Petter Stordalen:- Jeg lover å rydde i garasjen

Petter Stordalen (45) er opptatt av miljøet i sin nyttårstale.

– Kjære landsmenn! I desember 2006 møtte jeg meg selv i garasjedøra. Norges største avis fortalte over hele forsiden at jeg var en miljøbombe. Så var det bilde av alle bilene mine. Jeg elsker biler!

Jeg følte oppslaget dypt urettferdig. Jeg gjorde jo så mye.

Jeg hadde installert sparedusjer og sparepærer til 155 hoteller.

Jeg kjøpte fornybar energi til hele hotellkjeden.

Jeg satte i gang store forsøksprosjekter med økologisk mat.

Jeg finansierte utviklingen av et økologisk eple for Choice.

Jeg fikk flere til å skjønne hvorfor dumpingen ved Malmøykalven er en uegnet metode for opprydning av giftig slam i norske fjorder.

Jeg installerte jordvarme hjemme i huset mitt.

Jeg investerte i miljøvennlige bedrifter.

Jeg fikk regna ut CO2-utslipp og satte i gang kvotekjøp i stor skala.

Jeg støttet arbeidet for å bevare grønne lunger.

Jeg var da ingen miljøbombe! Jeg var jo en liten Blekkulf! Etter oppslaget var jeg en trist Blekkulf. Det var tid for time-out.

Jeg leste Stern-rapporten. Jeg så Gore-filmen. Jeg jogget med bikkja. Jeg så soloppgangen over Nesoddlandet. Jeg måtte innse at innsatsen min knapt kvalifiserte til Nobels fredspris. Og jeg måtte erkjenne at miljøengasjementet mitt skurret så lenge garasjen var full av CO2-produserende monstre.

Stern skriver i sin rapport at vi kan løse klimaproblemet hvis vi bruker 1 prosent av bruttonasjonalproduktet vårt på klimatiltak. Det norske bidraget ville være omtrent 22 milliarder kroner, eller 4700 kroner pr. nordmann. Jeg tror nordmenn er villige til å ofre såpass for å løse klimaproblemet. Men tror regjeringen det?

2007 vil bli husket for to ting: polene som smeltet og regjeringens flukt til ozonlaget. Det var vanskelig å forstå hva regjeringen egentlig ville med det viktigste dokument den utga i året som gikk: klimameldingen.

Miljøbevegelsen kalte meldingen en strikk. Innholdet kunne strekkes herfra til månen. Men klimaproblemene skapes på jorda her og nå. Glem festtaler om suksess i 2050. Spør heller hva vi kan gjøre på jorda i 2008.

Derfor vil jeg også komme med en klimamelding. Det totale energiforbruket i Norge var på omtrent 222 TWh i 2006. Litt over halvparten av forbruket vårt er fossile brensler. Det fossile energiforbruket står samlet for ca. 2/3 av de totale CO2-utslippene i Norge. Slik er fakta i saken.

Skal vi i Norge gjøre noe med CO2-utslippene som monner, må vi redusere bruken av fossilt brensel betydelig, og erstatte den med fornybar energi.

Problemet er at fossilt brensel i Norge betyr olje og gass. Da snakker vi om vår nasjonaløkonomi. En endring i oljeøkonomien mobiliserer sterke motkrefter i det norske samfunnet. For det er ikke i motkreftenes interesse at vi reduserer oljeforbruket vårt. De vil fortsette som før. De er en del av problemet, ikke en del av løsningen.

Jeg er ikke i posisjon til å kritisere noen. Jeg har mine egne svin i garasjen, og er minst like oljeavhengig som regjeringen. Akkurat som den kjøper jeg meg ut av problemene mine med CO2-kvoter. Skeptikerne sier om kvotemekanismen i Kyoto-avtalen at den er som å betale noen for å slutte å røyke for deg. Det er mulig vi lurer oss selv på denne måten, men lite trolig at vi redder kloden. Vi betaler litt avlat, og håper det går over.

Men det går ikke over, og hvis vi fortsetter som nå, går det bare en vei: til helvete på første klasse.

Noen ganger er det nødvendig å se seg selv i speilet. Avisoppslaget om meg og bilene mine fortalte meg noe jeg innerst inne visste. At jeg velger tiltak som er lette for meg å gjøre, mens det som gjør vondt å endre lar jeg bli som det er. For selvfølgelig – jeg kan gjøre mye for et bedre miljø hvis jeg virkelig vil. Er ikke regjeringen i samme situasjon? Kan ikke den også gjøre mer? Eller vil den bare gjøre tiltak som ikke smerter?

Selv om Stoltenberg og jeg opererer i ulike divisjoner sitter vi litt i samme båt. Vi er begge sjekkhefteaksjonister, og vi har begge råd til å gjøre mer. Stor lommebok gir stort ansvar, enten det gjelder individer eller land. Jeg trives i båt med Stoltenberg, men i året som kommer må vi skifte båttype. Vi må over i racerbåt. For det haster.

I 2008 skal politikerne på Stortinget diskutere seg fram til et klimaforlik. Jeg håper forliket fylles med handling, ikke flere visjoner. Jeg tror regjeringen har det norske folk i ryggen også for tiltak som gjør vondt! Selv lover jeg å rydde i garasjen.

Grønt nytt år!