Plantedoktoren

Da Cecilie Sogn Nergård (32) skulle ta doktorgrad i farmasi, dro hun til Afrika for å få hjelp av medisinmenn.

DA HUN HADDE BESØKT det vestafrikanske landet Mali fire ganger, hadde den norske stipendiaten snakket med til sammen hundre medisinmenn. Over hele det fattige, tørkerammede landet, i mange forskjellige, isolerte landsbyer, ble Cecilie Sogn Nergård presentert for de samme plantene som ble brukt mot de samme lidelsene.

-  Jeg fant ut at det var en logikk i metodene medisinmennene benyttet. De har et yrke som går i arv, oftest fra far til sønn. Og når de samme tradisjonelle plantene ble påstått å ha en effekt, på forskjellige steder i landet, øker sannsynligheten for at de faktisk har det. Sjansene for å finne aktive virkestoffer øker også når plantene har vært brukt i medisinsk behandling i generasjoner, forklarer Nergård.

-  Litt overraskende, vel, at vestlig farmasi søker hjelp hos afrikanske medisinmenn?

-  Kanskje, og kanskje ikke. Jeg har studert farmakognesi, som er læren om naturstoffene, eller drogekunnskap, om du vil. Faktisk er det jo slik at over 25 prosent av moderne legemidler har utgangspunkt i naturprodukter. For enkelte typer legemidler, for eksempel mot kreft og infeksjoner, er tallene henholdsvis 60 og 75 prosent. Digitalisglykosider fra revebjelle brukes mot hjertesvikt, og taxol fra amerikansk barlind brukes i kreftbehandling. Så vi vet selvsagt at det finnes potente, legende planter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

VI TREFFER HENNE i universitetets drogesamling, en omfattende og framfor alt gammel utstilling av urter og planter fra nære og fjerne himmelstrøk, omstendelig nedlagt på glass og krukker. De eldste er fra 1930-åra. De tilstøtende laboratoriene bærer også preg av at Farmasøytisk Institutt er Blinderns eldste. Her er det kolber, rør og brennere i et sant virvar for uinnvidde. Her foregår ekte grunnforskning, på molekylnivå. Det snakkes om å ekstrahere, modulere og isolere forbindelser som polysakkarider, pektiner og andre hjelpestoffer.

Da er det lettere å snakke om Afrika.

-  Hvordan startet interessen for Mali?

-  For mitt vedkommende startet det med reiselyst til et land instituttet hadde samarbeid med. Det begynte med at professor Berit Smestad Paulsen møtte farmasøyt Drissa Diallo fra Mali på en internasjonal kongress i 1994, der han fortalte om plantene medisinmennene brukte. De innledet et samarbeid for å ruste opp laboratoriet og arrangere utveksling av studenter. Denne vinteren er tre farmasøyter fra Mali i Oslo for å arbeide med sine doktorgrader, forteller Nergård.

Selv tok hun doktorgraden i mars, og nedkom med sin førstefødte, Axel, tre måneder seinere.

Med professor Paulsen som veileder dro Cecilie Nergård til Mali og hovedstaden Bamako for første gang i 1999.

-  Jeg husker mitt første møte med laboratoriet. Det besto av to glasskolber, og det fantes ikke en gang løsningsmidler. I dag får Mali-prosjektet støtte av NORAD og Senter for internasjonalt samarbeid om høyere utdanning, så nå har de et brukbart laboratorium med instrumenter og opplæring.

-  Hva kommer ut av samarbeidet?

-  Mali får økt kompetanse til å forske på egne medisinplanter, og vi får forske på de samme stoffene samtidig som vi lærer om en annen kultur. På sikt kan studiene bli interessante for farmasøytisk industri, men det gjenstår mye arbeid.

DET ER SÆRLIG en plante som interesserer de norske farmasøytene: Vernonia kotschyana - eller buayé som den kalles lokalt.

-  Den ser ut som en tistel med nydelige, fiolette blomster med lange, kraftige røtter, forklarer Nergård. -  Og det er i røttene virkestoffene finnes. De brukes for å få sår til å gro, både utvortes og innvortes.

-  Er det en utbredt plante?

-  Nei, den er faktisk truet av utryddelse. De fleste vokser vilt, og det gjelder å ta vare på dem. Noen medisinmenn har begynt å dyrke dem. Skulle verdens medisinindustri kaste seg over planten, kan den fort bli borte.

Det er hardt arbeid å knuse rota i en morter, slik at den pulveriseres. Pulveret kan blandes med varmt vann, siles og drikkes mot magesår, eller brukes til vask og omslag på utvendig sår etter oppkok.

-  Det var kanskje ikke så enkelt for en ung, norsk student å få medisinmennene i tale?

-  Det er store kulturforskjeller, men vi er heldige som har Diallo og hans stab som våre allierte. De legitimerer oppdraget vårt og opptrer som tolker. Det er ikke alt medisinmennene ønsker å snakke med hvite kvinner om. Det hender vi må trekke oss unna.

-  Finnes det kvinnelige medisinmenn?

-  Noen få. Av de cirka hundre jeg har snakket med, var bare to kvinner. De tok seg særlig av barne- og kvinnesykdommer. Men det er mange kvinnelige herbalister, som sanker inn og selger medisinske planter.

-  Hva med leger?

-  Det er langt flere medisinmenn enn vestlig utdannede leger. De to gruppene utfyller og respekterer hverandre. Under den franske kolonitida ble tradisjonell medisinering forbudt i Mali, og medisinmennene måtte praktisere i skjul. Nå finnes det en medisinmann per 500. innbygger.

Det har vært spennende å komme nært inn på folk og kultur i et fattig land som Mali, forteller Cecilie Nergård. Hun er likevel klar over den viktigste erfaringen:

-  Mest av alt har jeg lært å sette pris på hvordan vi har det i Norge.