– SYMPATISK førsteinntrykk, sa Robinson anerkjennende og lot blikket vandre langs Mehfels rolige veggflater og hvitdukede, nøkternt dekkede bord.

– Jeg fornemmer et spisested som stoler på maten, og ikke ser noe behov for å markere sin pakistanske identitet gjennom innredningen. Den er fint balansert, verken så minimalistisk at du småfryser eller så heimstadivrig fylt opp av tingester at du får lyst til å bestille en container før forretten og hive ut nitti prosent av stasen.

– Enig, sa Fredag, nippet til den fyldige ripasso-valpolicellaen (Mara, Cesari 2004, kr 415,-) og kikket diskret på klokka.

– Men begynner det ikke å bli lovlig lenge siden vi bestilte?

Robinson hadde en «jo, vi nærmer oss grensen for det rimelige» på tunga, men i det samme ankom forrettene. Vegetable Pakora – fritert potet, løk og blomkål – til Fredag, fisk i limesaus til Robinson.

– Selv om det ikke er grillet laks, slik menyen lovet, men snarere dampet breiflabb eller steinbit under denne gule sausen, smaker det godt og limefriskt, og de to kjemperekene setter en fin spiss på retten, mente Robinson. Fredag vendte på sin side tommelen opp for en frityropplevelse som var smakssterk og så mektig at halvparten ble satt igjen på tallerkenen.