Per Knutsen

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Per Knutsen. Boka: «Hitlers tunge», Cappelen 2002.Begynnelsen: Regn mot taket, han fryser, men drømmer så tungt at han ikke finner teppet som har glidd av han. Han ligger i baksetet med armene rundt seg. Straks han kom frem, satte han seg i forsetet, men hodet falt til siden hver gang han holdt på å sovne. Da rykket han til og fikk vondt i nakken. Å ligge slik som nå, som en knute, gir bedre hvile, til tross for at han ikke får snudd seg. Selv når han sover, verker armene og bena etter å folde seg ut, strekke seg. Kroppen kjennes uttørket, munnhulen er klebrig og blæren full, men han orker ikke å stå opp, gå ut og finne et sted å pisse.Begrunnelsen: Hovedpersonen kommer til et fremmed land, uten penger, og er prisgitt de menneskene han treffer her. Beskrivelsen av å våkne i en trang bil, med verkende kropp, sulten, tørst, kåt og pissetrengt, er ment som et anslag til det som seinere skjer med Jaroslav. Idet romanen begynner, lever han i elendighet. Siden får han det langt verre. Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider! caroline.korsvoll@dagbladet.no