Pikant pakistaner

Mehfel forvalter godt det pakistanske kjøkkenets hemmeligheter.

– SYMPATISK førsteinntrykk, sa Robinson anerkjennende og lot blikket vandre langs Mehfels rolige veggflater og hvitdukede, nøkternt dekkede bord.

– Jeg fornemmer et spisested som stoler på maten, og ikke ser noe behov for å markere sin pakistanske identitet gjennom innredningen. Den er fint balansert, verken så minimalistisk at du småfryser eller så heimstadivrig fylt opp av tingester at du får lyst til å bestille en container før forretten og hive ut nitti prosent av stasen.

– Enig, sa Fredag, nippet til den fyldige ripasso-valpolicellaen (Mara, Cesari 2004, kr 415,-) og kikket diskret på klokka.

– Men begynner det ikke å bli lovlig lenge siden vi bestilte?

Robinson hadde en «jo, vi nærmer oss grensen for det rimelige» på tunga, men i det samme ankom forrettene. Vegetable Pakora – fritert potet, løk og blomkål – til Fredag, fisk i limesaus til Robinson.

– Selv om det ikke er grillet laks, slik menyen lovet, men snarere dampet breiflabb eller steinbit under denne gule sausen, smaker det godt og limefriskt, og de to kjemperekene setter en fin spiss på retten, mente Robinson. Fredag vendte på sin side tommelen opp for en frityropplevelse som var smakssterk og så mektig at halvparten ble satt igjen på tallerkenen.

EN PÅPASSELIG og stillferdig, men åpenbart kunnskapsrik servitør, sørget for stadig påfyll av isvann og serverte kylling på tikkavis til Fredag, malai-lam til Robinson og brun ris, raita, chutney og en mørk fruktsaus med plommesmak til begge. Medium-krydringen viste seg å være behagelig «hot», og Robinsons lammebiter var møre og saftige i sin koriander/mandel-fløtesaus.

– Faktisk noe av det beste jeg har spist på indisk eller pakistansk restaurant overhodet, kom det fornøyd fra Robinson.

– Jeg håper kyllingbitene dine holder samme standard?

– Jo takk, kom det med et bekreftende nikk.

– Veltillaget, godt og rikelig. Men jeg er like opptatt av at det virker som om de virkelig legger seg i selen for å gjøre dette stedet til noe spesielt. Jeg ser at de av og til har kulturarrangementer her, og selv om det først og fremst handler om et spisested, synes jeg sånt vitner om positivitet og ambisjoner, og det er også med på å gi mersmak.

ETTER hovedrettene var både Robinson og Fredag så vel forsynt at de søte fristelsene på menyen måtte oppvise all sin overtalelseskraft for å bli hørt. Robinson falt til slutt for en Gajar Halva – revet gulrot kokt i fløte med mandel og pistasjenøtter, mens Fredag valgte ferske frukter med husets vaniljeis. Begge deler kom kjapt, og mens Fredag fikk måltidets eneste neserynk ved kremklatten, nøt Robinson sine søte gulrottråder med sjeldent god samvittighet.

– Dette må jo være kjernesunt, selv om det er fløte med i bildet, lød den optimistiske konklusjonen. Fredag stilte seg noe tvilende, men ikke desto mindre var det to svært blide middagsgjester som betalte seg fri fra oppvasken med om lag 1300 kroner, og ruslet ut i Oslo-kvelden med et nytt navn på lista over restauranter som frister til nye besøk.

robinson&fredag@dagbladet.no

MERSMAK: Robinson og Fredag rynket bare på nesa én eneste gang under besøket hos Mehfel.