte religiøse album, med blant annet låtene «Redemption Song» og «Forever Loving Jah» (Jah er rastafarienes navn på Gud, red.anm.). «Redemption Song» har de berømte linjene «Emancipate yourselves from mental slavery / None but ourselves can free our minds».

I JULI 1977 OPPDAGET Marley et sår på høyre stortå, men han avskrev det som en fotballskade. Såret ville imidlertid ikke gro, og tåneglen falt seinere av under fotballtrening. En undersøkelse viste at Marley hadde en form for hudkreft som vokste under tåneglen.

Legene rådet Marley til å amputere tåa for å stoppe kreften, noe han nektet av religiøse grunner: Rastafariene mener at kroppen må være hel, derfor er amputasjon en synd. Marley mente troen hans ville sikre ham evig liv uansett kreft, og han så på legene som samfai, kvakksalvere som svindler lettlurte ved å late som de har heksedoktorevner. I tillegg fryktet han følgene en amputasjon ville ha for dansingen hans. Han gikk imidlertid med på mindre kirurgiske inngrep i et forsøk på å stagge kreften, som ble holdt hemmelig for offentligheten.

Kreften spredte seg etter hvert til hjernen, lungene, leveren og magen, og i 1980 kollapset Marley mens han jogget i Central Park i New York etter to konserter i svære Madison Square Garden. Resten av den pågående Uprising-turneen ble avlyst, og Marley spilte sin siste konsert i Pittsburgh 23. september.

Marley søkte nå endelig legenes hjelp, og gikk med på å dra til München for å få behandling av kreftspesialisten Josef Issels, men det var for seint; kreften var allerede inne i sin siste og dødelige fase, og Marley døde som beskrevet over i Miami på dagen 25 år siden i dag.

Han siste ord til sønnen Ziggy var: «Penger kan ikke kjøpe liv.»

21. MAI FIKK MARLEY en statsbegravelse verdig en konge: Hundretusener av landsmenn, inkludert statsministeren og opposisjonslederen, hyllet reggaekongen, som ble begravet i et gravkammer i fødebyen Nine Miles sammen med sin Gibson Les Paul-gitar, en real dose marihuana og en bibel.

Bob Marley etterlot seg tolv barn, men han fikk bare fire av dem med Rita; han hadde en rekke utenomekteskapelige forhold. De mest kjente av barna er David «Ziggy» Marley og Damian Marley, som begge har opplevd suksess som reggaeartister.

I åra etter hans død har Marleys musikk bare vokst i popularitet og gitt ham en solid mytestatus, ikke minst i Afrika.

I 1994 ble han innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame, og Time Magazine kåret «Exodus» til det 20. århundrets beste album. Samleplata «Legend» (1984) har til sammen tilbrakt over 800 uker på Billboards lister, bare slått av Pink Floyds «Dark Side of the Moon».

I fjor ble det kjent at Rita planla å grave opp liket av Bob og få det begravet på nytt i Shashamane i Etiopia.

– Hele Bobs liv dreide seg om Afrika, ikke Jamaica, sa Rita i forbindelse med kunngjøringen av sine planer.

Motstanden mot å flytte Marleys lik var stor på Jamaica, og Rita benektet seinere på året at hun hadde planlagt å flytte ektemannen til Afrika.

– JEG HAR SAMME FORHOLD til Bob Marley som mange har til for eksempel Beatles, Stones eller David Bowie – en artist som er viktig i oppveksten, og som liksom har en urokkelig posisjon. Bob Marley var lenge en av de viktigste personene innen musikk, sier Malika Makouf Rasmussen (41), artist med både norske og algeriske røtter.

– Hva har Marley betydd for afrikanere?

– Marley har gitt masse stolthet til mennesker med afrikansk bakgrunn, siden han fokuserte så mye på det å være stolt av sin egen opprinnelse. Han skrev blant annet om slavehandelen og annen urettferdighet mot afrikanere. Nå har ikke rastafariene det beste kvinnesynet – Marley hadde jo mange utenomekteskapelige forhold, men forbød partnerne sine å leve slik selv – men han er viktig fordi han gir musikken sin mening gjennom politiske tekster, og så var han jo en nydelig låtskriver, sier Rasmussen til Magasinet.

– Bob Marley er veldig viktig for at det vestlige publikummet ble oppmerksom på den svarte subkulturen som blant annet omfattet reggae, ska og dub. Punkbevelgelsen tok mange av disse influensene opp i seg, og spesielt The Clash hadde mye til felles med Marley, ikke minst ved at de også hadde svært politiske tekster, sier Tore Neset, tidligere anmelder i Puls og Dagbladet, nå redaktør i ITavisen, til Magasinet.

– Marley mobiliserte svarte over hele verden, og jeg vil faktisk si at han var en medvirkende faktor da apartheidregimet falt i Sør-Afrika, sier Neset.

– Hvorfor hadde nettopp Marley så stor gjennomslagskraft?

– Det var mange som spilte musikk med politiske tekster samtidig med Marley, men få hadde Marleys inderlighet. For meg føyer han seg inn blant artister som ikke nødvendigvis har de beste tekniske ferdighetene, men som derimot er troverdige fordi de synger med hjertet, som for eksempel Bob Dylan. Marley er og blir blant de største, sier Tore Neset.

BOB MARLEY & THE WAILERS spilte i Norge to ganger. Første gang var på lille Hortenfestivalen i 1978.

– Regnet øste ned, og det var kaldt, og jeg husker at jeg tenkte «Stakkars folk», sier Harald Hornmoen, tidligere anmelder i Puls og nå førsteamanuensis i journalistikk ved Høgskolen i Oslo, til Magasinet.

– Marley fikk imidlertid opp temperaturen, og det ble gode vibber etter hvert. Det var en god konsert, om enn ikke optimal, sier Hornmoen, som spesielt husker AKP og Rød Ungdoms utdeling av løpesedler på konserten.

– Marley hadde falt i unåde hos de venstreradikale fordi de syntes han nå stort sett sang om kjærlighet og dop og ikke politikk. De mente han hadde solgt seg til kommersialismen.

– Den venstreradikale kritikken var helt feilslått, flere av låtene Marley ble kritisert for, blant annet «Sun Is Shining», var skrevet på et mye tidligere tidspunkt i karrieren, minnes Geir Rakvaag, tidligere anmelder i Nye Takter, nå i Dagsavisen. Rakvaag overvar Marley-konserten i Drammenshallen i 1980 og intervjuet Marley tidligere på dagen.

– Det var en veldig bra konsert, men arrangørene hadde nedlagt danseforbud, sier Rakvaag til Magasinet.

– Til slutt danset folk likevel, og jeg husker spesielt at Marley, alene med akustisk gitar, spilte den da nye låta «Redemption Song», som ikke hadde kommet ut ennå. Det var et sterkt øyeblikk.

– Hvilket inntrykk fikk du av Marley som person under intervjuet?

– Marley var høflig, beskjeden og ikke brautende; han virket lavmælt og ydmyk, sier Rakvaag, som kan opplyse at suksessen i Norge nok kom gradvis:

– De tidlige albumene var det bare spesielt interesserte som var opptatt av. «Rastaman Vibration» (1976) var det første albumet som figurerte på VG-lista, og derfra gikk det sakte, men sikkert oppover. «Kaya» kom på topp ti, men Marleys album nådde aldri høyere enn sjetteplass. Han var nok en slik artist som mange kommer for å se, men som ikke nødvendigvis selger bøttevis av album, det kom etterpå, med blant annet «Legend», sier anmelderveteranen til Magasinet.

Kilder: Wikipedia, All Music Guide, fansider på nettet

LEGENDE: Bob Marley, her på scenen i 1980.
I KLASSISK POSITUR: Fra en konsert i 1979.
SISTE GJENLEVENDE: Bunny Wailer er siste gjenlevende originalmedlem av The Wailers etter at Peter Tosh ble skutt og drept av innbruddstyver i 1987. Her fra One Love-konserten i Kingston, på Bobs 60-årsdag i fjor.
MINNES EKTEMANNEN: Rita Marley synger til ære for Bob på hans 60-årsdag i Addis Abeba, Etiopia, 6. februar i fjor.
STOR I AFRIKA: Et svært Bob Marley-skilt henger i innkjørselen til Shashameni, 250 kilometer sør for Addis Abeba i Etiopia.
– VIKTIG FOR AFRIKANSK STOLTHET: Malika Makouf Rasmussen.
SMÅ KÅR: Bob Marleys hjem i Trenchtown. Huset er nå museum.
I FARS FOTSPOR I: Ziggy Marley, her fra feiringen av Bobs 60-årsdag i Addis Abeba, Etiopia, 6. februar i fjor.
I FARS FOTSPOR II: Damian Marley, med Grammy-statuettene han fikk 6. februar i år for henholdsvis beste reggaealbum og beste urban-album. Bob fikk Damian med Cindy Breakspeare, Miss World 1976.