Pope Fiction

Historien om paven som ble avslørt som kvinne, blir film.

Ifølge en «urban legend»fra middelalderen inneholder paverekken en forkledd kvinne. Helt opp til 1700-tallet var fortellingen om «pavinnen» Johanna et diskusjonstema i alle lag av folket.

– Det hele er oppspinn, sier den katolske kirke.

– Myten er basert på fakta, sier den bestselgende forfatteren Donna Woolfolk Cross.

Nå blir fortellingen storfilm.

Vandrehistoriene om den kvinnelige paven er mange, men den mest kjente stammer fra 1265 og er nedtegnet av den polske forfatteren Martinus Polonus.

– John Anglicus var pave i to år, syv måneder og fire dager før hun ble steinet og drept, forteller Polonus.

«Pavinnen» ble avslørt da hun uheldigvis gikk i veer midt under en kirkelig prosesjon i Roma. Fødselen ble forsøkt skjult i et smug mellom Colosseum og St. Clements kirken, men det var åpenbart for alle hva som hadde skjedd.

Hun og det nyfødte barnet ble steinet i hjel på stedet av en rasende folkemengde.

Pope Fiction

Polonus beskriver hvordan en tysk kvinne på 900-tallet flytter til et kloster i Aten med sin elsker. For å leve i munkeklosteret må kvinnen forkle seg som mann. Hun er svært intelligent og lærd og blir etter hvert skolert i religiøse tekster.

Snart tar hun til Roma, datidas verdensmetropol. Hun blir en populær foreleser og får mange støttespillere, fortsatt forkledd som mann. Det blir sagt at ingen kan mer om skriftene enn henne, og hun blir etter hvert valgt til pave.

Ifølge «Catholic Encyclopedia» er plasseringen i paverekken nok til å avkrefte historien. Den direkte overgangen mellom pavene Leo IV og Benedict III bekreftes med datoer fra uavhengige kilder og gir ikke rom for påstanden om en kvinnelig pave.

Mange mener derfor at årstallet er feil. Dominikaneren Jean de Mailly skrev sin beretning om «pavinnen» tidligere enn Polonus, han daterer episoden til 1099.

Men hvor sikkert er det at Vatikanstatens største skandale aldri var noe mer enn en myte?

Tarotkortene, som fortsatt brukes til å spå med, utkom på midten av 1500-tallet og inneholdt lenge en «pavinne». Kortet ble senere forandret, men var sannsynligvis inspirert av legenden om paven Johanna.

Et dokument fra 1675, som ble funnet i England, omtaler den kvinnelige paven som en historisk person. Den anonyme forfatteren hevdet å ha hatt en høy posisjon innenfor den katolske kirke.

Flere kilder beskriver hvordan de pavelige prosesjoner i Roma lenge tok en omvei utenom stedet hvor fødselen skulle ha foregått. Men selv om det skulle stemme er det uklart om det beviser noe som helst. «Oxford Dictionary of Popes» beskriver hvordan det i flere århundrer hersket en allmenn oppfatning om at historien var sann, også i katolske kretser.

Myten fikk også sine assosierte fortellinger. På 1400-tallet var det en allmenn oppfatning at to spesielle seter med hull ble brukt til å kontrollere pavens underliv for å sikre mot kvinnelige paver.

«Testiculos habet et bene pendentes», skulle angivelig ha blitt uttalt etter at kontrollen var gjennomført. Oversatt: Han har testikler og de henger fint.

Stolene eksisterer fortsatt. Den ene står på utstilling i Louvre og den andre er en del av Vatikanets museum. Men begge kan dateres lenger tilbake enn historien med den kvinnelige pave.

En mulig forklaring er at juksepaver sto bak ryktene. I middelalderen gjorde mange krav på å være den rettmessige pave i opposisjon til kirkens utnevnelse, og brukte ikke sjeldent skittent spill for å tilrane seg pavemakten. De såkalte «anti-pavene» kunne dessuten være støttet av en rekke kardinaler. Mellom år 882-1046 ble 37 paver drept i slike intriger.

Det fantes også en slik juksepave i tida Polonus plasserer den kvinnelige pave i, kardinalen Anastasius. Han kan ha satt ut ryktet for å skade sin motkandidat.

Andre har pekt på at myten kan være en importert skandale fra den østromerske kirken i Konstantinopel. Flere beretninger derfra handler om at paver blir avslørt som evnukker og kvinner.

Enda lenger tilbake kan oldkirkens «transvestitt-helgener» ha vært en del av årsaken til forestillingen om en kvinnelig pave. Blant de tidlig kristne var det vanlig at kvinnelige asketer kledde seg som menn, en praktisk ordning siden de da kunne gå i kloster. Vanligvis ble de avslørt som kvinner først etter sin død.

Fakta eller oppspinn, under reformasjonen på 1500-tallet havnet legenden i hvert fall i sentrum av kirkesplittelsen. Protestantene brukte da historien til å sverte katolisismen og paveveldet.

– Med en så kompakt maktstruktur som paveposisjonen vil det alltid eksistere motfortellinger som latterliggjør eller setter denne i kritisk lys, forklarer Arne Bugge Amundsen, professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo.

Han har sin bakgrunn fra faget folkloristikk, som handler om å analysere fortellinger. En folklorist leter etter nøkkel-elementer for å forklare hvordan identitet og virkelighet oppfattes i ulike kulturelle epoker.

– I middelalderen avviste ikke kirken humoristiske og karnevaliske tradisjoner. Blant annet hadde man en såkalt «eselmesse». Et esel ble da tatt inn i kirken og utnevnt til biskop for en dag, forteller Amundsen.

Den russiske litteraturviteren Mikhail Bakthin har også beskrevet hvordan det i middelalderen var tillatt å bruke karnevalet til å latterliggjøre maktinstitusjonene. Et «opprørsrituale» som slapp ut akkurat så mye damp at den daglige undertrykkelsen kunne bestå.

Ifølge Bakthin var dessuten det «groteske» en viktig del av denne tradisjonen. Noe som passer bra med beskrivelsen av en fødsel midt under prosesjonen i legenden om den kvinnelige pave.

Utover 1800-tallet satte kirken inn betydelige ressurser på å avvise påstandene. Amundsen mener kampen mot myten var en del av anstrengelsene for å beskytte kirken mot sekulære historikere.

Lenge var det stille, men i 1972 ble historien brakt fram igjen av Hollywood. Da med Liv Ullman i hovedrollen som «Pope Joan».

Det var en stund populært å lese feministiske perspektiver inn i fortellingen om kvinnepaven. Dagbladet.no har snakket med flere teologer som ikke ønsker å bli sitert i forbindelse med denne saken, men sier at de syns slike tolkninger er ironiske. Ifølge dem viser legenden ingenting annet enn at kvinnenes lave status ble brukt som virkemiddel for å svekke kirkens ry.

Også folkloristen Amundsen er enig i at en feministisk tolkning blir feil.

– Et eksempel på en tilbakeskuende tolkning som gir lite mening for den tida, påpeker han.

Nå skal en av middelalderens mest spektakulære vandrehistorier bli film igjen, med Franka Potente, blant annet kjent fra filmen «Løp, Lola, Løp», som «pavinne». Regissøren har tidligere stått bak filmatiseringen av «Blikktrommen» som vant Gullpalmen i Cannes.

Siden filmselskapet for tida saksøker John Goodman som trakk seg fra rollen som pave, ønsker ingen der å uttale seg. Men presseansvarlig hos medprodusenten UFA, Christian Müller, kan bekrefte at filmen skal baseres på bestselgeren til Donna Woolfolk Cross og at det blir en kinoproduksjon.

Boka til Cross er en fiksjonalisert historisk roman, men i en lengre fotnote konkluderer hun med at fire fakta rundt «pavinnen» kan bekreftes: fødestedet, at hun var munk og pave samt dødsårsak.

En som har tatt dette svært alvorlig er skuespilleren Whoopi Goldberg som tidligere har spilt nonne. Hun skal ha uttalt offentlig at boka må være basert på en sann historie.

Historisk bløff eller ekte hendelse?

Konklusjonen i «Catholic Encyclopedia» levner i hvert fall ingen tvil om hva den katolske kirke mener: «Forestillingen om en kvinnelig pave er et rent fantasiprodukt».

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

twe@dagbladet.no

FIKSJONSROMAN: Donna Cross har skrevet romanen om den kvinnelige paven som nå skal filmatiseres.
KVINNELIG FANTOM: Også tegneseriefiguren Fantomet har hatt kvinnelig vikar.
FEMINISTPAVE: I 1972 hadde Liv Ullman hovedrollen i en Hollywoodproduksjon om kvinnepaven.
LØP, LOLA, LØP: Den tyske skuespilleren Franka Potente som nå skal spille «pavinne» har hatt hovedroller i en rekke store filmer. Best kjent er hun for rollen i «Løp, Lola, Løp».
KARNEVAL I KIRKEN: Arne Bugge Amundsen, professor ved Universitetet i Oslo, kan fortelle om middelalderens «eselmesser», hvor et muldyr ble tatt inn i kirken og utnevnt til biskop for en dag.
KVINNELIG PAVE I SPILL: I dataspillet «Medieval Total War 2» figurerer det en kvinnelig pave.
SPÅDOMSKUNST: Tarotstokken fra 1500-tallet inneholdt lenge et kort med en kvinnelig pave.
OPPSLUKES AV MØRKE KREFTER: Et tresnitt fra 1600-tallet viser den kvinnelige paven og hennes mannlige partner i det de hentes til helvete.
SISTE KRONING: Pave Johannes XXIII under kroningsseremonien i 1958. Det har siden blitt slutt på å bruke kronen under innsettelsen av nye paver.
ILLUSTRASJON: Tresnitt av den kvinnelige pave avbildet i et verk av Giovanni Boccaccio fra 1300-tallet.