Populisten

Ole Evenrud (40) skulle bli Europas svar på Bruce Springsteen. Han endte opp i Halden og blir nå dommer i talentkonkurransen «Idol».

ÅRET VAR 1987, og Ole I\'Dole så ut som en føna q-tips. Helten fra Halden hadde gitt ut fire plater og var popstjerne i Norge. Nå sto verden for tur. Det internasjonale plateselskapet Arista hadde gitt 25-åringen platekontrakt. De sendte ham til studio i London med gamle pophelter fra Yes og Sweet {ndash} og et budsjett på en halv million dollar. Plata ble ferdig. Ole reiste til New York med gitaristen Trond Holter og managerkompis Steinar Fjeld. På et stort kontor satt platedirektør Richard Sweret og skulle høre det ferdige resultatet. Stemningen var spent. Første låt gikk rett inn. Andre, tredje... det gikk så absolutt rette veien. Direktøren klappa og smilte i dollar. Etter siste låt strakk han henda i været.{ndash}You guys fucking made it! brautet amerikaneren. Platedirektøren omfavna nordmannen, tente seg en sigar og inviterte inn på et nytt stort kontor. Han pekte på en søyle som strakk seg fra gulvet og helt opp til taket. Det var salgsbarometeret til Whitney Houston. Richard Sweret rettet pekefingeren helt der opp mot taket, la armen rundt Ole og sa at «Se Ole, se der, høyt der oppe, der skal du. Yeah!»DEN KVELDEN BLE DET FEST i New York. Steinar Fjeld spøkte med at han skulle ta vare på sigarettsneipene til Ole, ramme dem inn og selge dem når Ole Evenrud fra Halden ble like stor som Whitney Houston. Amerikanerne sa han skulle bli Europas svar på Bruce Springsteen. De sa at han var et helt Bon Jovi alene.Ole fikk leilighet på Manhattan mens han venta på at plata skulle komme ut. Og som han venta. Etter to år fikk han beskjeden. Plata «One Size Fits All» kom aldri til å bli gitt ut i USA. Sorry, Ole. {ndash}Nå kan jeg le av det, fordi det har gått bra seinere. Men egentlig var det jævla trist, sier Ole Evenrud 15 år etter. Mye kortere på håret. Kroppsvekten er den samme.DET ER LANGT fra hektiske Manhattan til Halden i hvilepuls. Ole Evenrud henter oss på togstasjonen i sin Cherokee Jeep. Ambassadøren av Halden viser oss barneskolen han gikk på, den gamle kirka og huset der venstrevingen på fotballaget bodde. Og der borte bor ordføreren. Ole snakker fortere enn Petre, banner som Ozzy Osbourne og er glatt i huden som Cliff Richard.For to år siden var han lei av storbylivet etter 20 år med adresser i London, New York, Stockholm og Oslo. Han kjøpte den gamle tollstasjonen 12 kilometer utenfor Halden sentrum. Nå er den bedre kjent som popfabrikken «Hitsville». Det er den som har gjort produsenten til millionær. I FJOR HADDE «Hitsville» 270 gjestedøgn, mot 311 året før. Band fra Mexico, Sverige og Danmark. Stage Dolls fra Trondheim, Torgeir & Kjendisene, Morten Harket og Marion Ravn. Snart kommer Banana Airlines. De henger alle i svarte rammer på veggen. Her ved Iddefjorden er både gjestehus og studio rødmalte. Det er boblebad på kaia, rådyr i skogen, hunden Bamse i bånd, en tam skogskatt og utsikt til Sverige, som ligger to hundre meter fra stuevinduene til Ole og samboeren. Bare lyden av en fugl som skrenser på isen bryter stillheten.{ndash}Her er det fantastisk, sier Ole og peker hvor han padler over fjordarmen til den svenske puben som er åpen om sommeren. Leiligheten i Oslo er solgt. Ei hytte i de svenske skoger er kjøpt.{ndash}Jeg savner ikke Oslo et sekund. Her kommer naboen og drikker kaffe uten å ringe på forhånd. I Oslo må du ha skriftlig invitasjon. Oslo er en småby som har blitt for svær. Oslo er en «bola» utgave av Fredrikstad.{ndash}Blir du ikke rastløs av å bo så langt fra folk?{ndash}Her er det så mange gærninger på besøk at det blir aldri helt rolig. Folka her er blitt blaserte. Om Morten Harket går på tur med bikkja, så gidder ikke bonden å hilse på. OLE EVENRUD SER IKKE ut som han fylte førti i fjor. Mer i retning tretti. På fredag kan du dømme sjøl. Da begynner programserien «Idol» på TV2. 3500 deltakere skal overbevise en jury og deg som seer at de er talentet som fortjener å bli popstjerne. Til slutt får vinneren platekontrakt. Sentralt i juryen sitter musikkprodusenten Ole Evenrud.{ndash}Allerede nå føler jeg meg som popens svar på Ivar Hoff. Jeg må ha en mening om alt. Det er helt jævlig. Noen kommer sikkert til å synes jeg er veldig morsom, andre at jeg er en jævla pikk. Sånn er det bare. Jeg må nok kalkulere med drapstrusler og bli slått ned i noen taxikøer. Ha-hA-HAA!Ole Evenrud tramper takten til sin egen latter, og virker ikke spesielt redd der han kaster rundt på den rastløse kroppen i sofaen.SOM NORSKSJEF i PolyGram sa Ole Evenrud i 1996 til Aftenposten at «Talentkonkurranser på tv er bare tull, skikkelig ille. Slike konkurranser hjelper ikke unge talenter. De må heller stå fram med det de gjør uten å måtte konkurrere med en eller annen form for jury som skal avgjøre hvem som er best».{ndash}Ja, jeg tok vel feil da, sier han og hiver på den blonde luggen.{ndash}I fjor sa du at «Popstars» på TV2 luktet av Grand Prix. At det ble for mye plastikk og fesjå, og at talentfulle artister går helt andre veier for å komme seg opp og fram?{ndash}Sa jeg det i fjor? Ja, ja. Med dette programmet håper jeg at jeg gjør mine egne ord til skamme. Jeg kan ikke si noe annet. Folk får ta det for det det er: tv-underholdning. Forhåpentligvis kommer det fram en artist som har noe for seg. Da har «Idol» vært en suksess. FØR JUL GJORDE PRODUSENTEN FERDIG en miks på den siste plata til Kabah fra Mexico. Ole har kontakter kloden rundt. Dører åpna seg etter at han produserte svenske A-Teens. Fjortisene som sang Abba solgte over tre millioner plater, og ga produsenten minst like mange kroner på kontoen.{ndash}Spekulativt, sa kritikerne om det håndplukka tenåringsbandet.{ndash}Jeg vil ikke ha på meg at jeg er spekulativ. Med hånda på hjertet kan jeg si at jeg liker popmusikk. Kall meg gjerne pervers, beskyld meg for å ha dårlig smak, men jeg spekulerer ikke. For da blir ikke resultatet bra.{ndash}Var ikke A-Teens et spekulativt konsept?{ndash}Jo, men jeg satte ikke sammen bandet. Jeg produserte musikken, og jeg gjorde det med hjertet. Ok, jeg liker å være suksessfull. Hva faen er så galt med det? Men nå har jeg sagt at jeg vil ha 18-års grense for artister jeg jobber med. {ndash}Og det sier du?{ndash}Ja, du blir miljøskada om du er for ung. Samtidig er de unge veldig entusiastiske og morsomme å jobbe med. Men det er ikke alltid liv og lære stemmer overens. Jeg er vel den eneste produsenten i Norge som har jobba med artister som fremdeles har melketenner. Ha-HA! DU KAN SI hva du vil om Ole Evenrud. Det har også mange gjort. Men ærlig er han. I alle år har han stått oppreist for popmusikken. Helt fra han var 12 år og så vidt rakk opp til platedisken i Halden med neven full av kroner for å kjøpe den siste plata av Sweet. Bak disken sto musikkpolitisjefen Tom Skjeklesæther. Han smilte til unggutten og sa han ikke måtte miste plata med Sweet oppi teen.{ndash}Skikkelig dust, tenkte Ole Evenrud. Nå er de to venner, men ikke sånne som sitter og spiller plater til hverandre. Det skulle tatt seg ut.{ndash}Det går an å være profesjonelt uenig. Det er Tom og jeg. Men det var han som hjalp meg å få platekontrakt. Forresten liker jeg også rock, sier Ole.Det var Tom Skjeklesæther som fant på navnet «Ole I\'Dole». Det blir Evenrud aldri kvitt. Det står svart på grått på takrenna til gjestehuset, fra blikkenslageren i Halden: «Leveres til Ole I\'Dole». {ndash}Hadde jeg visst at jeg skulle være artist i ti år, hadde jeg aldri kalt meg for Ole I\'Dole. Men jeg trodde jeg bare skulle gi ut en plate og begynne på skole igjen.«DET VA\'KKE min skyld at vi lå i samme seng,» sang Ole I\'Dole på single da han var 19 år. Det var i 1982, håret var høyt og buksene trange. Debutplata het «Blond og billig». Han bodde hjemme med foreldra og en yngre bror. På natta satt han på gutterommet og skreiv musikk. Halve Norge husker strofa men jeg er ikke Gud, bare Ole Evenrud .{ndash}Det er den eneste gangen jeg har følt meg genial. Det var på natta. Jeg satt og leita etter noe som rimte på Gud... og så kom jeg på Evenrud... Åh, fy faen! Den natta fikk jeg ikke sove.LILLE OLE I\'DOLE vokste seg stor i Norge. Han turnerte landet rundt, ble kåra til nasjonens mest sexy mann, og ble bannlyst på NRK for låta «Ayatollah» som hetsa pastor Hans Bratterud. Så klatra A-ha til topps i USA. Ole skulle bli vår neste verdensstjerne, skrev avisene. Men etter nedturen i New York hadde Ole fått nok. Det siste han gjorde i utlandet, var å varme opp for Status Quo på turné i England. Avslutningskonserten var for et fullsatt Wembley Arena i desember 1989. {ndash}Jeg fikk sagt «Good night, Wembley!». Men da fant jeg ut at det var nok. Jeg var lei. Jeg orka ikke mer bullshit. {ndash}Var det bittert?{ndash}Det er totalt mislykka bruk av energi å være bitter. Det er ikke noe valg for meg. I min verden var jeg en suksessfull artist. Jeg ga ut fem plater, levde av musikken og opplevde utrolig mye. {ndash}Hva var høydepunktet?{ndash}Du husker ikke hvor mange som kom på den og den konserten. Det du husker, er den gangen du pissa i gitaristens drink mens han var ute på dass. Sånne ting. Mange minner jeg ikke ville vært foruten.ETTER WEMBLEY PAKKA han ned føneren og flytta til Stockholm. 27-åringen skrev låter for Sha-Boom og prøvde lykken som produsent. {ndash}Jeg skjønte at jeg ikke hadde sjanse til å få jobb her hjemme. Ingen i Norge ville bli produsert av Ole I\'Dole. Jeg ville ikke blitt det sjøl. Det var ikke noe sexy, altså, sier Evenrud. Men nordmenn som lykkes i utlandet, er alltid velkommen hjem igjen. Etter tre år med stigende suksess i Sverige kom Steinar Fjeld til Ole Evenrud med en ukjent vokalist fra et ukjent danseband på Østlandet. Vokalisten het Trine Rein. Ole produserte debutalbumet «Finders Keepers». Det solgte 200000 i Norge, og 600000 totalt. {ndash}Plata fikk ikke terningkast seks til sammen i norske aviser. Men det spilte ingen rolle, for den solgte jævla bra. Jeg husker øyeblikket da jeg hadde miksa ferdig «Just Missed The Train». Jeg hørte den om og om igjen. Det var midt på natta, jeg var alene og åpna en kald øl. Da var jeg så fornøyd med meg sjøl at jeg holdt på å spy. De øyeblikka, akkurat når plata er ferdig før noen får pissa på den; det er svært, altså. Større enn å stå på Wembley.I 1993 LOKKA PolyGram Ole Evenrud hjem til Norge. Ansatt som redningsmann for norsk pop. Han sa han skulle lage liv og røre. Han holdt ord og fant tvillingene i Brothers, de langhåra i Clawfinger, og frisørene fra Drammen i Diva. Men også kritikerroste Unni Wilhelmsen. Ole Evenrud ble popmusikkens offisielle støttekontakt. Finn Bjelke sa at Ole Evenrud hadde de største kommersielle ørene siden Dumbo. {ndash}Det var alltid diskusjoner på by\'n fordi jeg støtta popmusikk. En skulle tro at det var selve satan som hadde iscenesatt musikken. På den tida var det mye rootsmusikk i Norge. Artister skulle ikke skille seg ut. Men det jeg sier, er at alle som har et speil hjemme er opptatt av image. Det var liksom ikke bra å skulle ha et image.{ndash}Har det norske musikklandskapet forandra seg mye på ti år?{ndash}Ja, men nå er det nesten blitt for mye popmusikk. Det som er trist er at ingen tør stå for noe som helst lenger. Alle er så redde for å støte noen. Si hva du vil om 80-tallet, men artistene sto litt mer ut. Du må ikke nødvendigvis snakke om USA kontra Irak, men det er jo ingen som har en mening! 24 jenter gir ut plater, men du klarer ikke å skille dem fra hverandre.{ndash}Er Norge blitt en popnasjon?{ndash}Å, nei. Det er langt dit. Norge som popnasjon er som Sveits i håndball.{ndash}Jeg vet ingenting om håndball i Sveits.{ndash}Nemlig.I 1998 SKILTE OLE EVENRUD igjen lag med platebransjen. Denne gangen helt frivillig. Det var etter platedirektør Jørn Johnsen i PolyGram lokka jentebandet Tuesdays med på en VM-låt sammen med Jørn Hoel. Ole var bandets produsent, og ble ikke informert. Han mente det ville gi feil fokus på Tuesdays. Oppsigelsen skrev han på en fotballdrakt, og sendte med ilbud til direktør Johnsen som var på toppmøte med ledelsen i Kuala Lumpur. «Jeg har bestemt meg for å forlate en verden av sport og politikk, for å fremme en karriere i musikkbransjen,» het det i oppsigelsen.{ndash}Du, den historien var det aldri meningen at skulle komme ut. Det var egentlig trist. Ovenfor Jørn Johnsen vil jeg beklage. Det fortjente han ikke. Men det var en kollega som i fylla tipsa Dagbladet om den saken, sier Ole.DET GÅR I EI DØR. En i strikkegenser kommer ut fra studio.{ndash}Det er Tomas. Bassisten i Drama. Han var en av dem som ikke var Muffe eller Gækki. Men Drama var jævlig populære, sier Ole.{ndash}Men Ole hadde attitude. Det hadde ikke vi, sier Tomas fra Drama.{ndash}Og der er hu, ja, sier Ole og ser ut vinduet. Der ute går den tidligere bassisten i Tuesdays med ryggsekk. Tuesdays var bandet Ole Evenrud skulle gjøre stort i utlandet. Det endte som enda et medlem i norskklubben for «Nesten-stor-i-Amerika». Men noe godt kom ut av samarbeidet. Ole ble kjæreste med Veslemøy Hole, bassisten. De siste seks åra har de vært samboere.{ndash}Akkurat det var et profesjonelt nederlag. Jeg hadde en regel om at jeg aldri skulle rote meg borti artister jeg jobba sammen med, og det kunne jo være frustrerende. Jeg har jobba med Tone Norum, Trine Rein og Isabella Scorupco, hu som nå er på Hennes & Mauritz-plakatene, sier Ole. Han rister på hodet og stumper røyk nummer fem før han sier:{ndash}Og så sprakk jeg med en bassist? MEN HAN HAR fått det til. Det sier både rockere og selvangivelsen. Likevel takket Ole Evenrud altså ja til å bli dommer i en talentkonkurranse på tv.{ndash}Jeg sa nei til å være dommer i både «Stjerner i sikte» og «Fame Factory». Hvorfor jeg sa ja til dette? Nei, jeg vet ikke. Kanskje jeg kjeder meg litt om dagen. Men problemet i Norge er at folk legger så jævla mye i alt mulig. Sjøl om jeg innimellom prater mye tull, må det ikke alltid bli tatt så seriøst. Vi må jo ha det litt gøy.{ndash}Er talentene flinke?{ndash}Noen er veldig bra, andre helt på snørra. Det hender jeg bare knekker sammen og ler. Like mye av meg sjøl, fordi jeg tenker på hva i all verden jeg gjør her. Men det er viktig å behandle folk med respekt, uansett om de er flinke eller ikke. Jeg var ikke akkurat en så forpult flink vokalist sjøl. kjartan.brugger.bjanesoy@dagbladet.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

<HLF>Idyll:</HLF> Evenrud har bygd om en gammel praktvilla til studio. - Her er det fantastisk, sier Ole hjemme i Halden. Med boblebad, studio og gjestehus.
<HLF>Musikkprodusent</HLF> Ole Evenrud.
<HLF>Produsenten:</HLF> Ole Evenrud i studioet sitt.