JEG ER I GRUNNEN en ganske heldig fyr. For et par timer siden satt jeg her på kontoret mitt og leste. Det var litt kaldt, så jeg hadde tent i peisen, og det knitret friskt i bjørkeveden. Jeg holdt nesten på å sovne fra den interessante boka mi da sulten, min trofaste venn, begynte å erte meg med strofen «Å mon tro jeg snart får litt å spise», en av de fineste sangsnuttene fra en av de koseligste sangene jeg vet om. Langsomt gled jeg ut av sangens og søvnens slørete verden og over i en krystallklar våken drøm om dagens lunsj. Og etter å ha drømt noen minutter, var det helt tydelig hva jeg hadde lyst på, hva hele kroppen lengtet etter: Russisk kaviar - små, svarte perler som smelter i munnen, med denne salte, feite smaken som ikke likner på noe annet jeg vet om. Først forsøkte jeg å argumentere mot mine egne lyster. Det er tross alt en helt vanlig, kjedelig oktobertirsdag, er det ikke da litt råflott av meg å bestemme at jeg vil ha verdens fineste - for ikke å glemme dyreste - levnetsmiddel? Jo, det kunne jeg saktens si, men det gjorde ikke at jeg hadde noe mindre lyst på russisk kaviar. Snarere tvert imot. Hvis det er fest, fyrverkeri og pene damer, så trenger man ikke kaviar. Men på en dag da høsten viser deg akkurat hvor grått og alminnelig livet egentlig kan være, det er da man kan trenge ekte kaviar. SLIKE ARGUMENTER bruker jeg når jeg vil lure meg selv, og det funker nesten hver eneste gang. En time etter at den ustyrlige lysten hadde oppstått, satt jeg godt og fornøyd foran peisen og spiste opp den siste smørstekte toastskiva med kaviar, storfornøyd over å ha spist noe mye finere og bedre enn hva jeg fortjener. Den vesle 30-grams boksen kaviar hadde kostet meg 400 kroner. Det er klart den ikke var verd det. For å ha noe som helst håp om å bli mett, hadde jeg kjøpt en boks lakserogn til en drøy femtilapp, og det var mye mer mat i den. Men så er det magien, da.Du må være en dust for å kjøpe ekte russisk kaviar. Men hvem er redd for litt real ufornuft en gang iblant? Dersom du nå sitter klar med kalkulatoren for å regne ut kiloprisen på kaviaren, og deretter skrive indignert brev til Dagbladet der du vil argumentere for at en artikkel om russisk kaviar er toppen av elitisme og snobberi, så skal jeg ikke forsøke å hevde at du ville vært lykkeligere med litt lettsaltet stør-rogn innabords. Men hvis du er en sånn som har brukt 400 kroner på noe du strengt tatt ikke trenger, sånn bare fordi du ville unne deg noe fint, så skjønner du antakeligvis følelsen. JEG SITTER UANSETT HER og føler meg som verdens heldigste menneske. Og moroa er ikke slutt ennå: Jeg oppdaget akkurat at det er noen få egg igjen på lokket av kaviarboksen. Dem skal jeg slikke i meg, slik jeg grådig slikket rent lokket på yoghurtboksen da jeg var liten. Det vi kaller «russisk kaviar», skulle egentlig bare hete «kaviar», og er slett ikke alltid russisk. Kaviar er betegnelsen på rogn fra støren, en sjelden ferskvannsfisk som særlig holder til i Kaspihavet, og slett ikke bryr som om dens nasjonalitet er russisk eller iransk, og som dessuten også lever i noen elver i Frankrike og tidligere pleide å svømme i Hudson River i New York. Kaviar er ikke, slik vi i Norge bruker det, betegnelsen på alle slags fiskeegg, og i de fleste andre land vi liker å sammenlikne oss med, ville det vært forbudt å la den utmerkede blandingen av olje, lettrøkt torskerogn, sukker, eddik og farger (beta-apo-8-karotenal og karmin) utgi seg for å være preparerte støregg.Det finnes flere forskjellige typer kaviar, og som en tommelfingerregel kan man si at jo større eggene er og jo sjeldnere morfisken er, jo dyrere er kaviaren. Men for å få noe særlig ut av oppgraderingen fra den «alminnelige» sevrugaen til de aller beste, beluga- og ossetiakaviarene, bør du være temmelig godt kjent i kaviarens rike. Og du bør ha en kaviarleverandør du stoler på, for de fineste sortene er skjøre og ikke noe særlig glade i å bli transportert. Kort sagt: Du bør være rik, og du bør ha vært det en stund. Den aller dyreste kaviaren er den gylne kaviaren fra albino ossetia-stør. Den er så dyr at jeg ikke har plass til å skrive hva den koster, men smaken er den samme som om fisken ikke hadde vært albino. Hvis du i likhet med meg ikke er rik, bare en begeistret besøkende i kaviarens luksuriøse rike, vil det koste deg rundt 400 kroner for en liten boks kaviar. Det er nok til en liten smak for fire personer, eller flere vellystige stønn fra to personer. Om det er verdt det, er avhengig av at du klarer å sette deg tilbake og nyte det uten å bekymre deg for om det er verd penga. Sånn spiser du kaviar. Det vanligste er å servere kaviaren rett fra boksen. Sett gjerne boksen oppå litt knust is for at den skal holde seg kald, men så lenge du klarer å spise den opp rimelig raskt (og det skulle ikke være noe problem), så trenger du ikke bekymre deg for slike detaljer. Kaviar skal spises med så lite ekstra som mulig. Er du nødt til å dele boksen på mer enn fire, blir det så lite på hver at du vil være nødt til å lage en liten rett ut av det. Da må du ikke finne på å lage en fancy saus eller noe annet som vanner ut den magiske smaken. Akkurat som trøfler ikke bør serveres med noe mer smaksintenst enn pasta, er bløtkokt egg det lengste jeg ville strekke meg til i retning av å skape en ordentlig rett ut av det. Du kan legge noen av de svarte eggene oppå et stykke hvit fisk, sånn de av og til gjør på luksusrestauranter, men hvis fisken er god og kaviaren er god, så er de vel så gode hver for seg. Noen har hakket løk og sitron til kaviaren, men det er bare dumt, for da slår du i hjel den smaken du har betalt så dyrt for. Russerne drikker vodka og spiser blinis - små tjukke bokhvetepannekaker - til kaviaren sin, og det er deilig. Vodkaen renser munnen mellom hver bit kaviar, og blinisene er så milde og forsiktige at de ikke tar oppmerksomheten bort fra kaviaren. Men når jeg har brukt så mye penger, blir jeg alltid rammet av akutt rikmannslatskap, så det er sjelden jeg gidder å lage de gode pannekakene. Toast ristet i smør og litt crhme franche eller rømme er i grunnen alt du trenger. Glemte jeg champagne? Nei, heldigvis ikke. Kaviar, i all sin enkelhet, byr på et lite, praktisk problem i forbindelse med serveringen. Du bør helst ikke spise den med metallskje, for da kan kaviaren lett få en metallisk smak. De som stadig spiser kaviar, bruker gjerne spesialskjeer av perlemor eller elfenbein. Fattigere gourmeter som er mer opptatt av smaken enn av å ha alt det riktige utstyret, bruker teskjeer i plast stjålet på en helt alminnelig kafeteria. BLINIS MED KAVIAR«Blinis», skrev den russiske forfatteren Aleksandr Kuprin, «er et symbol på sol, vakre dager, gode avlinger, lykkelige ekteskap og sunne barn». Blinis skiller seg fra vanlige norske pannekaker ved at de heves med gjær. Dessuten skal man helst bruke bokhvete, men det er det til og med mange russere som jukser med. Blinis er også godt med lakserogn, løyrom, røykelaks og egg, eller med syltetøy. 1/4 pk gjær2,5 dl melk4 dl hvetemel (helst 2 dl bokhvetemel og 2 dl vanlig hvetemel)2 egg1/2 ts salt2 ss smeltet smør eller 3 ss rømmekaviarrømme eller créme fraîche Varm melka til den er 37 grader. Smuldre gjær oppi melka. (Hvis du bruker tørrgjær, bør du ha gjæren rett i bollen.) Hell melka i en bolle, tilsett melet så forsiktig du kan, sånn at det ikke klumper seg. Skill egget. Ha eggeplommen i røra, og sett eggehvitene til side. Bland i smør og salt. Dekk bollen med plast eller et klede og la stå i en time. Stivpisk eggehviten og vend den i røra like før du skal steke lappene. Varm smør i ei panne. Ha omtrent halvannen spiseskje røre i panna og stek. Har du stor panne, har du sikkert plass til å steke tre lapper av gangen. Server lappene, sett kaviar og rømme på bordet og forsyn deg som best du kan. Skyll det ned med vodka eller champagne. andreas.viestad@dagbladet.no Meninger om mat? Bli med i debatten!