Piratsjefen

Tine Kjær (37) har overlatt oppvask og ungepass til kona Anne Holt.

- NEI, BEKLAGER. Jeg kan dessverre ikke lyve på meg en trist ut-av-skapet-historie.Tine Kjær rister på mellomblonde lokker, blunker et par ganger med diskré sminkede vipper og skyver underleppa litt ut. Så ler hun. Hest, men hjertelig. DEN 37 ÅR GAMLE FORLEGGEREN, og nå deleieren i nystartede Piratforlaget, er for det brede publikum best kjent som «dama til Anne Holt». Og hun er rene drømmeobjektet for ethvert livsstilsmagasin rettet mot kvinner. Ikke bare holder hun seg godt, hun er velutdannet, kan vise til en pen karriereutvikling og har debutert både som barne- og voksenforfatter. Hun har oppvist mot nok til å bryte ut av det konforme A4-livet og født et barn ved hjelp av kunstig inseminasjon. Og - hold dere fast! - hun har inngått partnerskap med en profilert krimforfatterinne! Og det uten å miste et snev av sin femininitet. Snakk om å både forvente og fortjene effektivitet. Men så var det dette med den tradisjonelle lidelseshistorien, da. Alle vellykkede mennesker må i det minste ha et eller annet traume å by på, i det minste et litt ublidt møte med lettveggen? «HOLT OG KJÆR» står det på ringeklokka. Like etter er hun der. Vi spaserer ut av det gamle industriområdet som nå rommer leiligheter av typen som neppe lar seg finansiere av et par lyrikksamlinger. Trærne langs Akerselva har så vidt begynt å skifte farge, og i Norge betyr høst bøker. Og kulturdebatt. Eller krig, om du vil. Representanter fra begge sider har ladet opp med trykksverte og brukt avissidene som slagmark. I år handler det om nyetablerte Piratforlaget, en norsk avlegger av den svenske suksessen med bestselgerforfattere som Jan Guillou, Liza Marklund og vår egen Anne Holt i stallen. Billigere bøker, mindre administrasjon og bedre økonomiske kår for forfatterne?Eller usunn dyrking av eliten, utelukkende oppmerksomhet rundt potensielle bestselgere og usolidaritet med forfatterkolleger?Beskrivelsene av Piratforlaget varierer etter hvem du spør. - Sånn er det når man er redd for alt nytt, sier Kjær, som i tillegg til å eie 20 prosent skal jobbe full tid som forlegger. - Man konkluderer før man har tilstrekkelig med kunnskap. Vi ønsker å gi ut gode bøker av veldig gode forfattere, til bedre betingelser for forfatterne og mer sympatiske priser for leserne.- Det gikk på autopilot?- Ja, putt på en femmer, så går det unna, sier hun. Vi har slått oss ned på uteserveringen til Vertshuset Oskar Braaten, og Kjær bestiller et glass Olden. Hun myser mot den skarpe septembersola. En veps på utkikk etter noe søtt virrer rundt noen øyeblikk, men suser snart skuffet videre. - Jeg føler at vi har teppebombet media med intervjuer, kronikker og kommentarer de siste ukene. Essensen er at vi skal gi ut gode bøker, men ikke nødvendigvis bare bestselgere. Og vi skal gi forfatterne bedre betingelser, bedre royaltyordninger og en rettighetsforsikring om at forfatterne sjøl forvalter livsverket sitt. Og tro meg, kommer det en god diktsamling, ja, så gir vi den gjerne ut. Hvis like mange som skriver lyrikk hadde kjøpt lyrikk, ja, da hadde salget gått sånn... voooom! sier hun og skyter høyre hånd diagonalt oppover. MD- «MANUS DEPRESSIV» - er et begrep som brukes blant redaktører i bokbransjen. Tilstanden inntreffer når stakkaren har pløyd gjennom x antall ubehjelpelige manuskripter, og vet at det ligger uendelig mange flere og venter. Kjær jobbet ni år som skjønnlitterær redaktør i Cappelen, og innrømmer at hun i perioder led av MD. - Derfor må man være litt nerd. Det morsomme med en slik jobb er når det plutselig dukker opp noe bra. Og det skjer jo. Tine Kjær var allerede som barn svært belest. Hun pusset tenner, spiste middag og så på tv med ei oppslått bok mellom hendene. Og frekventerte Sandefjord bibliotek hyppig. - Jeg leste alt. Og noen av de største leseropplevelsene berodde på rene misforståelser. Jeg lånte «Lillelord», men kunne ikke skjønne at søte lille lord Fauntleroy fra tv plutselig var blitt så slem. Tenåra til Kjær i Sandefjord var preget av ekstrem jappekultur, pyramidespill og Ole Christian Bach. Da skulle man helst gjøre seg ferdig med skolen så fort som mulig og starte en bissniss som kunne finansiere en snerten BMW og med matchende garderobe. Kjær var aldri opptatt av sånt, og ble med god hjelp fra litteraturen, samt et par gymnaslærere, penset inn på andre ting, ting som er viktige for henne også i dag. - Man blir jo etter hvert velsignet med en lettere distanse til sitt eget intense alvor, men det er heldigvis fremdeles ting som engasjerer meg sterkt. - Som hva da?Kjær trekker pusten.- Det er skremmende i hvor stor grad vi nå aksepterer skjevhetene i samfunnet. Så lenge majoriteten har det bra, tåler vi de samfunnsmessige kostnadene ved at ei mindre gruppe har det veldig tøft. Og vi aksepterer at de negative sosiale strukturene reproduserer seg selv. Er du født av en narkoman alenemor, har du faen ikke store sjanser i livet. Vi aksepterer at det ligger narkomane på gata uten at en kjeft bryr seg, samtidig som ressurspersoner som møter veggen, får enorm oppmerksomhet. Vi har fått en toleranse for at det er tøft å jobbe, men ikke for at han som bor alene i sosialleiligheten sin, tror han er Napoleon og ikke engang klarer å vaske seg sjøl, trenger hjelp.- Vurderte du noen gang en karriere som politiker?- Da jeg var liten drømte jeg om å bli president, eller om å være Martin Luther King - drømmene varierte etter hva jeg til enhver tid leste. Jeg drømte også om å bli forfatter. FOR TO ÅR SIDEN gikk den drømmen i oppfyllelse. Da kom barneboka «Lille snø» og romanen «Og når du kommer dit». Barneboka ble godt mottatt, responsen fra kritikerne for romandebuten til Kjær var mer blandet. - Å vente på kritikkene var kanskje det verste. Når du ikke er en kjent bestselgerforfatter, kommer kritikkene i sånne små torturaktige drypp utover hele høsten. Du vet aldri når. Jeg var lei meg over dårlige kritikker i noen timer, så var det ikke så farlig lenger. For meg ble det en veldig nyttig erfaring. Å kjenne til den delen av prosessen med alle nervene og alt det der. Men før hun drømte om å skrive sjøl, drømte Kjær om å møte en «lys, levende forfatter». Hun hadde selvfølgelig ingen anelse om at møtet med en av dem skulle snu fullstendig opp ned på livet hennes.HELT I SLUTTEN AV OKTOBER 1998 skulle redaktør Kjær følge noen av sine forfattere til litteraturfestivalen i Stavanger. Med på turen var også Anne Holt, som stolt kunne presentere «I hjertet av VM - en fotballhistorie». Kjær beundret Holt stort, mens eksstatsråden og krimdronningen på ingen måte hadde noen sans for den blonde og blide forlagsdama. - Anne hadde ikke det minste lyst å bli kjent med meg. Ikke det minste. Ha-ha! På turen til Gardermoen ble jeg demonstrativt plassert i baksetet. Anne syntes jeg var en drittunge. Hun ville ikke ha noe med meg å gjøre i det hele tatt.Men Kjær satte inn en massiv sjarmoffensiv. Stående tett sammen, til lyden av rennende vann, fant de tonen. - Vi sto i en lyddusj på Gardermoen. Jeg tror det var lyden av en foss vi hørte på. Og så, etter noen uker, forsto vi hva vi egentlig holdt på med. Da tok det 16 timer til vi flyttet sammen. - Kanskje litt raskt?- Absolutt. Rene høyrisikosporten og egentlig ikke noe jeg vil anbefale. Men det gikk bra. - Dere er veldig like?- Nei, veldig forskjellige. På mange områder, fra temperament til musikksmak. Anne liker sånn Klem FM-musikk. Jeg kaller det for Radio Musemig. Grusomt. Jeg er glad i jazz og alternativ 80-tallsmusikk, Anne liker Elton John, Celine Dion... sånt, sier hun og grøsser.- Og temperamentet?- Anne er mer intuitiv enn meg. Jeg trenger tid til å lage pro et contra-lister, fordeler og ulemper ved viktige avgjørelser må grundig vurderes. Og så er jeg svært diplomatisk av natur. Ja, så diplomatisk at det iblant kan bli en hemsko, at det legger lokk på emosjonene. Kombinasjonen kunne slått ut svært negativt, men for oss har den tvert imot vist seg å være veldig gunstig. Jeg får henne til å kjøle litt ned, hun får meg til å starte opp litt fortere. EN VINTERDAG I STOCKHOLM for tre og et halvt år siden inngikk Tine Kjær og Anne Holt partnerskap. Det ble grundig dekket av pressen. Men oppstyret var ingen ting mot det som skjedde vel ett år etterpå. Da det ble kjent at Kjær hadde reist til Danmark og latt seg kunstig befrukte, avstedkom det en strøm av gratulasjoner. Men det var ikke bare positive meldinger som preget leserbrev- og debattspaltene. «Det er svært egoistisk av homofile å få barn.» «Barn bør få anledning til å vokse opp i et normalt hjem.» «Ingen retter fokus mot at kunstig inseminasjon ikke er tillatt i Norge, bare fordi to kjendiser stiller opp. De vet godt hva norsk lov sier, og de vet godt hva de har gjort.» Det siste sitatet hadde Valgerd Svarstad Haugland som avsender. «Jeg opplever ditt angrep på meg som gravid kvinne som ukristelig og hatefullt,» parerte Kjær i et åpent brev til Svarstad Haugland dagen etter, og føyde syrlig til: «Interessant også å være den første kvinnen i moderne norsk historie som har blitt kriminalisert (av en statsråd) fordi hun har blitt gravid.» Og i dag, to år etter, hva tenker Kjær nå?- Vel, sier hun og ser et øyeblikk ut i lufta. - Vi var virkelig lei oss, det er ikke noe å legge skjul på. Det var tøft. Vi snakket om å få barn nesten med en gang vi møttes. Da vi var på Cape Cod høsten og vinteren 2000, brukte vi mye tid på å diskutere dette. Vi leste alt vi kom over, men var hele tida veldig i tvil. Vi stilte hverandre alle de vanskelige spørsmålene, i vår situasjon må man være mye mer forberedt. Det er jo ikke sånn at man våkner en morgen og tenker «oj, nå er jeg jaggu blitt gravid, gitt!». Vi brukte mye tid, og valgte til slutt befruktning med ukjent donor. - Forventet dere en debatt omkring det?Kjær trekker på skuldrene.- Vi brukte også mye tid på å bestemme om vi skulle gå ut og fronte denne saken i media. At homofile ikke får adoptere sin partners barn før barnet er tolv år, er ganske ille. I ettertid er vi glade for at vi fokuserte på gapet mellom lovens intensjon og den praktiske utøvelsen. Men nå har vi gjort vårt i offentligheten. Nå er Iohanne født, og nå vil vi beskytte henne. - Hvordan føles det å være et forbilde?- Himmelen forby! Hvis vi kan være et eksempel på at det går an å starte en familie på denne måten og at det er viktig å kjempe for sine rettigheter, er jeg fornøyd. Men noe forbilde? Nei, det føler jeg meg virkelig ikke som. Å BLI MOR var omtrent som hun forventet. - Den største forandringen som skjedde med meg personlig, er at jeg blir mye lettere rørt. Iblant langt over grensa til det patetiske. Jeg kan sitte og se på en episode av actionserien «JAG» og plutselig begynne å gråte. Jeg gruer meg virkelig til første Lucia-dag i barnehagen. Jeg kommer helt sikkert til å bli liggende i en dam av tårer og stortute. - Så det å få barn er det som skal til for å gjøre en kvinne virkelig lykkelig?- Jeg har mange venner som ikke har barn. Og jeg har lyst til å si at vi i det norske samfunnet har et kjempefokus på lykken ved det å ha barn. At noen velger å ikke få barn, eller ikke kan få barn, blir ikke alltid respektert. Den derre lykkearrogansen provoserer meg. At man liksom ikke er fullt og helt kvinne før man har fått barn. Man kan da ikke holde på sånn!- Partnerskapslov og åpne homofile toppolitikere til tross, er vi så tolerante som vi gjerne liker å skryte av?- Nei. Vi liker å pynte oss med vår fordomsfrihet. Vi har alle fordommer, og et stort skritt på veien er å innrømme det. Ofte er det de du venter skal være minst tolerante som overrasker deg mest. Bestefaren min, en gammel bussjåfør, ble kjent med Anne et par år før han døde. Da var han over 90 og ikke akkurat blant de mest tolerante i verden. Men han skjønte jo dette her og sa med beundring i stemmen: «Tine, ho e vaken flink til å kjøre bil, den dama der!» Det er viktig å la folk bruke litt tid. De fordommene jeg virkelig synes er ekle, er de som kommer fra privilegerte mennesker med høy utdannelse, de som burde vite bedre.HUN FIKLER MED ALLIANSERINGEN på venstre ringfinger, en ring hun har fått av Holt. Åtte diamanter innrammet av hvitt gull funkler i sollyset, en stein for hver bok Holt har skrevet. - Har hun ikke skrevet flere?- Jo. Elleve. Så jeg må nok ta det opp med henne at det mangler tre diamanter. - Du som bare hadde hatt mannlige kjærester til da, hvordan reagerte du sjøl da du skjønte at du følte mer enn vennskap for Anne?- Jeg ble overrasket. Det ble jeg da jeg skjønte at bestevenninna mi var i ferd med å bli kjæresten min. - Du hadde aldri sett på ei dame før?- Ikke på den måten. Så der var jeg nok veldig fordomsfri. Det hele var veldig uproblematisk for meg. Veldig mange trodde jeg løy om det i begynnelsen. Men beklager. Familie, venner, kolleger - alle synes å ha opplevd alt dette helt uproblematisk, noe det også er. Jeg kan dessverre ikke lyve på meg noen smertefull identitetskrise, eller ut-av-skapet-prosess. At det gikk så greit, sier ganske mye om hvor fantastisk kjærligheten er. At man faktisk kan sånn... svisj... skifte fil fordi man treffer et menneske. - Tror du at det finnes flere der ute som virrer rundt fullstendig uvitende om sin legning?- Ja, det tror jeg. Vi er nok såpass sammensatte. Og det bør vi ikke være så redde for heller. Kjær smiler igjen.- Det er jo ikke noe farlig, dette her. eirik.alver@dagbladet.no

VARME: Anne Holt og Tine Kjær flyttet til Rivieraen med datteren Iohanne.