Philip Pullman

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Forfatter: Philip Pullman. Bok: «Det gylne kompasset». Første del av trilogien «Den mørke materien» (Aschehoug). Begynnelsen: «Lyra og daimonen hennes listet seg gjennom den mørke spisesalen, og passet godt på å holde seg til siden, ute av syne fra kjøkkenet. De tre langbordene som fylte hele salens lengde var alt dekket; sølvtøy og glass gnistret i det lille lyset som var, og de lange benkene var trukket ut og sto klar til gjestene. Portretter av fordums rektorer hang høyt oppe i tussmørket langs veggene. Lyra nådde podiet og så seg tilbake mot den åpne kjøkkendøren. Ingen var å se, så hun smatt opp, og der sto hun ved siden av høyestebordet. Her var hver kuvert dekket med gull, ikke med sølv, og de fjorten plassene var ikke eikebenker, men mahognystoler med fløyelsputer.» Begrunnelsen: Det er flere grunner til at jeg valgte å begynne akkurat slik. Lyra er hovedpersonen. Navnet hennes er det første ordet i den første boka, og det siste ordet i den siste boka. Dette er hennes historie.Men hun er ikke alene: Hun har en mystisk ledsager, en daimon. I historien har alle en slik, en slags konkretisering av sjela deres som opptrer i dyreform. Hos barn skifter daimonen form, fra katt til slange til fugl, på et øyeblikk. De voksnes daimoner har stivnet i én form. Forbindelsen mellom menneske og daimon, betydningen av denne metaforen, er til dels hva historien handler om. Og selvfølgelig: Starten avslører øyeblikkelig at vi befinner oss i en annen verden {ndash} dette er ikke realisme. Det gir meg muligheten til å seinere få realismen inn via bakdøra, blant annet for å illustrere skikkelsenes psykologi gjennom metaforen med daimonen. Fantasi er bare interessant for meg når den sier noe sant om det å være menneske, om å være i live og ved bevissthet, og om vissheten om at vi skal dø. Jeg håper jeg fikk til dette i «Den mørke materien». eirik.alver@dagbladet.no Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider!

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer