Ponniklubben

En gang var den lille Shetlandsponnien big business, og ble brukt som kongelig leketøy og gruvearbeider. Nå sliter den i motvind.

Det er ikke gjørme du står i. Du skjønner det?

Myrna Flaws er innpakket i kåpe og skaut, og står til støvelanklene i det som kunne vært Shetlands største gjørmehull. Bitende kald kuling kaster seg hissig over heiene, river med seg regn, sludd og hagl, farer langs riksveien, over steingjerder, gjennom den store metallgrinda og rett gjennom oss der vi står blant et tjuetall lodne småhester. Det knatrer i regnhetter, det surkler rundt føttene. Ponniene har snudd ryggen til vinden med øynene halvt lukket. 

-  Det er skitt, sier Myrna. 

-  Du står i skitt. Ponniskitt. Ha-ha.

VI SKULLE altså skrive en artikkel om shetlandsponnien, den pussige, lille, lodne hesten, og det naturligste sted å gjøre det, var på Shetland. Det er mange av dem her. Over alt på øyene står de året rundt med flaksende man og hale, og med ryggen mot vinden. Kastanjebrune, kullsvarte, blakke, hvitspraglete. Myrna Flaws er en av rundt 60 oppdrettere på Shetland og har flere champions. Det var derfor vi hadde ringt til henne. Spørsmål én var om vi kunne få se dem. 

-  Of course, sa hun blidt imøtekommende på shetlandsk vis.

Spørsmål to var om vi kunne få ri på dem. 

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Ride them? Er du under åtti kilo, spurte Myrna. 

Ponniklubben

-  Ja. 

-  Da er det ikke noe problem, sa hun. Og la til: 

-  But you will look very stupid.

NOEN UKER SEINERE står vi der i blåsten. Myrna har med venninna Helen Thomson. Det er hun som har ponniene man kan ri på. Men Helen er skeptisk til dette helvetes uværet.

- Jeg har noen trist utseende ponnier med buken ned i søla. Jeg kan ikke la noen ri dem nå, sa hun.

- Men…

- Sorry.

Myrna bryter inn og sier blidt at «da blir det slight change of plans». Hun inviterer oss hjem for å snakke om ponnier, og snart sitter vi i det store steinhuset hennes i sjøkanten noen hundre meter fra flyplassen i Sumburgh på sørspissen av Shetland. Bølgene slår oppover husveggen. På kjøkkenet er det fuktig og heller kjølig, og man behøver ikke være kiropraktor for å skjønne hvorfor både Helen og Myrna er leddstive. Hver gang de reiser seg fra bordet, stanser de halvveis i bevegelsen, retter langsomt ut ryggen med et oooh, før de går for å gjøre det de reiste seg for.

Inn fra uværet kommer Myrnas ektemann Andy, stivlemmet han også, og rødpisket i ansiktet. Han snakker om været, selvsagt gjør han det, og sier at nå blåser det fra sørøst, ut på kvelden vil det blåse fra sørvest, og så tilbake til sørøst på natta. 

-  Og i morgen kveld: Snøstorm, sier han og setter ei pappeske med matvarer på benken. Myrna tar opp to hermetikkbokser Heinz tomatsuppe.

 - Vil dere ha suppe?

- Nei, takk. 

-  Nei? Vel, vi skal ha litt, sier hun. 

-  Ja, men da tar vi gjerne litt. 

-  Vil du ha suppe, Helen.

- Well, sier hun og nøler slik en gjest skal. -  Ye.

Og mens Myrna og Andy varmer suppe på gasskomfyren forteller Helen om shetlandsponnien.

HVOR LENGE shetlandsponnien har beitet på de forblåste øyene, vet ingen, men arkeologer har funnet bein som er mer enn 2000 år gamle. Sannsynligvis har ponniene vært der dobbelt så lenge. Minst. Man antar at rasen stammer fra europeiske fjellponnier som har trukket nordover over isen, og så har de strandet på Shetland. At de er blitt så må, kan skyldes avl, men mer sannsynlig skyldes det evolusjon, altså naturlig seleksjon. Gjennom generasjoner i isolasjon, har hestene tilpasset seg det barske klimaet og krympet til det de er i dag: Lodne, hardføre, sterke og småspiste. I århundrer ble de brukt som arbeidshester for shetlandske småbrukere, og sannsynligvis ville de mer eller mindre ha forsvunnet da traktoren kom.

Men for snart 170 år skjedde det som skulle spre shetlandsponnier over hele verden.

I 1840 talte politikeren lord Anthony Shaftesbury for at det britiske parlamentet skulle nedsette en kongelig kommisjon for å undersøke arbeidsforholdene i britiske kullgruver. En rapport ble publisert i 1842, og denne avslørte brutale forhold. Årlig ble 4000 arbeidere drept av gasseksplosjoner, ras og lungesykdommer. Det var elendig ventilasjon og belysning, det var astma og bronkitt, det var alkohol og generell lav moral.

Rapporten slo ned som ei bombe i middelklassen i det viktorianske England. En ting var barnearbeid, en annen ting var at halvnakne menn og kvinner arbeidet sammen. August samme år vedtok parlamentet «The Mines Act of 1842», som forbød kvinner og barn under ti år og arbeide i gruvene. Men hvem skulle nå trekke ut kullet? Jo, ponnier. Idealet for en gruveponni var en kastrert hingst med «så mye vekt som mulig, så lavt som mulig ».

DEN SOM VAR MEST EGNET, var shetlandsponnien. Det er antatt at det den gang var 10 000 ponnier på Shetland, og snart ble flere tusen skipet over til England og ned i gruvene. Men det var behov for mange flere, og avl ble satt i system. Alle ponnier på Shetland ble registrert og beskrevet, og ponnieksport ble big business.

Snart skulle man oppdage andre sider ved den shetlandske ponnien. Høsten 1887 mottok en ponnieksportør et brev fra hoffet. Dronning Victoria ville kjøpe fire ponnier, som «må være kastrerte og ikke så brede over ryggen, ettersom de er ment som ridedyr for hennes barnebarn». Like før jul samme år ankom ponniene dronningens slott Balmoral i Skottland. De kongelige var vel fornøyde, og i et takkebrev med vedlagte 56 pund, ble det skrevet at «dersom det er til Deres fordel, kan De fortelle at De har hatt æren av å forsyne det britiske kongehus med ekte shetlandsponnier».

Et nytt marked åpnet seg. Ponnier ble kjæledyr for aristokratiet, siden for middelklassen både på kontinentet og i USA.

PONNIER FRA SHETLAND er ikke lenger big business. I dag er det rundt tusen ponnier på øyene. Myrna sliter noen ganger med å få solgt sine. 

-  Spesielt svarte hingsteføll. Det er ikke noen populær farge for tida. Nå vil folk ha svarte og hvite miniatyrer, sier hun.

- Det er som moter. Kastanje var veldig populært på 1970-tallet. Nå vil ingen ha dem, sier Helen.

Ifølge Pony breeders of Shetland Association er det to hovedregler når det gjelder hvordan en ponni skal se ut. De kan ikke være prikkete, og de må ha en skulderhøyde under 42 tommer, eller rundt 106 centimeter. 

- Nedad er det ingen grense, sier Helen.

- Men det er ikke mange under 28 tommer. De fleste er mellom 35 og 37, men jeg vil ha dem større. Argumentet mitt for det, er at de opprinnelige ponniene var store gutter. De hadde en jobb å gjøre, og en ponni må gå mange kilometer i døgnet for å finne mat. Er den feit og kortbeint, klarer den ikke det. Tenk deg 28-tommer løpe over heiene i Shetland? Den vil aldri overleve. Nei, ponnier må være store, de skal brukes. Enten som ridedyr eller som kjøredyr. 

-  Hva bruker man de minste til? 

-  Det er en her på Shetland som har avlet på miniatyrer i mange år. Og en gang sa jeg det til ham: «De små ponniene kan jo ikke brukes til noe som helst». Og han sa: «Det er ikke sant». «Så hva kan du gjøre med dem», sa jeg. «Jeg kan slippe dem ut på jordet og nyte synet av dem». Og det er jo sant. 

-  De små blir nesten som hunder? 

-  Ja, men de er ikke hunder. Behandler du en ponni som en hund får du problemer. For dette er ikke kjæledyr. Det er små hester.

HELEN MENER at shetlandsponniene er de smarteste ponniene på De britiske øyer. 

-  Det er 14 ponniraser i Storbritannia. Vi har Shetlandsponni, Highlandponni, fire typer Walesponni, Exmoorponni, Dartmoorponni, Fellponni, Dalesponni, jeg har mistet tellinga …

- Walesponni, sier Albert fra komfyren. 

-  Jeg nevnte den. Og av alle disse er shetlandponnien den smarteste. De har kjappe hoder og bra hukommelse, og dersom du skjemmer du dem bort, vil de straks dra fordel av det. Hvis du ikke får fram at A: Du er sjefen. Og B: Få dem til å gjøre hva du vil. Da har du big problems. Etter min mening, skal hester behandles bestemt, konsekvent og rettferdig.

- De må vite hvem som er sjef, sier Myrna. Hun setter en kasserolle med tomatsuppe på bordet. 

-  Jeg nevnte det. Den samme oppdragelsen gjelder barn. I hvert fall ifølge min bok, sier Helen. Myrna unnskylder den enkle oppdekningen. 

- Det er absolutt bare kastet på. Jeg vil bare gi dere noe varmt, sier hun. 

- Så vi får kropp og sjel sammen, sier Helen. 

-  Right, sier Myrna.

ETTER MATEN forteller Myrna om Noggin. Hun henter et bilde av den svarte avlshingsten Noggin of Quendale, 99 centimeter, født 16. mai 1984. Far var Eschonchan Bacchus, mor Borage of Mousa. Noggin vant det som var å vinne, og ble champion år etter år. 

- Man blir så knyttet til dem, sier Myrna.

- Og Noggin var helt spesiell. Men i fjor sommer kom Andy hjem etter å ha sett etter dem, han var bleik og ansiktet hans var så langt, sier hun og viser med hendene. 

- Han sa: Noggin is dead. 

- Noggin er død?

- Noggin is dead. Og det var helt uventet. Der hadde han løpt rundt med merrene sine, og plutselig falt han om. Bare 23 år gammel, han skulle ikke ha dødd, sier hun og ler oppspilt.

Andy sier ingenting. Han står ved komfyren og koker kaffe. 

-  Liker du ikke ponnier, Andy? 

-  Han tolererer dem, sier Myrna. 

-  Jeg lider i stillhet, sier Andy med ryggen til. 

- Det er mulig at han lider, men han er ikke alltid så stille om det, sier Helen. 

- Hva ville du gjort dersom vi ikke hadde hatt dem? 

- Nytt livet! Vil dere ha svart kaffe, gentlemen?

VI BLIR MED Helen for å se på hennes ponnier, og med et lite håp om at hun muligens har ombestemt seg. Men nei. Vi får absolutt ikke ri. Hun står ved gjerdet, ponniene vasser i gjørme. Hun mater dem med epler.

- Hvor mange har du? 

- Eh … rundt 30 til sammen. Noen her, noen andre steder. Jeg har ponnier over alt. Min datter sier stadig til meg. Hvordan skal vi finne alle disse ponniene when you pop your clogs? 

- Når du hva? 

- Når jeg dør. 

- Hva svarer du på det?

- Jeg sier bare at hun får begynne å leite.

LIVET ER FOR KJIPT: Når vinterstormene herjer er det trist å være shetlandsponni. Men verre var det da de jobbet i kullgruvene
PONNIMANI: Over hele Shetland er det ponnier. Til og med innendørs på kjøkkenveggen til Myrna Flaws.
PONNIMØKK: Myrna Flaws har alt opp noen av Shetlands mest premierte ponnier sammen med datteren Sonja. Her med datterens kjæreste, skotten Gordon Douglas