Pollenvarsel

Forfatteren Geir Pollen (49) var lei av å skrive om tafatte menn. Derfor kastet han seg ut i de helt store følelsene.

NATURENS MEST UTSPEKULERTE faenskap, skriver Geir Pollen, er at den har skapt menneskets øye slik at vi ikke kan se oss selv.Vi trenger andres blikk for å bli synlige.{ndash}Begjær har mye med blikk å gjøre. Forelskelsen er et øyeblikk som hele tida glipper. Den søker å holde fast i noe som ikke kan fastholdes. Begjæret brenner og brenner, helt til det brenner ut.Vi vrir oss litt på hver vår stol, her vi sitter i vårværet, og møter den andres blikk. To fremmede mennesker som {ndash} midt i forelskelsessesongen {ndash} skal snakke om begjær. Mellom oss på bordet ligger Pollens nye roman, som det knyttes store forventninger til {ndash} den forrige ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Boka heter «Når den gule solen brenner» og har høy sårbarhetsfaktor.{ndash}Alle mine tidligere romaner handler om menn som er sykelig opptatt av kontroll. De er berøringsengstelige. Jeg var drittlei dem, og ville gå til motsatt ytterpunkt. Da en kritiker skrev: «Geir Pollen er en meget klok forfatter, men han mangler temperament,» tenkte jeg: Han skal faen meg få svar!EN MANN TREFFER en kvinne én gang, og forlater hele sitt tidligere liv {ndash} kone, barn, hjemsted, kontor, enebolig, eplehage {ndash} for å leve sammen med henne. Skjønt leve: Det er kjærlighet i mobiltelefonens tid. For hun er gift og har et barn. Det eneste de har felles, er den andres fravær. {ndash}Jeg kaller det Solveig-syndromet. En tilstand av selvforakt og passivitet, der han er den som skal vente og ta til takke. Jeg ville dukke ned i de sidene som er smertefulle og sårbare.{ndash}En klassisk kvinnerolle, egentlig?{ndash}Ja. Jeg er egentlig en veldig maskulint orientert mann, opptatt av jakt og fiske. Det var spennende å oppdage at jeg også har et «feminint» blikk. I den grad dette er ei dristig bok, er det fordi den griper fatt i en hjelpeløshet, det man minst av alt vil være. Det er noe fjortisaktig over forelskelsen. Den truer voksenrollen. {ndash}Var det skummelt å utforske disse følelsene?{ndash}Det var i hvert fall lett å sensurere meg selv, være hensynsfull og ikke utlevere så mye. Men jeg har prøvd å unngå kompromisser.{ndash}Har historien noe med kjærlighet å gjøre?{ndash}Ikke så mye. Det er en forelskelsesroman mer enn en kjærlighetsroman. Den er ikke romantisk, og handler mest om besettelse.{ndash}Kunne kvinnen vært hvem som helst?{ndash}Kanskje. Det er begjæret som er det viktigste, ikke hvem man begjærer. Forelskelsen er en selvopptatt tilstand. Jeg har skrevet en scene der hovedpersonen drømmer at han er kvinnen han er sammen med, mens de er sammen. Stort mer selvspeilende går det vel ikke an å bli.GEIR POLLEN har tre diktsamlinger og fire romaner på samvittigheten. Fram i lyset kom han først med den forrige, «Hutchinsons Eftf.», som ble innstilt til Nordisk Råds litteraturpris, Kritikerprisen og Brageprisen. Dessuten som leder for landets 512 organiserte forfattere.{ndash}Hovedpersonen i den nye boka er forfatter. Hvor mye er biografi?{ndash}Jeg spiller jo bevisst på dagbokfølelsen, på bekjennelseslitteratur. Jeg tror ikke noe særlig på forfattere som sier de ikke skriver om seg selv. Det handler ikke om betroelser, men om å tørre å bruke seg selv. Legge seg selv i potten, så å si.{ndash}Blir du ikke sjenert av det?{ndash}Det er ubehagelig. Jeg har bodd i små samfunn. Så lenge jeg jobbet i skolen, hadde hovedpersonene mine en tendens til å bli lærere. Det er mulig jeg har for dårlig fantasi. Da jeg jobbet som tysklærer, skrev jeg en roman om en tysklærer som hadde et forhold til en elev. Det var litt ubehagelig å gå til skolen den dagen den kom ut. Pollen sluttet som lærer for fem år siden. I dag er han leder av Forfatterforeningen i fire av ukas fem arbeidsdager. Den femte skriver han.{ndash}Jeg har sittet seks år i det litterære råd og to i styret. Jeg er som en flink lærer, vet du, som står opp om morgenen og går i gang med oppgavene. Et handlingsmenneske som har lett for å kjede seg. {ndash}Forfatterforeningen er vel den eneste fagforeningen der medlemmene må gjennom en slags opptaksprøve?{ndash}Vi holder fast ved at du ikke nødvendigvis er forfatter fordi du har skrevet en roman. Vi krever to bøker av litterær kvalitet, som et råd vurderer. Vi ber om å bli tatt alvorlig av stat og forleggere, og kvalitet er det eneste vi har å støtte oss på.{ndash}Men er det ikke ganske snobbete? Mange krimforfattere tør ikke søke, av redsel for avslag?{ndash}Jo, det kan du godt si, for det er et forsøk på å opprettholde et finkulturelt nivå. Men vi har mange krimforfattere også! Det er ikke sjangeren, men kvaliteten som avgjør. Kunsten {ndash} hvis jeg tør bruke det ordet {ndash} er presset fra så mange hold. Hos oss ser vi bare på kvaliteten.{ndash}Det forutsetter én kvalitetsstandard?{ndash}Vel, det sitter ni personer i det kunstneriske rådet. Noen ganger gjør de feil. Men det er ikke slik at man da utelukkes for livstid {ndash} etter et avslag kan man søke igjen.{ndash}Forfatterforeningen har ellers markert seg mest gjennom solidaritet med forfattere som bor svært langt unna?{ndash}Vel, sier Geir Pollen, og trekker pusten. {ndash}Da jeg ble valgt til leder, var det med et klart ønske om et sterkere norsk fokus.Å VÆRE SKJØNNLITTERÆR forfatter i Norge er stort sett verken til å leve eller dø av. Mens bestselgernes likninger ville være en pryd for enhver næringslivsleder, selger en gjennomsnittlig norsk roman i under tusen eksemplarer.{ndash}Du har sagt at folk burde skrive færre og kortere bøker?{ndash}Det er ingen tvil om at det kommer ut for mange bøker, sett i forhold til hvor mange lesere det er der ute. Det er dessuten blitt en mote at bestselgere skal være så tjukke. Svært få bøker trenger å være på seks hundre sider, sier Pollen, og legger skyndsomt til:{ndash}Saabye Christensens «Halvbroren» er vel et unntak.Selv har Geir Pollen levert 224 finslepne sider. Til gjengjeld er det mye håndfast erotikk nedtegnet på dem.{ndash}Når jeg ser de erotiske tegningene til Picasso eller den siste filmen til David Lynch, opplever jeg ofte at litteratur blir litt puslete. Det kunstferdige kommer lett i kollisjon med norsk oppriktighet. Du skal liksom komme farende ut av skogen. Jeg har alltid vært veldig skeptisk til det protestantiske troverdighetskravet til kunst. All kunst har islett av tivoli, av glitter og juggel.{ndash}Din også?{ndash}Jeg hadde i hvert fall lyst til å skrive en tekst som var skitten og uryddig.{ndash}Du som ellers skriver så stramt og ordentlig?{ndash}Konflikten ligger der hele tida, mellom det engstelige og det utleverende. For du vet, man greier jo aldri å skrive seg ut av seg selv. hege.duckert@dagbladet.no