Per, 97 år

Jeg passerte nylig 97 år, jeg. Det er ingen som trur det. Neida, men jeg har fått to år til på sertifikatet, så nå kan jeg kjøre til jeg er ni-og-nitti. Du skulle ikke hatt sertifikat du pappa, sier sønnen min. Ham om det. Da legen så at jeg kjørte opp i februar to-og-førr lurte han på hva jeg hadde drivi med, siden jeg hadde sertifikat så tidlig. Jeg var jo 21 år, så veldig tidlig var det jo ikke, men så fikk han greie på litt da. Det ble jo litt av hvert, både lovlig og ulovlig.

Du vet, man ble dytta på en del forskjellig under krigen. Jeg husker en gang jeg kom over plassen her, det var mot slutten og jeg gikk sammen med ei jente fra gymnaset på den tida, som bodde like ved. Da jeg kom opp dit kiosken står nå, fikk jeg en maskinpistol i ryggen og en stemme skrek «hände hoch», så ble jeg befølt fra topp til tå, og det var «gehen weiter». Men man hadde jo aldri med seg noe uhumskheter over her. Vi visste jo at det lå tyskere på Fagerborg, skolen der oppe, som på alle skoler.

Jeg var hjemme med bronkitt nede i Jacob Aalls gate da flyalarmen gikk. Halv tolv 9. april. Da skjønte vi det, hva som var i gang. Det var jo bare tyske fly som fløy over her. Jeg var både nysgjerrig og forbanna på en gang. Forbanna fordi jeg mente Nygaardsvold hadde bygd ned Forsvaret over lang tid. Nysgjerrig fordi jeg var flyinteressert.

Ronald

«Jeg hadde ødelagt livet mitt. Jeg hadde ingenting lenger.»Les mer→

Hedda, 45

«Et nytt barn begynte å vokse i magen min, et barn som ikke har noe av mitt arvemateriale.»Les mer →

Nina

«Den ene dagen var mamma frisk, den neste natta sviktet hjertet hennes.»Les mer →

Andrè

«Etter noen måneders romanse sa hun: "Jeg er gravid", mens jeg svarte: "Jeg tror jeg er homofil"» Les mer →

Aisha

«Jeg var ung og dum og erklærte: Jeg trenger ingen utdanning, dere ser bare en taper!»Les mer →

Lenge holdt bronkitten meg unna den fordømte arbeidstjenesten tyskerne drev med, men våren 1943 var jeg frisk og ble sendt til Solør, og det var noe pes. Vi planla å rømme over til Sverige, men én feiget ut og det var alle eller ingen.

Etter tre måneder kom jeg meg hjem igjen på grunn av magetrøbbel. Jeg skulle ut igjen neste år, men da lå jeg i bronkitt. Til slutt måtte jeg til nazi-lege, de trodde jeg juksa, men han fant ut det samme, og etter det har jeg ikke hørt noe, det nærmet seg andre tider. Det var firr-og-førr, og Max Manus hadde vel vært og rota i kartotekene dems også.

Mens jeg var borte i arbeidstjenesten var det blitt radioproduksjon på gutteværelset mitt. Broren min hadde kommet sammen med noen som lagde radiodeler. De monterte dem inn i grammofon-spillere, for vi fikk jo spille plater, men å ha radio var forbudt. Å lage dem var dødsstraff.

Men jeg var aldri redd. Ikke til å begynne med, selv om vi hadde nazister som bodde i gården. Så kom sommeren i fire-og-førr. Foreldrene mine var borte på ferie og jeg hadde en venn på besøk. Vi skulle ut på byen og prøve å fikse noen jenter for kvelden, det var jo vanlig det. Så skulle jeg bare ned med søplebøtta. Mens jeg står der og heller ut den i en stekende varme, brøler plutselig signalet til norske nyheter fra London utover bygården. Da løp jeg opp gjennom lydmuren til tredjeetasje og der sto det en likblek kamerat av meg. Han skulle sette på gramofonen han, og trykte på gæli knapp, uten å vite hvordan han fikk stoppa disse nyhetene fra London.

Den natta var jeg ikke hjemme, jeg gikk bare rundt i byen, mens jeg tok turer hjemover og titta bort for å se om det var parkert noen fremmede biler utenfor, men det skjedde ingenting den natta, så da gikk jeg på jobb. Litt trøtt selvfølgelig, og det skjedde ikke noe den neste natta heller. Det ble ingenting. Nazistene i blokka var på ferie.

logo

Trykk på knappen under for alle historiene.

Gå til Benken ➞