Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Plukk meg opp!

Verdens beste dessert er ennå ikke funnet opp.

HVORDAN KAN DET ha seg at italiensk mat er så god? Det er fordi de har hundreår med sterke mattradisjoner bak seg, fordi italienerne ikke firer på noen ting, og ikke finner på nye ting. Maten kommer rett fra jorda, og den tilberedes sånn som «mama« lagde den, for sånn blir den best. Eller?

Når jeg blir skikkelig huka på en rett eller smak, så er jeg villig til å gå langt for å finne den opprinnelige oppskriften, og lære meg hvordan jeg skal lage en tungvint, men superautentisk utgave av nettopp den retten, på mitt eget kjøkken. «Aha, det er sånn det skal smake», tenker jeg tilfreds. Det er kanskje ikke verdt alt bryet, men nå vet jeg i det minste hvordan en skikkelig bøffelmozzarella, eller pancetta, eller limoncello skal smake. Nå føler jeg meg som en del av historien, som om jeg er på en gård i Alba for 300 år siden. Så gjelder det bare å kvitte seg med den forbanna bøffelen.

PÅ JAKT ETTER den mest opprinnelige versjonen av italienernes aller beste dessert, tiramisu, dykket jeg ned i den italienske mathistorien. Der nede, blant hvitløk og chianti, artisjokker, osso buco og makaroni fra lenge før Marco Polos tid, oppdaget jeg noe sjokkerende. Tiramisu, denne søte og mektige, men likevel fjærlette og friske italienske nasjonaldesserten, som for meg alltid har representert den uendelige naturligheten, den tidløse elegansen til det italienske kjøkkenet, er ikke stort eldre enn meg. Den har tilårskomne foreldre og besteforeldre med visse likhetstrekk, ja visst; en søtladen affære som heter suppa inglese og som verken er en suppe, eller engelsk, kan trolig kalle seg tiramisuens mor. Men hvis du vil ha oppskriften på akkurat den passelige balansen mellom snert og sødme, ironi og inderlighet, form og innhold, så er den et barn av vår samtid.

Tiramisu var en umiddelbar klassiker. Fra første stund var det som om den alltid hadde vært der. Derfor dukket det snart opp historier om dens tilblivelse. Noen sier at det var en rett med opprinnelse fra første verdenskrig, at kvinnene i en liten italiensk landsby i Toscana sendte den mektige desserten med sine menn for å gi dem styrke til å fortsette kampen. Den smaken - søt mascarponekrem og knallsterk espresso - var et bilde på kjærlighetens bittersøthet, og et løfte om hva som ventet dem hjemme. Hvis den historien hadde vært sann, ville det i tilfelle vært krigshistoriens aller mest tungvinte proviant. Selv ikke italienerne, som har gjort et poeng av å gå tapende ut av de fleste krigene siden Romerrikets fall, ville finne på å marsjere til kamp bærende på en bløt kremkake.

ANDRE HISTORIER om tiramisu går enda lenger tilbake, til renessansen, hvor venetianske kvinner serverte desserten til sine menn på sengekanten i håp om at det ville gi dem mer piff og mer energi utover i de små timene. Det høres rimelig ut. Men en betraktelig ulempe med denne historien er at flere av de viktigste ingrediensene - blant annet kaffe, sukker, marsala, mascarpone og de fingerformete sukkerbrødkjeksene - ikke var særlig vanlige på denne tida.

Tiramisuens opprinnelse er så triviell at det er litt skuffende. Jeg skulle også ønske at den hadde noe med renessansen å gjøre, og Venezia, og vakre og kåte kvinner og deres lengsel. Men i virkeligheten kan dens opprinnelse, når mytene er vasket bort, spores tilbake til restauranten Le Beccherie i byen Trevise, en gang på midten av 1970-tallet. Restauranteierne kalte retten tiramisu - plukk meg opp - fordi den inneholdt masse sterk kaffe som hindrer at man sovner etter et tungt måltid. Så bedrøvelig enkelt er det.

Men på den annen side, hvis noe så vidunderlig som en tiramisu kan bli funnet opp i vår tid, av noen som ellers spesialiserer seg i hestebiff, kalvehode og pasta e fagioli - pasta med bønner - så er det håp for framtida også. Kanskje det rett og slett betyr at verdens beste dessert ennå ikke er funnet opp?

TIRAMISU

Dette er den opprinnelige tiramisuoppskriften fra Le Beccherie. Mascarpone er supertung, myk italiensk ferskost, som har blitt mer vanlig i norske butikker. Når nøden har banket på døra, har jeg forsøkt å lage tiramisuetterligninger med kremost og crème fraîche, og det har vært okay, men ikke helt det samme, gitt.

Du bør også prøve å få tak i de tørre, avlange sukkerbrødkjeksene som ofte kalles damefingre.

Nok til fire

ca. 1,5 dl sterk kaffe

2 ts sukker

2 eggehviter

2,5 dl mascarpone

1/2 dl fløte

2 eggeplommer

50 gram sukker

1/2 dl marsala eller madeira

10-15 damefingre (savoiardi),

avlange sukkerbrødkjeks

ev 2 cl kaffelikør eller brandy

2 ss kakaopulver

Bland kaffe og sukker i en dyp tallerken mens kaffen fortsatt er varm.

Pisk eggehvitene til de er stive og hvite. Pass på at bolle og visp er helt rene - fettrester vil lett kunne hindre eggene i bli luftige. (Vask gjerne bolle og visp med et papirhåndkle med eddik.) Pisk mascarpone og fløte sammen til du har en myk og lite grann luftig krem.

Pisk eggeplommer, sukker og marsala over et vannbad til du har en varm, tjukk og luftig saus. Ta av varmen og pisk videre i et minutt for å hindre at denne zabaglionen ikke skiller seg. Vend zabaglionen inn i mascarponen. Bland godt, og vend deretter inn de piskete eggehvitene.

Dypp kjeksene i kaffen og legg dem utover bunnen av en form, eller mange porsjonsformer. Ha eventuelt i kaffelikør eller brandy.

Brett over mascarponekremen. La gjerne stå i kjøleskapet i 2-4 timer. Dryss over kakao like før du serverer.

TILSLØRTE BONDEPIKER, LITT FULLE

Den klassiske urnorske desserten, som vel strengt tatt egentlig er fra Danmark, og ikke er stort mer enn hundre år eldre enn tiramisuen, er bygd opp etter mye av det samme prinsippet. Når jeg lager tilslørte bondepiker til venner, og det bare er voksne ved bordet, låner jeg litt av italienerne, ved å ha litt brennevin oppi. Det kan også være godt å bruke en kombinasjon av pisket krem og mascarpone.

Hvis du vil gjøre den piska kremen litt mer spennende kan du godt ha i frøene av en halv vaniljestang når du pisker kremen.

3 dl brødsmuler

3 ss sukker

2 teskjeer nymalt kanel

2 ss smør

3 dl kremfløte

3 dl eplemos, helt usukret

1 dl hakkede hasselnøtter

ev 1 grønt eple, skrelt og finhakket

ev 2-3 ss calvados

ev 1-2 ts sitronsaft eller 1/2 ts askorbinsyre

Hvis du også bruker ferske epler og calvados, begynn med å blande finhakket eple og calvados. Bland godt, ha over sitronsaft eller askorbinsyre for å hindre misfarging.

Bland brødsmuler, sukker, kanel og smør. Ha blandingen i en non-stick panne (panne med slippbelegg) og varm opp. Når blandingen er gyllenbrun og det lukter uimotståelig godt, er den ferdig.

Pisk krem. Jeg synes det beste er å piske for hånd, aller helst i en kald bolle (jeg setter bollen i fryseren i noen minutter før jeg begynner å piske).

Ha litt av eplemosen i dessertglass, eventuelt også ferskt eple med sprit. Ha deretter på et lag av brød-smuler, og så et lag med krem. Fortsett slik to ganger. Avslutt med finhakkede nøtter.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling