Per Petterson

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Forfatter: Per Petterson (51) Boka: «Ut å stjæle hester» Begynnelsen: Tidlig november. Klokka er ni. Kjøttmeisene smeller mot vinduet. Noen ganger flyr de svimle av gårde etter sammenstøtet, andre ganger faller de og blir liggende i nysnøen og kave før de kommer seg på vingene igjen. Jeg veit ikke hva jeg har som de vil ha. Jeg ser ut av vinduet mot skogen. Det er et rødt lys over trærne mot sjøen. Det begynner å blåse. Jeg ser vindens form i vannet. Begrunnelsen: Det første avsnittet i denne romanen er et avsnitt som sto i den forrige romanen min, «I kjølvannet». Den handler om en forfatter som heter Arvid Jansen og som kaster hele sitt manuskript i søpla bortsett fra dette ene avsnittet som han er fornøyd med. Det peker framover. Det peker vekk fra det livet han lever nå. Og leseren skal da forstå hvor flott dette avsnittet er. Men boka om Arvid slutter like etter, så der slipper jeg å forklare noe. Da jeg hadde startet å skrive på denne romanen, kom jeg på det. Det er litt sleipt med disse forfatterne som bare slipper en ting uten å følge opp. Hvorfor ikke utfordre meg selv, tenkte jeg. Så «Ut å stjæle hester» er den romanen Arvid Jansen begynte på. Han likner litt på meg denne Arvid Jansen.

    rak@dagbladet.no
Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider!

Foto: Scanpix