Popen skal fram

Etter en periode i posten leverer Frank Hammersland (33) popmusikk igjen.

- JEG HAR FÅTT EN GAVE som gjør at jeg kan skrive musikk, og i norsk sammenheng er det ingen andre som skriver noe som likner det jeg gjør. Foruten å være velsignet med et talent for å skrive gode poplåter, er bergenseren Frank Hammersland velsignet med en usvikelig tro på eget talent. Plate nummer to med bandet Popium ligger i butikkene, og første spor er en slik låt som trigger hjernen slik popmusikk skal gjøre. Man blir oppstemt, munter og sorgløs {ndash} kort sagt: I fire minutter og fire sekunder er man litt glad. Nå sitter opphavsmannen ved rundkjøringa ved Bislett og nyter vårsol og utepils. Han retter på solbrillene. {ndash}Opp gjennom åra er jeg blitt mer bevisst på at jeg faktisk er ganske flink. Det fører til at jeg legger press på meg slik at jeg aldri lenger kan komme ut med noe halvgjort. Det må være dødsbra hele veien. EN GANG VAR FRANK HAMMERSLAND frontfigur i Pogo Pops. Fire unge gutter sjarmerte landet med sine iørefallende, flagrende låter og boblende overskudd. Det var Spellemannpris, utsolgte konserter, hits og begeistring. Men også reising, krangel, slavekontrakter, gjeld, fyll og en rasert garderobe på Skreia. Og så var det en grå dag i september 1996, da bandet nok en gang landet på flyplassen i Tokyo, hvor effektive, dresskledde representanter fra plateselskapet ventet for å presse dem gjennom et førtitall intervjuer med det gjennomgående spørsmålet: «What is your favourite food?» I Sapporo sa det stopp. Matforgiftning, var den offisielle forklaringen. {ndash}Det var jo ikke det, sier Frank Hammersland. {ndash}Det var sykdom i bandet som gjorde at vi måtte avlyse en konsert. Og det gjorde sitt til at vi la opp. Folk måtte finne noe annet. {ndash}De møtte veggen?{ndash}Rett og slett. {ndash}Og du drakk for mye?{ndash}Ja, jeg måtte få hjelp der, sier han. Det var hans mor som fant ham krypende på gulvet i barndomshjemmet. {ndash}Det var ikke sånn at jeg ravet rundt hele dagen, men jeg fant alltid en unnskyldning til å drikke, og til slutt drakk jeg så mye at det var et problem. Jeg hadde noen samtaler med profesjonelle og tok meg selv i nakken. Når jeg ser på det nå, så var det en grei ting. Man lærer så lenge man lever.ETTER AT POGO POPS VAR BLITT musikkhistorie, ga han ut en soloplate, som fikk gode kritikker, men som solgte sånn passe. Ikke lenge etter satt Frank Hammersland i skranken på Grefsen postkontor. {ndash}Det er vanskelig å overleve som musikant i Norge, gliser han bak solbrillene. {ndash}Da må du turnere hele tida og helst gi ut en plate i året. Og siden jeg ikke turnerte og soloplata gikk dårlig, måtte jeg finne andre inntektskilder. Så da ble det posten. {ndash}Skal si poplivet er glamorøst?{ndash}Ja, sånn er det, men man må ikke dvele for mye, fordi da kan man bli bitter og innesluttet. Jeg var i et vakuum, satt i skranken, dagene gikk og lønningene kom. Men jeg skrev en del musikk i den perioden. {ndash}Ble du gjenkjent?{ndash}Jo da. Jeg fikk en del «sitter du her?». Man kan ikke ta seg selv så høytidelig at man går til grunne når man ikke har penger. Da må man heller få seg en jobb. Også nå har han ekstrajobb. Av alle ting som bartender på Skuret Kulturpub i Oslo. {ndash}Det er vanskelig å kombinere det å være heltidsmusiker med en ekstrajobb. Men det å stå i bar er en grei ting. Arbeidstida er noenlunde den samme som for musikere. {ndash}BORTSETT FRA AT MIN TIPPTIPPTIPPOLDEFAR Henrik Hans Bjerregaard skrev «Sønner av Norge», har det ikke vært så mange kunstneriske bein i familien, sier Hammersland. Hans mor og far har for eksempel arbeidet åtte til fire i henholdsvis arkivet på Haukeland sykehus og med regnskap i Bergen kommune. {ndash}Jeg tror det er vanskelig for mine foreldre å forholde seg til det livet jeg lever. Det å være musiker med den livsstilen. De har behov for en helt annen trygghet enn jeg har. {ndash}Du lever fra hånd til munn?{ndash}Jeg har i hvert fall gjort det til nå. Og jeg liker å ha det sånn. Men de har nok vært stolte av meg også. Den største komplimenten min far har gitt meg, er at han brukte den andre Pogo Pops-plata til støvsuging. Og så spiller de den siste CD-en i bilen.Det er på denne plata han har skrevet en sang til kjæresten i Bergen. Hun går på skole for å bli vernepleier. De har vært sammen ett år og han savner henne «noe sinnssykt». {ndash}«I\'ve not seen anything quite like this. This must be everything I\'ve missed,» siterer Hammersland fra teksten. {ndash}En skikkelig søt liten kjærlighetssang. Jeg har aldri skrevet sanger til kjærester tidligere og overrasket meg selv over at jeg skrev den der. Men så jeg hadde vel aldri trodd at jeg skulle møte den store kjærligheten. Det er sinnssyke ting, det der. Fra et tidligere forhold har Frank Hammersland en datter. Hun heter Sofie og er sju år. {ndash}Hun er det største. Helt fantastisk. Jeg har ikke ord på det, sier han. Det ser ut som han vil si noe mer.{ndash}Jeg tror nok at jeg har vært ganske egoistisk i mitt liv. Fram til jeg fikk henne. Da det plutselig ikke lenger bare var meg, ble jeg et bedre menneske. Et bedre medmenneske, sier han og legger til: {ndash}På en måte.{ndash}HVORDAN SKAL DEN PERFEKTE POPLÅT VÆRE?{ndash}Jeg klarer ikke sette fingeren på hvilke ingredienser som skal være med, men det er en formel som er utrolig interessant å forske på. Prøve å komme under fire, men helst under tre, minutter. Få sagt alt på den lille stunden. Det høres enkelt ut, men det er utrolig vanskelig. Han har klart det én gang tidligere. I 1987 skrev han en låt som het «The great fall». {ndash}Der synes jeg at jeg er utrolig nær. Det skal ikke gå mer enn ett vers og ett refreng så sitter den i skallen. Og så må du ikke bli lei etter å ha hørt den tre ganger. Jeg tror det er mer en slags følelse: «Ja, der er den.» Nå tror han at han er der. Første spor heter «Silver Lining» og den handler selvsagt om kjærlighet. {ndash}Hva det betyr? Det er den lyse kanten på skyer etter tordenvær. En metafor for noe fint. Et godt tegn. {ndash}Har du noe mål med musikken?{ndash}Foruten totalt verdensherredømme? Nei, ett mål er å komme seg utenfor Norge. Vi vil spre musikken vår overalt. Samtidig: Jeg kan ikke drive med noe annet enn musikk, og det trenger ikke nødvendigvis foregå i det store formatet. Mitt store mål er å bli økonomisk uavhengig. Jeg har gitt meg selv 30 år. Og da er han 63 år. Og det å bli gammel i den ungdommelige popbransjen, bekymrer ham ikke. {ndash}Å, nei. Det er jeg bare positiv til. Stemmen min blir bare bedre og bedre, og det er en slags modningsprosess som aldri tar slutt. Men om jeg holder på med popmusikk når jeg er 60, vet jeg ikke. At det blir noe med musikk, vet jeg. hallgeir.opedal@dagbladet.no