Politiets biologiske våpen

DNA er blitt et av politiets viktigste våpen i jakten på forbrytere. Les hvorfor og hvordan.

I ØYEBLIKKET venter hele Sverige på DNA-analyser i forbindelse med det brutale knivdrapet på utenriksminister Anna Lindh. En mann er mistenkt for drapet. Nå håper politiet at hans DNA-profil stemmer overens med funn langs det som antas å være drapsmannens fluktvei. Anna Lindh-saken viser hvor viktig DNA-analyser har blitt i etterforskningen av kriminalsaker. Daglig leser du om analyser, spor og profiler - men hva er egentlig DNA? DNA ER arvemateriale som finnes i hver eneste celle i kroppen, og som forteller vår genetiske historie. Hvert enkelt menneske har en unik DNA-profil, det er kun en enegget tvilling som kan ha lik. En slik profil kan finnes i nesten alt slags biologisk materiale, for eksempel hårstrå, skjelett, hudrester, blod, spytt, sæd og andre kroppsvæsker. DNA-testing brukes til å identifisere både levende og døde mennesker, til å avklare slektskap, påvise sykdommer, og i etterforskningen av kriminalsaker. Før var fingeravtrykk en av få muligheter til å knytte en person til et sted. I dag kan DNA-spor nagle en mistenkt til et offer, en gjenstand eller et åsted. DNA-funn kan, sammen med øvrige beviser, bli avgjørende i en eventuell rettssak. - Muligheten for at du etterlater deg spor om du gjør noe galt er svært stor, sier avdelingsleder Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk institutt, som analyserer alle DNA-funn i kriminalsaker i Norge. DNA kan også brukes for å renvaske mennesker. I USA har drapsdømte blitt sluppet fri etter mange år i fengsel, fordi nye analyser av gammelt bevismateriale har pekt ut andre gjerningsmenn. MENNESKETS arveanlegg var ei gåte inntil 1953. Da kunne de tre forskerne James D.Watson, Francis Crick og Maurice Wilkins vise fram en modell av det spiralformete DNA-molekylet. For dette arbeidet kunne de ta hjem en nobelpris i medisin og fysiologi. - En gang trodde vi at vår skjebne lå i stjernene. Nå vet vi, i store trekk, at vår skjebne ligger i genene, sa Watson. I 1984 fant den britiske genforskeren Alec Jeffreys ved en tilfeldighet ut at hvert enkelt menneske har en helt unik DNA-profil. Siden et menneske får halvparten av arvematerialet sitt fra far og halvparten fra mor, kunne Jeffreys kartlegge slektskap. Immigrasjonsmyndigheter ville nå ha tak i DNA-tester som kunne si om innvandrere var i slekt med hverandre, mens trygdevesenet ville bruke DNA-prøver for å rydde all tvil om farskap av veien. Politiet fattet også interesse for Jeffreys\' oppdagelse, og i 1986 ble såkalte DNA-fingeravtrykk for første gang brukt i en kriminalsak. To engelske ungjenter var blitt myrdet, og en DNA-profil renvasket først en uskyldig mann, og felte seinere den skyldige. DNA-TESTING ble stadig vanligere, og genetikere verden over forsket på emnet. I 1993 kom Kary Mullis opp med PCR-metoden (Polymerase Chain Reaction), som skapte en revolusjon i laboratoriene. Ved hjelp av spesielle enzymer kunne han kopiere opp store mengder DNA ut fra små mengder arvestoff. For dette fikk Mullis nobelprisen i kjemi, selv om kritikere hevder at det egentlig var nordmannen Kjell Kleppe som klekket ut PCR-metoden på slutten av 60-tallet, melder NRK-programmet Schrødingers katt. Utover 1990-tallet ble DNA-metodene stadig bedre, og det ble mulig å ta prøver fra de såkalte mitokondriene, som er cellenes energisystem. Dette er ikke like sikkert som å teste arvemateriale fra cellekjernen, men gjør det mulig å få en DNA-profil ut fra selv ørsmå mengder blod, sæd, hår eller andre spor fra et åsted. Mitokondrie-DNA blir også brukt for å undersøke eldgammelt materiale, for eksempel fra en mumie. Metoden blir også brukt for å identifisere levninger som har blitt utsatt for sterk varme eller brann, for eksempel for å fastslå identiteten til mennesker som har omkommet i ulykker. SISTE NYTT innen DNA-teknologi er den såkalt LCN-metoden (Low Copy Number), som gjør det mulig å DNA-analysere mikroskopiske funn, helt ned til bare noen få celler. Metoden har hjulpet politiet å løse flere alvorlige krimsaker, blant dem drapet på 14 år gamle Marion Crofts i 1981. Jenta ble voldtatt og drept, og det ble funnet biologisk materiale på klærne hennes. Ekspertene klarte ikke å få noe ut av funnet, men bevarte det i påvente av bedre teknologi. I 1999 ble det materialet hentet fram igjen, og det var mulig å lage en DNA-profil. Denne ble sammenliknet med det britiske DNA-registeret, og viste full klaff med en tidligere kjenning av politiet. Han ble dømt til livstid i fjor, 21 år etter drapet. LCN-metoden krever ekstrem nøyaktighet og renslighet, og er mer tidkrevende enn vanlige analyser. Metoden ble utviklet av genforskere ved Forensic Science Service i Birmingham. Laboratoriet er Europas ledende på DNA-tetsting, og i øyeblikket jobber ekspertene der med å lage en DNA-profil av hudrester funnet på kniven som drepte Anna Lindh. Politiet i Sverige må vente i omlag fem uker før de får svar. DNA-PRØVER har for lengst funnet veien inn i norske rettssaler også. Ifølge historiker Tore Tennøe ble DNA-analyser for første gang avgjørende i en voldtektssak i 1988, og året etter brukt i mer enn hundre farskapssaker. En av de mest kjente drapssakene der var DNA ble avgjørende, var Mysen-drapet i 1990. En kvinne ble funnet voldtatt og drept. Politiet sikret seg DNA-prøver, som de sammenliknet med prøver fra 200 menn i distriktet. En 19-åring viste seg å ha en DNA-profil som stemte overens med politiets bevismateriale. Konfrontert med resultatet la han kortene på bordet. Mannen fikk 21 års fengsel. Seinere har DNA-prøver bidratt til å løse flere kriminalsaker, for eksempel da ei 29 år gammel kvinne ble funnet knivdrept i sitt eget hjem i Haugesund for tre år siden. Politiet fant blodspor som ikke stammet fra den drepte. De analyserte blodet, som matchet profilen til en mistenkt nabo, som seinere ble dømt. Biologiske spor ble også sentralt i Baneheia-saken, der DNA-profiler knyttet to menn til drapet på Stine Sofie Sørstrønen (8) og Lena Sløgedal Paulsen (10). - POLITIET SER stadig større nytte av å bruke DNA-analyser. I fjor gjorde vi 800 DNA-analyser, i år blir det mellom 900 og 1000, sier Bente Mevåg. Av fjorårets 800 DNA-analyser kom en tredel fra seksualsaker, mens 44 var fra drap eller mistenkelige dødsfall. De øvrige er fra ran, legemsbeskadigelse, identifisering av døde, og fra narkosaker. I Norge finnes det et register som inneholder DNA-profilen til 2229 personer dømt for alvorlige lovbrudd, som voldtekt og drap. I tilleg finnes det et sporregister med funn fra uløste saker. I en ny sak kan politiet teste ferske DNA-funn opp mot registrene, og se om de allerede kjenner gjerningsmannen. (Kilder: Rapporten DNA i rettssalen fra Bioteknologinemda, Dagens Nyheter, Dagbladets tekstarkiv, NTB)

    solvi.glendrange@dagbladet.no

<HLF>Politiets beste venn:</HLF> En modell av det kompliserte DNA-molekylet.
<HLF>DNA-testet:</HLF> Den blå capsen som ble funnet langs det som antas å være fluktveien for Anna Lindhs drapsmann forrige onsdag. En DNA-match mellom den mistenkte 35-åringen og capsen beviser ikke annet enn at den mistenkte har hatt den på seg, men er viktig for politiets teorier om at det var gjerningsmannen som brukte capsen.
<HLF>DNA-testet:</HLF> Fra rettssaken mot O.J. Simpson i 1994. Mange DNA-beviser pekte mot Simpson, men han ble frikjent for anklagene om å ha drept eks-kona og hennes nye kjæreste.
<HLF>DNA-testet:</HLF> Analyser av 5300 år gamle blodflekker viste at Ismannen Ötzi ble drept i strid. <QL>(Les mer <LINK http://www.dagbladet.no/magasinet/2003/08/13/375875.html>her</LINK>)
<HLF>DNA-testet:</HLF> Monica Lewinskys blå kjole hadde biologiske flekker fra USAs daværende president Bill Clonton. DNA-analyser gjorde kjolen til verdens mest omtalt.