Politikerne som var for smarte

De med utdannelse og karriere klarer seg dårlig i i politikken.

DE ER FOR FLINKE - Ingen skal beskylde dem for å være uintelligente. De er gjerne briljante, de er vant til å være sjef. Man står friere i næringslivet, som statsråd må man forholde seg til komiteene på Stortinget. Problemene får ofte de med lang og prestisjetung yrkeskarriere bak seg. Valgforsker Frank Aarebrot forklarer til Magasinet på nett hvorfor mange flinke folk får trøbbel i politikken. Victor Normans tid som statsråd er det siste eksempelet. Det finnes mange flere. FOR MAN BØR VÆRE GODT STEKT. De statsrådene som klarer seg bra droppet kanskje ut fra skolen etter første året på gymnaset eller de tok ex-phil, før de ble politikere på heltid. Ungdomspartiverv, samling ved leirbålet, ungdomsskolevalgkamp og ikke minst et langt liv med statens reiseregulativ og lusekofte betyr kledd for suksess. - En effektiv, resultatorientert, suksessfull sjef fra enten offentlig eller privat virksomhet har størst sjanse for å mislykkes som statsråd. Det er mønsteret, fastslår Aarebrot. De kjenner ikke til de uskrevne reglene i Stortinget. De får kjeft. De kan ikke bestemme selv lenger. Og kommer de i konflikt med fagkomiteen på Stortinget er det ofte gjort. FJERNES! Slik ble det da den veltalende professoren Gudmund Hernes startet som utdanningsminister i Gros regjering i 1990. Han hadde et langt liv bak seg i akademiske kretser, og fikk raskt problem med Stortinget, der både Reform 1994 og 1997 irriterte. De kranglet om seksåringer skulle begynne på skolen og videregående for alle. Hernes fikk bråk med lærerorganisasjonene, som klaget over at han gikk for fort frem. Studentene ble også sure. De skrev plakater og ropte taktfast «Hernes må fjernes. Hernes må kvernes». Motstanderne mente han var ekstremt arrogant. Han ble avløst i 1995, og fortsatte roligere som helseminister. - Han lærte seg Stortinget ganske fort, men det skulle bare mangle. Han skrev jo sin doktoravhandling om nettopp Stortinget også, sier Aarebrot. NOEN KALLER DEM BROILERE. Med bespisning enklere steder har Kristin Krohn Devold klart seg bra. Hennes CV forteller om et langt liv i politikken. I yrkeslivet har hun vært i ett eneste år, som markedskoordinator Norsk Data på 80-tallet. Men så går det jo ganske bra med henne også da. Cand. mag Børge Brende ble politisk sekretær i Unge Høyres landsforbund allerede i 1985. Den nye Meyeren som kom feiende inn fra bakrommet har også gått politikerskolen. Han har vært i politikken siden han var 18. DE FIKSER DET IKKE. Så var det alle de som satset på en doktorgrad, en master i varehandel, et liv i styrerom med høye tupeer og ditto club sandwicher. De jobbet kanskje i 20 år før de kom i befatning med politikken, de hadde kanskje til og med eget gullkort på firmaet. Disse får det trangt i departementskontorene. En nyrekruttert statsråd som kommer utenfra, full av entusiasme, tråkker lett feil - Den største utfordringen er måten politikken foregår på. Det er et sett med spilleregler der også, ikke minst uskrevne regler mellom Stortinget og Regjeringen, sier professor Bernt Aardal til Magasinet på nett. Slik var det for Johan Jørgen Holst. Han kom fra lederstillingen i NUPI og ble forsvarsminister i 1986. - Det var en turbulent periode. Det ble en haug med konflikter med forsvarskomiteen som sa de følte seg lite orientert, sier Aarebrot. Som mange andre hadde Holst erfaring fra sitt eget parti, men det hjalp ikke mye. Det var den manglende stortingserfaringen som gjorde det vanskelig. Det samme kunne Jens-Halvard Bratz fortalt ham mye om. I 1981 ble han industriminister i Willochs regjering. Blant problemene som tårnet seg opp var Kongsberg Våpenfabrikk-saken, med katastrofale avvik i forhold til budsjett for statsbedriften. - Han ble presset ut. Han kom fra næringslivet, og han var en fiasko. Syse overtok og måtte rydde opp, forklarer Aarebrot. ETTERLATER SEG KAOS. Slike special guest stars skaper ofte problemer. De kommer inn som en virvelvind, og vil ordne opp i alt rot før de forsvinner like raskt igjen. Det fører lett til konflikter, for i politikken trengs det flertallsavgjørelser og kompromisser. - En utenfra er kanskje ikke så opptatt av å få alle med seg, det er to ulike kulturer som møtes, forsetter Aardal. - Det kan koke ned til slike ting som at de setter seg ned og leser partiprogrammet og vil gjennomføre det som står i programmet, sier Aarebrot. De fremste parlamentarikerne har langt fartstid i politikken, det er de som har vært med siden de var unge som har tyngde og gjennomslagskraft. Noe av grunnen til suksessen er at de ofte har tilegnet seg bred allmennkunnskap gjennom sitt yrke som politiker. - I arbeidet i Stortinget lærer de mye i de ulike komiteene, mens de fra bedriftsverden er mer spesialister, og mangler den brede kompetansen, sier Aardal. PÅ STORTINGET BLIR DE SURE. En nykommer i de grå rekker orker kanskje ikke å gjøre seg finere enn nødvendig for stortingskomiteen sin. Men Stortinget er en sosial klubb med regler en ny statsråd kan overse. Her vil medlemmene gjerne få greie på ting og bli informert selv om det ikke er påkrevd formelt. - Er statsråden flink til å informere komiteen i Stortinget får man støtte, og da er det ofte slik at det blir lettere om man har gjort eventuelle feil også, sier Aarebrot. Oppstår det gnisninger er det derimot ingen støtte å få. Det blir fort bråk. Det er lettere for lobbygrupper å nå fram med sutring i Stortinget om komiteen der allerede er i konflikt med statsråden. HUN SKREV PÅ EN BOK, da ringte Jagland. Forfatter Anne Holt ble statsråd vinteren 1996. Det ble et kortvarig engasjement på to måneder. Holt fikk først og fremst problemer med misnøye i eget parti. Hun var ingen politiker, selv om hun hadde stemt på Ap tidligere. Nå måtte hun melde seg inn i partiet. - Det var nok mest misnøye i eget parti, folk i Arbeiderpartiet synes slike har for kort fartstid. Det skjer ofte med kjendisstatsrådene, kulturministerne. De kommer i konflikt med grasrota i eget parti. De som har jobbet i 30 år med dette synes kanskje de selv burde vært statsråd, forklarer Aarebrot. Lund-kommisjonen jobbet på denne tida med å avdekke ulovlig overvåkning av norske borgere. I kommisjonen satt Berge Furre. Dagbladet avslørte at han hadde ei mappe hos overvåkningspolitiet som vokste mens han satt i kommisjonen. Anne Holt sto fast på at det ikke foregikk ulovlig politisk overvåking i Norge fortsatt, og hun ble møtt av storm. Etter to måneder i statsrådsstolen gikk Holt av på grunn av sykdom i februar 1997. I april ble Holt friskmeldt. Hun sa da at mediekjøret hadde vært svært ubehagelig, nesten invalidiserende. EN SKJEGGETE BIBLOTEKAR møtte lignende problemer. I 1996 hentet Jagland inn en nordlending uten parlamentarisk erfaring, men med cand. real fra Universitetet: nasjonalbiblitoktekar Bendik Rugaas. Ingen hadde hørt om han, og det ble vitset om at Jagland hadde slått feil nummer. Rugaas tok over som planleggingsminister etter at Terje Rød-Larsen måtte gå av. Han arvet et virvar av begreper og store planer han egentlig ikke hadde greie på selv: Det norske Hus. Rugås gikk bare for å være snill og kjedelig. Han klarte aldri å lage noe ut av Det norske hus, og måtte tåle mye kritikk for det svulstige prosjektet. Høsten 1997 ble departementet nedlagt og samtidig forsvant Rugaas da Bondevik tok over. EN FORFINET PROFESSOR. Måltidene til Victor Normann er veldokumentert nå. - Victor Norman sier nå at han så for seg en gjesteopptreden i politikken, på maks ett til to år. Det er veldig kort tidsperspektiv. Det spesielle med folk utenfra, som kommer fra egne karrierer, er at det virker som politikken er mer en gjesteopptreden for dem, sier Aardal. - Hadde han vært en smashing suksess, populær og stemmesankende så ville han kanskje ha blitt lengre, avslutter Aardal. En trøst har Aarebrot å komme med: - Outsiderne har ofte støtte i folket, for de har jo heller ikke erfaring fra Stortinget, sier Frank Aarebrot. Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og har ikke vært publisert i papirutgaven. Eventuelle henvendelser kan rettes til: astrid.meland@dagbladet.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

SISTEMANN UT: Victor Norman fikk det ikke helt til som statsråd. Så hadde han bare tenkt å bli værende i politikken et par år også. <EP>- Stilen hans skapte problemer, sier Bernt Aardal, og vedgår at den stilen godt kan ha blitt til i Normans tidligere miljø.
VELTALENDE PROVOKATØR:</B> - Det er to ting man får nok av i denne bransjen: Kalorier og kritikk, sa Gudmund Hernes. Han ertet på seg lærere, komitemedlemmer og studenter med sine skolereformer. Hernes var ikke redd for litt motstand: - Hvis man liker å gå i motbakke er dette et morsomt sted å være, sa han videre.
<B>FIKK BRÅK SOM FORSVARSMINISTER:</B> Johan Jørgen Holst i Gro Harlem Bruntlands regjering. Han tok senere over som utenriksminister.
VELDIG MEDIEPRESS:</B> Anne Holt og andre kjendisstatsråder med henne fikk problemer med misnøye i eget parti og blant fagfolk.
FORT GLEMT:</B> Bendik Rugaas hadde ingen erfaring fra politikken, og forsvant raskt ut. Statsrådene som får trøbbel er ikke uintelligente. Men mange av de mest briljante fra næringslivets synes nok Stortinget er kjedelig, og de har aldri hatt ambisjoner om en plass der.
TAR OVER:</B> Lett henslengte Morten Andreas Meyer inntar en kul positur. Han har lang erfaring fra lokalpolitikken og har også jobbet i næringslivet. Kontrastene mellom Morten Andreas Meyer og Victor Norman er store både i personlighet og akademisk. Mens Norman er professor i økonomi, hoppet Meyer rett inn sjefsstolen i familiebedriften etter artium.
REGJERINGEN JAGLAND:</B> På sitt første statsråd på Slottet i 1996. Blant de mer fargerike statsrådene var Anne Holt, Turid Birkeland og Gudmund Hernes. Ingen av dem er i politikken i dag. <br>Foto: Foto:Jon Eeg /NTB-pool/ Scanpix