Plata vi aldri glemmer

Fire kjente mennesker snakker om sitt livs store platekjærlighet.

«111 SKIVER VI ELSKER» er ei ny bok for listefriker. Martin Revheim fra Blå og Kongsberg Jazzfestival fikk ideen til boka, hvor 111 kjente og mindre kjente musikkfans har satt opp lister over de 20 albumene som har betydd mest for deres liv. Til sammen blir det 111 skiver.{ndash}Vi elsker musikk, og vi digger lister. Derfor har vi laget denne boka, sier Martin Revheim.{ndash}Musikk handler ikke om stil eller mote, men om livene vi lever. Kan vi få noen til å sjekke ut ei plate de aldri har hørt om før, er det flott.Blant bidragsyterne er Anja Garbarek, Ine Marie Eriksen, Jan Kjærstad og Claus Wiese. Her forteller de om sitt første møte med plata:

    ANJA GARBAREK: - Pappas funn
- DA JEG VAR 10 ÅR, kom pappa hjem med plata «Never For Ever» av Kate Bush. Han tenkte at den ville være noe for meg, ut fra hva slags type jeg var og er. Og det hadde han rett i. Han kjenner meg godt. Anja Garbarek smiler. Pappa er selvfølgelig Jan Garbarek. Opp av en pose fisker hun fram den 23 år gamle vinylplata. Den er slitt i kantene, prislappen henger ennå på. 60 kroner kostet den i 1980. Plata var med på flyttelasset til London for seks år siden, og hjem igjen til Norge i vår. Etter seks år i London har hun flyttet tilbake til Oslo med sin engelske mann og lille datter, Emily på tre år. {ndash}Akkurat som John Coltrane la seg inn i sjela til pappa, har Kate Bush lagt seg inn i sjela mi. Jeg falt umiddelbart. Jeg mener, bare se på coveret. Det kommer masse rare ting ut av skjørtet hennes, og på baksida flyr hun rundt med fullt flaggermuskostyme og tunga ute. Jeg hadde aldri sett eller hørt noe liknende. Kate Bush synger med denne søte stemmen sin, men samtidig kan hun finne på å forvrenge den og lage stygge lyder. Under alt det søte ligger det nifse og skumle, det litt makabre, som jeg er svak for. Det spesielle med Kate Bush var også at hun jobbet mye med jazzmusikere, og jeg var jo vant til jazz. Å høre hennes musikk ble for meg som å binde sammen to verdener, pop og jazz. {ndash}Er du direkte inspirert av Kate Bush?{ndash}Moren min og jeg pratet her om dagen om hvilke damer som hadde betydd mest for meg vokalmessig. Vi kom fram til at det må bli en sammensetning av Kate Bush, Laurie Anderson, Dalbello og Billie Holiday. Felles for dem er at de er dramatiske i uttrykket. Det faller jeg alltid for.
    Lista til Anja Garbarek:
Kate Bush, «Never For Ever» Billie Holiday, «Stormy Blues» Keith Jarret/Jan Garbarek, «Belonging» Jan Garbarek, «It\'s OK To Listen To The Grey Voice» Brian Eno/David Byrne, «My Life In The Bush Of Ghosts» Prince, «Around The World In A Day» Rickie Lee Jones, «Pirates» Jan Garbarek, «I Took Up The Runes» Dalbello, «Whomanfoursays» Tricky, «Aftermath» Herbie Hancock, «Secrets» Laurie Anderson, «Big Science» Psychic TV, «Mouth Of The Night» Joni Mitchell, «Don Juan\'s Reckless Daughter» This Mortal Coil, «Filigree And Shadow» Mouse On Mars, «Iaora Tahiti» Funki Porcini, «Head Phone Sex» DJ Shadow, «Endtroducing» Quincy Jones, «The Dude» Nick Drake, «Five Leaves Left»
    JAN KJÆRSTAD: - Midt i fleisen
- LONDON CALLING» VAR SOUNDTRACKET til det kanskje mest sydende året i mitt liv. Jeg spilte i band, jeg bestemte meg for å bli forfatter, jeg fikk antatt min første bok og jeg var forelsket.Jan Kjærstad snakker om siste halvdel av 1979 og første halvdel av 1980. «London Calling» av The Clash kom ut i 1979 i England, og ble 70-åras album i Europa. I USA kom den ut i 1980, og der ble den 80-åras album. {ndash}Jeg tror rocken skjer en gang i livet. Den sterke identifikasjonen og innlevelsen du kan ha i noen år, kommer bare i ungdommen. «London Calling» var siste gang jeg opplevde nærkontakt av tredje grad med et album. Det var siste gang jeg kjente hvor kroppslig og midt i fleisen musikk kan være. Derfor ble det et album jeg fikk et sterkt forhold til. Dessuten var jeg forelsket, og forelskede mennesker glemmer aldri musikken de hører på. Nevn tittelen på en sang, så får du glassøyne og blir forelsket igjen. Forfatteren ler. Forholdet til jenta ble ikke like langvarig som forholdet til The Clash. {ndash}Det flotte med «London Calling» var at her kom et energisk, lekende og sjenerøst album. Et overskuddsfenomen, med mange stilarter i seg: rock, blues, jazz og reggae. Samtidig var det skeivt og upolert, røft produsert. Det likte jeg også. Når jeg hører på albumet i dag, slår det meg at sangene er fulle av hendelser og figurer. Det hele minner om en roman, breddfull av gode fortellinger. Det er kanskje noe av grunnen til min begeistring også i dag. {ndash}Er det trist at musikken ikke treffer deg like sterkt nå som i ungdommen?{ndash} Nei. Man må takke sin gud for at man har fått oppleve det i mange år. At musikken tar deg til himmelen. Er all kommunikasjon du trenger. Da kan du egentlig bare kaste alle ordbøkene.
    Lista til Jan Kjærstad:
The Clash, «London Calling» Elvis Costello, «Armed Forces» Joni Mitchell, «The Hissing Of Summer Lawns» Chet Baker, «As Time Goes By» Miles Davis, «Kind Of Blue» Bill Evans, «Waltz For Debbie» Bach, Cellosuitene med Yo Yo Ma Bach, Cembalokonsertene med The English Concert ledet av Trevor Pinnock Prince, «1999» Radiohead, «OK Computer» David Bowie, «Ziggy Stardust And The Spiders From Mars» Rolling Stones, «Exile On Main Street» Beatles, «Rubber Soul» Bob Dylan, «Blonde On Blonde» Beach Boys, «Pet Sounds» Beethoven, strykekvartettene med Alban Berg-kvartetten Mahler, 7. symfoni med The New York Philharmonic og L. Bernstein Steely Dan, «Pretzel Logic» Aretha Franklin, «I Never Loved A Man (The Way I Love You)» Rickie Lee Jones, «Pop Pop»
    INE MARIE ERIKSEN: - Brett og slett
NÅR INE MARIE ERIKSEN er ekstra på hogget i en debatt, er det ikke usannsynlig at hun har ladet opp med Suede rett inn i øregangene.{ndash}Jeg jobber best med musikk. Det første jeg gjorde da jeg begynte på Stortinget, var å kjøpe en cd-spiller til kontoret, sier hun.Unge Høyre-lederen og stortingsrepresentanten har vært fan av den engelske gruppa Suede siden videregående. {ndash}Jeg husker ikke helt hvordan jeg oppdaget dem. Det må ha vært med plata «Dog Man Star» fra 1994. Jeg ble fascinert, både av Brett Anderson som frontfigur, og av den intense, drivende musikken. Du kan ikke forholde deg likegyldig til Suedes musikk. Den kan ikke ligge i bakgrunnen, liksom. Men den plata som har betydd mest for meg, er uten tvil «Sci-fi Lullabies» (1997). En samling av b-sidene på bandets singler fram til 1997. Egentlig er det et mysterium at mange av singlene ikke er a-sider. Typisk for plata er at det er den lett hylende og androgyne Brett Anderson som er framtredende. Etter 1997 skjedde et taktskifte i bandet, og jeg har helt klart forkjærlighet for den tidlige perioden.{ndash}Er du like begeistret for bandet live?{ndash}Jeg har sett dem to ganger, og det var to mildt sagt forskjellige konsertopplevelser. Første gangen var i 1999, jeg bodde i Tromsø og reiste til Oslo for konserten. Brett Anderson hadde hvit singlet og brune fløyelsbukser med sleng, og var ikke til stede i denne verden. Dopa eller noe. Det var null kommunikasjon. Men andre gangen, på Rockefeller i fjor, var han nykter. Det var vitalt og kjempetett. Alle i salen sto og hoppet så gulvet gynget. Perfekt.
    Lista til Ine Marie Eriksen:
D\'Sound, «Spice Of Life» D\'Sound, «Beauty Is A Blessing» D\'Sound, «Talkin\' Talk» Lenny Fontana, «Live fra Headon, Atomic Soul 2001» Jazz\'n\'Groove, «Live fra Headon, Atomic Soul 2002» Lisa Stansfield, «Affection» Depeche Mode, «Violator» Suede, «Dog Man Star» Suede, «Sci-fi Lullabies» Suede, «Coming Up» Suede «A New Morning» Furia, «And Then We Married The World» Coldplay, «Parachutes» Briskeby, «Jeans For Onassis» The Cure, «Bloodflowers» Emmerhoff & The Melancholy Babies, «Loosebox» Solomon Burke, «Don\'t Give Up On Me» Whopper, «Takes And Mistakes» Kent, «Hagnesta Hill» Berine Zetlitz, «Morbid Latenight Show»
    CLAUS WIESE: - Bayer i frihet
- «HARVEST» AV NEIL YOUNG, sier Claus Wiese.Han tenker tilbake. Den plata har fulgt ham i årevis. {ndash}Det var den som førte til at jeg begynte å spille gitar. I tenåra. Jeg hadde venner som allerede kunne spille gitar, og de spilte låtene fra «Harvest». Det er mange fine akkorder der, det låter fint. Jeg var for ung da plata kom i 1972. Jeg må ha plukket den opp fem{ndash}seks år etter. Min generasjon kom jo etter hippietida og før pønken, så hva fikk vi? 10 CC, Nazareth, Supertramp og Kiki Dee!Han gliser. Artistene han ramser opp, har også sneket seg med på lista over de 20 viktigste albumene i livet hans. Men ingen slår «Harvest».{ndash}Når jeg hører Neil Young, får jeg en følelse av frihet, fordi jeg flyttet til Danmark og begynte på folkehøyskole da jeg var 18{ndash}19 år. Der kom vi, til Danmark fra Norge, blåøyde og naive, og det sto det 20 kasser øl midt i rommet der vi skulle bo. Det var bare å legge en femmer i skåla når du tok en bayer. I interrailtida reiste Claus Wiese rundt med gitar og dro Neil Young-låter.{ndash}Hvis vi hadde lite penger, hendte det vi stilte oss opp og spilte. Men vi spilte mest for å imponere damene. Da han skulle operere leddbåndene for et par år siden, fikk han ta med én plate inn under operasjonen. {ndash}Det føltes omtrent som å få spørsmålet «hvilken plate ville du tatt med deg på en øde øy?». Det er ingen farlig operasjon, men det gjelder å velge riktig. Jeg fikk lokalbedøvelse og lå våken mens de banket løs med hammer og spett. Med øretelefoner og Neil Young hadde jeg det helt fint.{ndash}Det er over 20 år mellom disse minnene. Det viser at plata lever.
    Lista til Claus Wiese:
Neil Young, «Harvest» Supertramp, «Breakfast In America» Tom Waits, YR> «Blue Valentine» Keith Jarrett/Jan Garbarek, «My Song» R.E.M., «Automatic For The People» Ulf Lundell, «Sweethearts» Cat Stevens, «Tea For The Tillerman» Eva Dahlgren, «En blekt blondins hjärta» Nazareth, «Love Hurts» (singel) Bruce Springsteen, «Greetings From Asbury Park» Elton John, «Goodbye Yellow Brick Road» Radka Toneff & Steve Dobrogosz, «Fairytales» Crosby, Stills, Nash & Young, «Déjà Vu» Tomas Ledin, «Festen har börjat» Svenske artisters hyllest til Cornelis Vreeswijk, «Den flygande holländaren» Rolling Stones, «Tattoo You» Uriah Heep, «Wonderworld» Elton John & Kiki Dee, «Don\'t Go Breaking My Heart» (singel) Chris Rea, «Road To Hell» Eurythmics, «Sweet Dreams» Hvilken plate glemmer aldri du?