Politiet kalte Princ Dobroshi (44) Norges farligste mann

Magasinet fant ham i Kosovo.

- Jeg ble ikke siktet eller tiltalt i Bhatti-saken. Jeg ante ingenting. Likevel ble navnet mitt trukket inn i saken bare fordi han dukket opp her i Pec. Det har ødelagt livet mitt, sier Princ Dobroshi.

Vi sitter i en hvit, sliten Peugeot sammen med Dobroshi, på vei til Pec sentrum. Princ Dobroshi - av norsk politi stemplet som Norges farligste mann - var i gang med å bygge opp sitt nye liv i hjemlandet Kosovo.

Så kom en ikke helt ukjent fengselskompis fra Norge, Arfan Bhatti, uventet på besøk. Og tilværelsen raste sammen på nytt.

- Faen!

Et lavt snerr fra baksetet. Bilen vår har blitt stoppet i en av de mange, militære KFOR-kontrollpostene i Kosovo. Alt er ganske rolig og gemyttlig.

Men i baksetet koker det. Princ Dobroshi hater kontrollposter. Spesielt de som er bemannet av italienere.

- Faaaen! Se på den tosken, plager kvinner og barn. Idiot. Se! Nå peker han på oss med maskingeværet. Å herregud … ett skudd, og han ville løpt for livet.

Vi blir vinket gjennom, og det roer seg i baksetet.

ANSIKTSOPERASJON: - Politiet påsto at jeg under flukten fikk endret utseende ved hjelp av kosmetisk kirurgi. Slik bygde de meg opp til et monster med store ressurser til rådighet, sier Princ Dobroshi. Foto: TOMM W. CHRISTIANSEN
ANSIKTSOPERASJON: - Politiet påsto at jeg under flukten fikk endret utseende ved hjelp av kosmetisk kirurgi. Slik bygde de meg opp til et monster med store ressurser til rådighet, sier Princ Dobroshi. Foto: TOMM W. CHRISTIANSEN Vis mer

- Du snakker bra norsk?

- Jeg ble norsk i Norge.

Det er for så vidt riktig. Princ Dobroshi (44) har tilbrakt åtte år og fire måneder i Norges mest fluktsikre fengsler. Pågripelsen i Oslo i 1993 utløste storm i media.

Dobroshi ble framstilt som narkotikakongen og mafiasjefen i et av de farligste kriminelle nettverkene i Europa. Bildene i aviser og på tv viste en skulende, mørkhåret kosovoalbaner med boksernese. Han ble betegnet som nådeløs og brutal.

Dobroshi ble en av Norges best kjente og mest fryktede menn.

- Jeg ble svertet på det groveste. Jeg visste at jeg ville bli funnet skyldig, sier han i dag.

Men fra etterretningskilder i Kosovo får Magasinet følgende vurdering:

- Princ Dobroshi er på radaren vår, sier en politioffiser i hovedstaden Pristina. Han jobber med tung kriminalitet, og ønsker ikke å navngis.

Politiet kalte Princ Dobroshi (44) Norges farligste mann

Dobroshi ble dømt til 14 års fengsel i 1993 for innførsel av 5,4 kilo heroin. Dommen ble et symbol for norsk politi i kampen mot narkobandene på Balkan.

Men i 1996 påførte den samme Dobroshi norske justismyndigheter et av de pinligste nederlagene i moderne tid. Han rømte fra Ullersmo landsfengsel i det politiet kalte en «profesjonelt planlagt og godt koordinert flukt med bistand fra kriminelle nettverk på utsiden».

- Bare tull, jeg gjemte meg i en varebil. Den kjørte ut porten, sier Dobroshi.

Flukten var en skandale. Norsk politi betegnet Princ Dobroshi som Norges farligste fange. Det ble fremmet påstander i media om at Dobroshis organisasjon hadde hatt planer om å kidnappe kronprins Haakon for å tvinge fram en utveksling.

- Princ mot prins, lissom, bare tull, sier Dobroshi.

Etter tre år på rømmen var flukten over i februar 1999. Han ble arrestert i Praha i en dramatisk politioperasjon, og brakt tilbake til Norge. Nå lå Kosovo-krigen som et blodig og dramatisk bakteppe i saken.

Dobroshi hadde vært i besittelse av illegale våpen, blant annet en skarpskytterrifle. Spekulasjonene gikk - skulle våpnene brukes til kriminelle anslag? Til hevnaksjoner? I Norge?

- Jeg skulle til Kosovo for å kjempe mot serberne, sier Princ Dobroshi.

Politiet kunne bringe enda en sensasjonell opplysning i sagaen om den fryktede kosovoalbaneren. Han hadde gjennomgått kosmetisk kirurgi i Kroatia for å endre på utseendet.

I Ringerike fengsel - Norges best bevoktede fengsel - rakk han å lage to barn med kona Marina på et besøksrom - «De beste minnene jeg har fra Norge» - før han i 2005 ble sendt ut av Norge for godt. En tredel av straffen ble ettergitt - for god oppførsel.

- Jeg ble påført håndjern og fløyet til Kosovo i et spesialchartret fly, omgitt av væpnede norske politifolk i full stridsmundur. Det var latterlig.

På flyplassen i Pristina ble jeg og de norske politifolkene møtt av en enslig, ubevæpnet politikvinne. Hun låste opp håndjernene, og sa «Kom her, da, Princ.»

Norges farligste mann var fri.

I en ideell verden skulle det vært siste gang Princ Dobroshi måtte forholde seg til norsk politi - og vice versa. Men slik skulle det ikke gå.

Fotball-VM i Tyskland 2006.

En junidag ble Arfan Bhatti (30), en annen av Norges mest fryktede menn, pågrepet i Hamburg med tegninger til panserbrytende raketter i bilen. Politiet fryktet terroranslag mot fotballmesterskapet. Men politiet lot Bhatti gå, de ville fortsette spaningen for å rulle opp hans kontakter i et eventuelt islamistisk terrornettverk. Før sommeren var over hadde det blitt løsnet skudd mot den israelske synagogen i Oslo, og Bhatti var pågrepet, siktet for å planlegge terror mot den israelske og amerikanske ambassaden i Norges hovedstad.

Spaningen hadde også avslørt at han hadde reist til Kosovo - og møtt Princ Dobroshi.

- Faen. Jeg er uskyldig. Det der ødela utrolig mye for meg og familien min.

- Jeg har ikke engang anmeldt eller siktet i Bhatti-saken, likevel lever jeg fortsatt i et helvete, sier Princ Dobroshi.

Forsvarer John Christian Elden - som representerer både Bhatti og Dobroshi - sier det slik:

- Nå er det Princ Dubroshi som får lide for at politiet helt grunnløst trakk navnet hans inn i Bhatti-saken.

Vi er kommet inn til i Pec sentrum i det sørvestlige Kosovo, og Princ Dobroshi viser oss rundt i sin barndoms by i den knøttlille Peugoten til en kamerat. Vi vil snakke med Dobroshi om forholdet hans til Bhatti, som tirsdag denne uka ble frikjent for terrorvirksomhet. Og vi vil snakke om alle mytene forbundet med Dobroshi-navnet.

Er Princ Dobroshi en av sin samtids farligste - eller mest misforståtte - menn?

Dobroshi har under sterk tvil gått med på å møte oss. På kafé kvelden i forveien var han tilbakeholden, nesten fåmælt. Men på bilturen tør han opp.

- Jeg har blitt framstilt som tidenes skurk. Folk kan ha godt av å se at jeg lever et beskjedent liv i et fattig, sølete land, der strømmen går hele tida, sier Dobroshi og smiler trist.

Han ber kameraten svinge Peugoten inn en snirklete gate, og følge bakken oppover. Vi er i den delen av Pec som ble kalt Lille Albania.

- Se på de flotte husene. Alt var nedbrent etter krigen, men nå har slektninger i utlandet finansiert mange nye hus til folkene her i gata, sier Dobroshi, og hopper ned en liten skrent, og stopper ved en ruin.

Huset ble bombet sønder og sammen under krigen. Det sto heldigvis tomt.

- Her bodde jeg som guttunge, sier Princ Dobroshi.

En nabo, en kraftig, eldre mann, kommer ut, og vi slår av en prat.

- Hvordan var Princ Dobroshi som gutt?

- Aktiv.

Princ Dobroshi og familien er på mange måter et typisk eksempel på Kosovos tapte generasjoner.

- Livet her var fryktelig. Vi ble konstant trakassert av serbisk politi. Albanere ble diskriminert på alle måter. Fra vi var ganske små så vi på politipatruljene som fiender, menn som ville oss ondt, sier Dobroshi.

I 1980, da Dobroshi var 16 år gammel, gjorde faren det som en strøm av kosovoalbanske fedre hadde gjort tidligere. Han tok med seg familien og flyttet til Tyskland. De slo seg ned i Köln. Nesten halvparten av Kosovos befolkning bor i dag utenfor landets grenser. De har i årtier sendt betydelige pengebeløp hjem til et samfunn preget av sosial uro og femti prosents arbeidsledighet.

- Tyskland var ganske bra. Jeg lærte meg språket raskt. Far er opptatt av idrett. Vi trente mye, fotball og boksing. Jeg drømte om å bli profesjonell fotballspiller, men du vet, sier Dobroshi, før han lyser opp:

- Lillebroren min, Patrik, er profesjonell bokser. Søk på youtube, der ligger det videoklipp fra flere av de tv-overførte kampene hans.

På ett tidspunkt må noe ha begynt å gå galt i Princ Dobroshis liv. Han er ikke interessert i å utbrodere tilværelsen som ung innvandrer i Tyskland, men i løpet av dagene i Pec, kjøreturen og flere kafémøter bruker han ofte ordet «uskyldig» om seg selv. Han er opptatt av å få fram at han er en lovlydig borger, som i dag livnærer seg så godt han kan av distribusjon av sigaretter - men at det er lite penger å tjene. Litt motvillig tar han oss med til sigarettmarkedet ved byens idrettsstadion, der forhutlede menn selger de importerte sigarettene hans fra små, utendørs boder. Vi spør en mann i topplue om butikken går bra.

- Nice, nice, sier han.

Dobroshi, litt irritert i stemmen, sier noe på albansk til mannen.

- Maybe not so nice, sier mannen med topplua.

Vi påpeker at flere politiorganisasjoner hevder at sigarettmarkedet på Balkan er kontrollert av organiserte, kriminelle nettverk.

- Du må ha lisens fra myndighetene. Jeg er en liten operatør, jeg driver for meg selv, og all omsetning rapporteres til rette myndighet, sier Dobroshi.

- Du har mye uflaks til å være en uskyldig mann som lever av å selge lovlige sigaretter?

Han rister på hodet.

- Hør, jeg vil ikke legge skjul på at jeg kan takke meg selv for mange av problemene i livet mitt. Jeg har gjort noen valg som har rammet meg og familien hardt, sier han, og bestemmer seg likevel for å snakke om den vanskelige ungdomstida.

Vi sitter i de mørke skinnmøblene i den storslagne, men dunkelt belyste kafeen i Hotel Royal Arda i Pec sentrum. Det er bare menn i lokalet, flere av dem kommer bort og håndhilser på Dobroshi.

- Jeg var ung og vill og havnet i bråk. Jeg hang med ungdomsgjenger, vi var ikke mors beste barn, men heller ikke de verste, sier Dobroshi og nipper til teglasset.

- Begikk du kriminelle handlinger?

- Noe småtteri, litt tyverier og sånn. Jeg var nitten første gangen jeg havnet i alvorlig trøbbel med loven. Noen kamerater havnet i slåsskamp på et utested i Köln, jeg gikk imellom, og slo ned en kar. Politiet fant en pistol på stedet, pågrep meg og ville ha meg dømt for ulovlig våpenbesittelse. Jeg satt et par uker i varetekt, men jeg slapp unna til slutt, det var ikke min pistol.

Han forteller at han jobbet flere år som croupier i et tysk kasino. Ifølge Dobroshi var det da livet hans tok en dramatisk vending til det verre.

- Jeg stjal penger fra omsetningen og gamblet med dem. Jeg tapte. Jeg hadde underslått tyske mark tilsvarende noen hundre tusen norske kroner. Jeg ble avslørt, og kunne ikke betale tilbake. I kasinobransjen er det et problem, forteller han.

Kjeden av begivenheter som skulle ende med over åtte år i norske fengsler hadde startet.

Ifølge den norske dommen fra 1993 ble Dobroshi tatt på Hotel Royal Christiania i ferd med å gjennomføre en stor herointransaksjon på vegne av albansk mafia. Ifølge Dobroshi selv var han bare en desperat pengekurer.

- En kar i kasinomiljøet, som kalte seg Guiseppi, kjente til pengeproblemene mine, og tilbød meg et oppdrag. Jeg skulle reise med et større pengebeløp til Norge og overlevere det til to menn på et hotell. Han garanterte at det ikke hadde med dop å gjøre. Han betalte bra, og jeg var dum nok til å ta oppdraget, sier Dobroshi.

Vel framme på Fornebu tok han seg videre inn til Oslo sentrum og hotellet han hadde fått oppgitt.

- Jeg var i hotellkorridoren på vei til møtet da brølende politimenn hev seg over meg. Ja, det ble funnet heroin på hotellrommet, men det kjente ikke jeg til. Jeg skulle levere et pengebeløp. Hør, hvis jeg var den store narkokongen ville jeg aldri tatt risikoen på å oppsøke et hotellrom der det lå flere kilo heroin. Den jobben ville andre ha gjort for meg, sier Dobroshi.

29 år gammel begynte Princ Dobroshi å sone 14 års fengsel i Norge.

- Fengselslivet var utrolig vanskelig. Det kan knekke deg. Jeg banket opp to pedofile. Svin. De ble sendt til lettere soning på Bastøy, jeg ble sendt i isolat. De ansatte fortalte meg at «du kan ikke rundjule de pedofile. De er syke.» Pissprat. Jeg hater pedofile og voldtektsforbrytere. Hvordan kan de gjøre sånt? Jeg så en del tv, trente en del med vekter, og leste utallige bøker, på tysk, italiensk og engelsk. Dostojevskij ga meg mye.

- «Forbrytelse og straff»?

- Den heter egentlig «Raskolnikov», men den boka som gjorde mest inntrykk på meg var «Christ of Monte Carlo», jeg mener «Greven av Monte Cristo». Den handler om en mann som blir uskyldig dømt, men som klarer å rømme til slutt. Den inspirerte meg, sier Dobroshi.

Det fikk ledelsen ved Ullersmo fengsel erfare.

Ifølge Dobroshi skjedde flukten slik:

- Jeg jobbet i verkstedet, det var en vanlig formiddag. En varebil, full av møbler, sto på området, uten tilsyn. Fengselsbetjenten sto med ryggen til. Det sitret i meg: «Nå har du sjansen!» Jeg snek meg inn i lasterommet.

Etter en stund blir dørene slått igjen, bilen starter, og kjører mot fengselsporten, hvor den igjen stopper. Men ingen kontrollerer lasterommet, og snart forlater varebilen fengselsområdet.

- Jeg hørte girskiftene, og forsto at vi var på motorveien. En utrolig følelse. Etter en halvtimes tid stoppet bilen, og jeg smatt ut. Jeg var i utkanten av Oslo, kledd i fengselsklær og med bare 800 kroner i lomma. Jeg kjøpte jakke og billige bukser i en butikk, og tok et tog mot svenskegrensen. I Kongsvinger ringte jeg en kamerat i Tyskland fra telefonboksen på jernbanestasjonen, og sa: «Kom og hent meg!».

Den natta lå «Norges farligste mann» og hutret i garasjen til et bolighus, for neste dag å se kameratens bil dukke opp ved jernbanestasjonen.

- Vi kjørte over grensa, og rett til Tyskland, non stop.

Dobroshi klarer ikke å skjule at han godter seg over lurvelevenet flukten utløste i den norske offentligheten

- Men jeg reagerer sterkt på en ting. Politiet tiltalte en av fengselsbetjentene for å ha hjulpet meg. Det er piss. Det ble rettssak, og på vei til hovedforhandlingen satt han på med sakens dommer og aktor. På veien kolliderte de, og alle tre omkom. Det var grusomt. Fengselsbetjenten var uskyldig, sier Dobroshi.

Noen av de mest seiglivete påstandene om Dobroshis store kriminelle kapasitet oppsto da han ble arrestert i Praha etter tre år på rømmen. Norske politifolk sto fram i media og sammenliknet før og nå-bilder av Princ Dobroshi, og konkluderte med at bare en meget farlig og ressurssterk kriminell kunne få ansiktet kirurgisk endret mens han var etterlyst over hele verden.

- Mens jeg var på rømmen brakk jeg nesen i en fotballkamp i Sarajevo. Den måtte opereres. Det er den eneste operasjonen jeg gjennomgikk. Jeg lar meg gjerne røntgenfotografere, jeg har ingenting å skjule.

- Hva gjorde du mens du var på rømmen?

- Jeg jobbet. Litt med salg av gull i Italia, og litt i kasinobransjen i Praha.

- Sikkert at du ikke solgte narkotika for å finansiere våpenkjøp til den kosovoalbanske geriljaen?

- Som alle kosovoalbanere samlet jeg inn penger til geriljaen, jeg er stolt av å ha vært en del av geriljaens apparat, men det dreide seg ikke om narkotika og ikke om våpen. Alt var legalt, hevder Dobroshi.

- Men politiet fant skytevåpen i bopelen din?

- Det stemmer, en Scorpion maskinpistol og en kraftig snikskytterrifle. Dette var i februar 1999, krigen i Kosovo var på det verste, jeg var på vei dit for å kjempe for mitt folk da purken arresterte meg.

- Hvordan skaffer en mann på flukt fra loven seg så avanserte skytevåpen?

- Via en kontakt i det bosniske miljøet i Praha.

- En utlending i Praha kan neppe omsette slike våpen på lovlig vis?

- Ok, sukker Dobroshi.

- Jeg kan godt innrømme at våpenhandelen ikke var helt legal, men jeg skulle kjempe for mitt land. Da er det en fordel med gode kontakter her og der. Jeg tror jeg betalte 1000 tyske mark for våpnene.

Han fant også kjærligheten i Praha, og giftet seg med russiske Marina mens han levde på flukt. Den han ikke fant var den mystiske italieneren Guiseppi - den eneste mannen som skal kunne bevise at Dobroshi bare var en pengekurer under Oslo-besøket og ikke kjente til heroinen.

- Jeg jaktet på ham i Italia, Spania, Frankrike og en rekke andre land. Han kan renvaske meg fra narkotikaanklagene for godt. Men jeg fant ham ikke, sier Dobroshi, og insisterer på at Guiseppi ikke er en oppdiktet person.

Princ Dobroshis norske advokat, John Christian Elden, og privatetterforsker Tore Sandberg har fått avslag på sin gjenopptakelsesbegjæring av heroinsaken. Ifølge Dobroshi er store unnlatelsessynder avdekket, blant annet at politiet gjorde altfor lite for å spore opp Guiseppi.

- Hvordan klarte du, en høyprofilert rømling, å reise rundt i så mange land uten å bli tatt?

- Man kjøper seg falske ID-kort, de kostet 200-300 mark stykket. En smal sak.

- Hvis man har kontakter i underverdenen?

- Jepp, sukker Dobroshi.

- Hør, jeg skal besøke en kompis på sykehuset, kan vi fortsette i kveld?

I stedet ber vi om å få følge med til sykehuset. Den blasse betongbygningen i Pecs utkant ser ved første øyekast ut som den er øde og forlatt. Korridorene er nakne, uten møbler. Vaktene, bevæpnet med maskinpistoler, stanser oss. De tillater ikke at journalister kan gå fritt i korridorene. Men når de får se Dobroshi, er plutselig alt i skjønneste orden, og vi blir bukket inn. I vindussenga, i et nesten nakent rom i tredje etasje, ligger en meget tynn mann. Han er ung, og smiler når han ser Dobroshi. De omfavner hverandre. Mannen i senga kan ikke bevege underkroppen. Han heter Shpetim Agusholli, og ble som 21 år gammel geriljasoldat skutt i nærkamp med serbiske soldater på grensa mellom Kosovo og Albania. Han ble lam for livet.

- I ni år har han vært sånn. Han får aldri livet sitt tilbake. Han lever, men er død. Likevel smiler han og klager aldri, sier Dobroshi. Han er venn av familien, og har kjøpt en rullestol til kameraten. Den står ved senga.

- Jeg har fått liggesår på beina. Det finnes ikke sterile kompresser i hele byen, og det har gått infeksjon i sårene. Jeg skal opereres. Det er derfor jeg er her. Jeg bor sammen med foreldrene mine. Før krigen jobbet jeg sammen med far som vindusmontør, forteller Shpetim.

Dobroshi byr ham på en sigarett, og de damper i vei, helt til en voldsom hostekule får Shpetim til å hive etter pusten.

- Det er jo beina, ikke lungene, det er noe i veien med, sier Shpetim og ler.

Dobroshi er eldre enn kameraten, og ønsket selv å slåss for et fritt Kosovo.

- I stedet satt jeg i ei fengselscelle i Norge. Når man ser ofrene til de som kjempet, tvinger det en til å se lysere på livet, sier Princ Dobroshi.

Han var 41 år gammel da han ble tvangssendt ut av Norge og tilbake til et Kosovo han ikke hadde besøkt siden 1988.

- Hvorfor tror du Kosovo har fått et rykte som en slags røverstat som eksporterer kriminelle bander til Vest-Europa?

- Det er serbisk propaganda. Men noe kriminalitet er det jo. Hvis folk ikke har noen ting, hva skal de gjøre? Kosovo har ikke gass og olje som Norge, sier Dobroshi.

Han inviterer oss på kaffe i sin nye leilighet.

Den ligger i femte etasje i et flott, nytt leilighetskompleks. Standarden er meget god, utsikten likeså. Dobroshi fyker inn på soverommet, og leter fram en bunke familiebilder av kona, de to små barna og seg selv.

- De bor i Praha, der hun driver i restaurantbransjen sammen med ei venninne. Det er ikke aktuelt å flytte familien til Kosovo, de har det mye bedre der de er. Barna våre trives. De jobber litt selv, også, som fotomodeller for kleskataloger for barn., sier Dobroshi og smiler stolt.

- Vi hadde det bra, vi møtte hverandre ofte selv om jeg bor her og de der, sier Dobroshi.

Så slo Bhatti-bomba ned.

- Faen. Jeg har gått på noen smeller, men den dagen var den verste i mitt liv. Selv om jeg ikke er mistenkt eller siktet i saken, har den gjort det mye vanskeligere for meg å besøke familien min. Jeg er stemplet som terrorist, knapt noe land slipper meg inn. Norske myndigheter burde kontakte sine kolleger i Tsjekkia og andre land og informere om at jeg ikke var en del av Bhatti-saken. Men det kommer de aldri til å gjøre, det norske politiet er norsk, og jeg er kosovoalbaner i Kosovo. Dermed blir navnet mitt stående på lister over farlige personer. Nå kan jeg bare se familien min et par ganger i året, i Tyrkia. Det gjør vondt.

- Hva skjedde den dagen du møtte Bhatti?

- Telefonen min ringte. Det var resepsjonisten på hotell Dono borte ved jernbanen. «Det er en kompis her som vil snakke med deg», sa han, og så hørte jeg «Princ! Det er meg Arfan. Jeg er her!»

- Jeg syntes det var rart at han dukket opp i Pec uten å ha ringt meg på forhånd. Vi møttes for å slå av en prat. Vi snakker litt om sport, jeg klarte ikke helt å få tak på ham. Han ble under ett døgn, neste dag måtte jeg kjøre ham til flyplassen i Pristina, det hastet. Hvorfor ante jeg ikke. Vi tok farvel, og tre måneder seinere smalt det. Bhatti ble arrestert i den såkalte terrorsaken, og plutselig var jeg trukket inn i det. Det ødelegger mitt liv.

- Bhatti prøvde ikke å bestille våpen av deg?

- Nei, nei, det at slike teorier kom ut i media den gangen kan få meg drept. Amerikanerne jakter på terrorister. Det er livsfarlig å bli nevnt i en slik sammenheng selv om jeg er uskyldig. Jeg driver ikke med sånt, og uansett ville jeg aldri ha hjulpet islamister med å gjennomføre terror.

- Hør her, min kone er ortodoks kristen, og bor med mine barn i hjertet av Europa.

- Hvordan ble du kjent med Bhatti?

- Vi sonet sammen i Ringerike fengsel. Vi kom godt overens og spilte mye fotball sammen. Vi ble kompiser. Jeg forsto aldri Bhattis intense hat mot det norske samfunnet. Hvis du hater et land, hvorfor bor du der? Jeg er selv muslim, men liberal. Hvis noen vil tro på en stein, så vær så god.

- Du truet med hevnaksjoner mot den eller de som hadde trukket ditt navn inn i Bhatti-saken. Har du fortsatt slike planer?

- Hør, jeg forsto ikke hva som skjedde. En stund var jeg også rasende fordi Bhatti hadde dukket opp i Pec på denne måten, og stelt i stand denne suppa. Men jeg er ikke sint på ham eller noen andre lenger. Jeg aner ikke hvorfor Bhatti oppsøkte meg. Han ba meg i hvert fall aldri om hjelp til å gjøre noe ulovlig.

- Driver du kriminell virksomhet i dag?

- Hvorfor spør du om sånt? Nei, nei, jeg lever rolig, uten våpen og trøbbel.

- Du hevder du aldri smuglet narkotika til Norge og at du ikke aner hvorfor Bhatti oppsøkte deg her i Pec. Hvor mye uflaks kan en mann ha?

- Mye, jeg vet hva som er sant og ikke sant. Jeg er ikke et monster.

- Regner du fortsatt Bhatti som en kamerat?

- I fengsel blir man kjent med mennesker når man er i en vanskelig livssituasjon. De båndene skal man ikke kutte. Noen av dem jeg ble kjent med er skyldige, selvsagt, andre er det ikke. De fleste er uansett bra gutter. Norge har ikke særlig mange farlige kriminelle. Det er mest Olsen-banden, sier Dobroshi, og forklarer at de lange åra i fengsel i Norge ga ham dyrekjøpt innsikt:

- Uten familien er man ingenting. Da mor og far besøkte meg i fengselet i Norge var vi skilt av pleksiglass. De gråt. Det knuste hjertet mitt. Men besøkene ga meg styrke. Og jeg fikk vite at broren min gikk proffkampene sine med mitt navn - Princ - på shortsen. I mørke øyeblikk, for eksempel i ei fengselscelle på natta i et fremmed land, er det sånt som kan redde livet ditt.

Vi tar farvel med Dobroshi og spaserer gjennom byen tilbake mot hotellet. Vi har god tid, og slår oss ned på en kafè.

Tjue minutter senere kommer en skinnende, sortlakkert BMW 5, type luksuriøs firehjulstrekker, rullende nedover gata. Den stopper, noen menn stiger ut. Sjåføren jogger over gata og hilser på en smilende mann, før han setter seg inn bak rattet igjen og suser av gårde.

Det er Princ Dobroshi.

magasinet@dagbladet.no

FARLIG? Dobroshi sier at han er blitt framstilt som tidenes skurk, og at folk kan ha godt av å se at han lever et beskjedent liv i et fattig, sølete land.
SØSKEN: Barndomsbilde av Princ og søstera.
FAMILIEN: Princ Dobroshi og resten av familien. - De har lidd mye på grunn av meg, sier han.
LYKKELIGE ØYEBLIKK: - Jeg laget to barn med kona mi, Marina, i Ringerike fengsel. Det er de beste minnene fra Norge, sier Dobroshi.
BHATTI-SAKEN: - Jeg aner ikke hvorfor Bhatti oppsøkte meg. Han ba meg i hvert fall aldri om hjelp til å gjøre noe ulovlig, sier Princ Dobroshi om da Arfan Bhatti kom på uventet besøk i 2006.
FRA NORGE TIL KOSOVO: - Hva vil dere meg? Jeg lever et stille og lovlydig liv, sier Dobroshi på bilturen gjennom hjembyen Pec i Kosovo.
GERILJASOLDAT: Shpetim Agusholli ble skutt i nærkamp med serbere for ni år siden. Han overlevde, men ble lam for livet. - Vi er gode venner fra gammelt av, og gjør det vi kan for å hjelpe ham, sier Dobroshi.
ISOLERT: Princ henter et familiebilde i stua i sin nye og flotte leilighet i Pec. - Kona og barna mine er alt for meg. De har det bedre i Praha enn i Kosovo. Etter at jeg ble trukket inn i Bhatti-saken er det vanskeligere for meg å reise i Europa, og jeg ser dem mindre enn før. Det knuser hjertet mitt, sier Princ Dobroshi.
TOBAKKSAGENT: Princ Dobroshi dirigerer sigarettselgerne sine utenfor stadion i Pec. - Jeg er ingen narkokonge. Jeg er tobakksforhandler. Det er ingen gullgruve, men det går, sier han.