Presidenten

Den norske lægeforening pleier ikke å velge ballettdansende, langhårede presidenter. Så kom Torunn Janbu (51).

I OSLO BYS ALLER eldste del, den såkalte Kvadraturen, ligger Legenes Hus. Det er også mye annet rart som finnes her nede, og blant dem som vandrer her om nettene, er det nok flere som kunne hatt behov for legehjelp.

I snart ti år har Den norske lægeforening holdt til her, ved siden av ærverdige Damms Antikvariat. De nye lokalene er lyse og fine, Legeforeningen hadde råd til et fint bygg, man har til og med fått en heis i glass. Men kvinnen som nå kommer gående imot oss, tar sjelden heisen. Hun foretrekker trappene, det er jo så fin trim.

-  Og så hender det heisen stopper opp. Noen synes det kan være litt ubehagelig.

DA KIRURGEN OG ORTOPEDEN Torunn Janbu ble valgt til president i Den norske lægeforening i fjor vår, skrev hun historie. I de 120 åra foreningen har eksistert, har ingen kvinne fått lede den mektige foreningen. Bodø-legen Åse Schrøder ble foreslått i 1979, og avsluttet den gang sin programtale med å sitere sittende president Dagfinn Gedde-Dahl: «Vil dere ha meg, får dere ta meg nå». Men Legeforeningen ville ikke ha Åse Schrøder.

Da 50 år gamle Torunn Janbu ble valgt 26 år seinere, strakk hun armene i været. Hun åpnet til og med munnen og slapp ut et lite gledeshyl. Etterpå takket hun den mannsdominerte forsamlingen.

-  Det er en stor ære og jeg føler stor ydmykhet. Tusen takk for tilliten, sa hun.

SIDEN SEPTEMBER 2005 har Torunn Janbu vært president i Legeforeningen. Kolleger av henne sier hun har greid å rydde opp i en periode med mye bråk. At hun har sveiset foreningen sammen, etter at den knaket litt i sammenføyningene i forrige periode.

De sier også at Janbu representerer noe helt nytt i foreningen. At hun lytter, er samlende, samtidig som hun er resultatorientert.

Men det har ikke vært så lett å få øye på henne. Noen har nok fått med seg at legeforeningen har fått sin første kvinnelige president, men ikke alle har fått med seg hva hun heter. Det har Torunn Janbu tenkt til å gjøre noe med. Hun vil gjøre legeforeningen mer synlig.

-  Mange kjenner ikke legeforeningen så godt som vi skulle ønske, sier hun.

-  Hvordan skal dere bli mer synlige?

-  Ja, det kan jo være ved å bli intervjuet i Magasinet.

Hun ler kort.

-  Nei da. Men vi vil komme ut med det vi står for. Det som er viktig er at den jobben vi gjør, synes. At det vi står for, kommer fram på en forståelig måte.

-  Hva slags bilde tror du folk flest har av legeforeningen?

-  He-he. Det har jeg hørt mye om. Det varierer nok.

FOR EN UTENFORSTÅENDE kan legeforeningen framstå som mektig og konservativ. Kanskje litt mystisk, og utvilsomt sterk. En forening som særlig har vært synlig i media i forbindelse med lønnsoppgjørene. Og som år etter år har blitt anklaget for griskhet og urent spill av motparten. Tidligere helseminister Gudmund Hernes sa det slik i en reportasje i Dagens Næringsliv for et par år siden:

-  Innad snakker legene om hvor godt de har det. Til offentligheten forteller de hvor fælt alt er.

Under årets lønnsforhandlinger presenterte Arbeidsgiverforeningen NAVO tall som viste at leger har hatt en lønnsvekst nesten tre ganger så stor som sykepleiere de siste fire åra. Legeforeningen mener tallene er gale. Likevel, inntrykket som gjerne fester seg, er at leger er svært godt betalt, og at legeforeningen er vel mektig. Torunn Janbu sier hun er kjent med at folk har hatt et slik inntrykk. Men også hun mener inntrykket er galt.

-  Hvis du regner på timelønn, uten at jeg har eksakte tall å vise til, har ikke leger noen ublu betaling. Og betalinga må ses i forhold til arbeidstid, ansvar, innsatsen som legges ned og utdanning.

-  Men er ikke leger i en luksusposisjon når det gjelder lønnsforhandlinger, fordi de har en jobb med så høy status?

-  Det oppleves ikke slik. Det må jeg si.

HVER MORGEN klokka sju står Torunn Janbu opp i huset sitt på Haslum i Bærum. Ofte har hun bare sovet tre-fire timer, mer skal ikke til. Så spiser hun frokost med sin legemann Kjell Maartmann-Moe, før hun setter seg i sin snertne lille sportsbil og kjører mot Oslo. Bilen, en Toyota Celica, fikk hun av sin mann til 50-årsdagen i fjor høst. Hun er glad i bilen, men understreker at det er en praktisk sportsbil og ikke et leketøy.

-  Det er fire seter i den. Det hadde vært veldig upraktisk med bare to.

Torunn Janbu er nøye på dette med setene.

-  Jeg er ikke en sånn bilfrik. Men det er hyggelig at den er god å kjøre, når du kjører en del. Og det er litt morsomt å ha en annen type bil etter å ha kjørt mye stasjonsvogn med unger og hunder og utstyr.

På vei til jobben i Oslo skrur Janbu på radioen og lytter til nyhetssendingene. Det er kun det hun hører på. Nyheter. Kanskje er det noe nytt om legeforeningen? Det siste året har det vært litt av hvert å følge med på. Ikke lenge etter at Janbu overtok som president, ble det kjent at en lege og en psykolog skulle ha solgt falske legeerklæringer til kriminelle. Så kom saken om Jon Sudbø og forskerjukset. Og for ikke lenge siden ble Oslo-legen Stein Sjaastad drept på jobb.

-  Det var en ufattelig tragedie. At en situasjon som skal være en nær tillitsrelasjon mellom pasient og lege, kan ende med en sånn tragedie. Mine første tanker gikk til hans pårørende. Det var en sterk opplevelse.

KORT TID ETTER at Torunn Janbu overtok som president, ble det bråk internt i foreningen. I forbindelse med forhandlinger med arbeidsgiverforeningen NAVO ble det avslørt en hemmelig avtale som var undertegnet av legeforeningens forhandlingsdirektør og den forrige presidenten. Denne avtalen bandt foreningens medlemmer til en løsning de ikke var klar over. Etter avsløringen trakk forhandlingsdirektøren seg, og det ble brudd i forhandlingene som allerede hadde vart i over 18 måneder. I kaoset som oppsto, opptrådte Torunn Janbu på en måte som hun i etterkant har fått mye skryt for. Og under meklingen mellom NAVO og legeforeningen den høsten fikk Janbu igjen for sin tid som kirurg, og for erfaringen med svært begrensede søvnmuligheter. Mens mange av de andre legene tok seg små sovepauser, satt Janbu oppe og jobbet hele natta.

-  Det har vært en bratt lærekurve i denne jobben, sier Janbu i dag.

-  Jeg har blitt kastet inn i kompliserte problemstillinger, men det har gått fint. Jeg har hatt god kompetanse rundt meg.

-  Har du noen gang følt prestasjonsangst for jobben?

-  Nei, ikke prestasjonsangst. Men en naturlig respekt. Det er en viktig jobb som jeg vet jeg må forberede meg godt til.

PÅ PRESIDENTKONTORETS VEGG bak Torunn Janbus skrivebord henger tidligere presidenter i glass og ramme. Hans Petter Aarseth, som satt hele seks år som president. Hans Kristian Bakke, som Torunn Janbu tok over for. Den krigerske og unge president Bengt-Lasse Lund er på plass. Det er også legenden Dagfinn Gedde-Dahl, og snart skal Torunn Janbus portrett henge der.

På en annen vegg på kontoret henger et bilde av Torunn Janbu og hennes mann. Bildet er tatt i Frognerparken, og viser legeparet i en tilsynelatende profesjonell dansepositur. Torunn Janbu går bort til bildet og peker på vristen sin.

-  Ser du den? Det er såkalt høy vrist. Man får sånn når man har danset mye ballet. Det vet sikkert du Finn, sier hun og ser bort på Finn Graff.

-  Din bror, Jens Graff, var jo en fremragende ballettdanser.

Det var også Torunn Janbu. De som har sett henne danse, sier det er noe helt spesielt. Hennes kollega Marie Buchmann snakker om Janbus «legendariske ballettlegger». Selv velger legeforeningens nye president å tone det ned. Hun danset aldri for noe kompani, aldri profesjonelt, sier hun. Men hun gikk på operaens sommerskole, og hadde nok lyst til å satse litt på dansen.

-  Men på den tida ... å velge dans ville ha vært en mye mer kontroversiell avgjørelse enn det ville ha vært i dag.

Janbu sluttet å danse da hun ble gravid med tvillinger. I stedet begynte hun å trene aerobic. I flere år var hun aerobic-instruktør på Jazzibics på Skøyen i Oslo, og hun underviste andre instruktører på Idrettshøyskolen. I dag nøyer hun seg med å trene selv.

VI SNAKKER LITT om fastlegeordningen, en ordning Torunn Janbu er strålende fornøyd med. Det er også befolkningen, sier hun. Ordningen er nettopp evaluert, og ifølge Janbu er den blant de mest vellykkede helsereformene.

-  Er du fornøyd med din egen fastlege, da?

-  Ja, det er jeg, men leger er ikke så flinke til å gå til doktoren, vet du. Det har vi aldri vært.

-  Hvorfor er det sånn tror du?

-  Nei, det vet jeg sannelig ikke. Men vi doktorer har nok ikke vært så flinke til å ta vare på egen helse som vi burde være. Men trenger jeg det, går jeg gjerne til fastlegen. Mine barn går til fastlegen sin.

En trikk suser forbi utenfor vinduene.

-  Du har vært ganske syk, for ikke lenge siden?

-  Ja, men nå er jeg frisk, kommer det lynkjapt.

-  Du fikk brystkreft.

-  Ja, men jeg fikk heldigvis god behandling.

-  Du har ikke lyst til å snakke om det?

-  Min personlige sykehistorie er ikke så interessant, tenker jeg. Men det ga meg en erfaring, i å få oppleve hvordan det er å være pasient.

-  Og hvordan opplevde du det?

-  Nei, det var ikke så lett. Jeg tror det kan være spesielt vanskelig å være doktor og pasient. Du vet så veldig mye og har en del forventninger, men stort sett synes jeg helsevesenet stilte opp.

Hun stopper opp et øyeblikk.

-  Det ga meg en innsikt som jeg tror jeg vet å ta med meg.

-  Var du en krevende pasient?

-  Det tror jeg ikke. Men leger som er syke, de vet så mye. Det gjør at bekymringsnivået kan bli for høyt. Du vet så mye om hva som kan skje, og det gjelder uansett sykdom. Når andre har vondt i magen og tenker at det er mageknip, så lurer doktoren på om det er blindtarmbetennelse. Det er litt sånn.

-  Det høres ubehagelig ut.

-  Jeg tror mange leger kan synes det, ja.

VI SNAKKER fram og tilbake om leger og sykdom. Torunn Janbu er ikke så glad i å snakke om kreftsykdommen, hun er frisk og har forsøkt å legge det bak seg. Da hun var syk, prøvde hun intenst å fokusere på andre ting. En gang holdt hun et foredrag for 150 mennesker dagen etter en cellegiftbehandling. «Er

du ikke kvalm?» spurte en kollega. «Jo, litt

kvalm. Men det er ikke så farlig», svarte Janbu.

-  Du hadde bestemt deg for å bli bra?

-  Du har jo bare dette livet. Mye av opplevelsen av livskvalitet sitter mellom ørene, og da greide jeg å bestemme meg for å ha det bra, tross alt. Men jeg har stor respekt for folk som er syke og har det vondt.

Janbu er enig i en påstand om at leger har en høy terskel før de innrømmer at de er syke.

-  At leger står på selv om de føler seg slappe og syke, er hevet over enhver tvil. Jeg har jobbet på sykehus i mange år, og før du lar være å ta vakta di eller gå på poliklinikken, da skal du være skikkelig syk. Da tar du heller Paracet og nesespray og så går du og tar den vakta. Der er terskelen ekstremt høy for å ikke gå på jobb. Det vises også på sykefraværet, som er veldig lavt.

-  Er det bra at det er sånn?

-  Ja, nå sa jeg det litt karikert. Men arbeidsglede er bra, og innsatsvilje er fint. Så må man balansere det opp mot sunn fornuft og ivaretakelse av egen helse. Mange doktorer kunne nok tatt bedre vare på egen helse.

FOR FIRE ÅR SIDEN, 47 år gammel, giftet Torunn Janbu seg på Soria Moria med allmennlegen Kjell Maartmann-Moe. Det er han det henger bilde av på kontoret. Hun hadde truffet ham gjennom legeforeningen, og etter noen år ba han henne ut. Ikke spesielt originalt kanskje, at leger finner hverandre. Men ifølge venner er Torunn og Kjell et svært lykkelig par. Begge har vært gift før, og begge hadde barn.

-  Er det sant slik det er i legeromanene, at mannlige leger har en spesiell effekt på kvinner?

-  Tja, det er vel heller sånn at menn generelt har en effekt på kvinner, sier Janbu og smiler.

-  Jo da. Men du har vel fått med deg at mannlige leger har en slik effekt på kvinnelige pasienter?

-  Jo-jo.

-  Det jeg lurer på, er om det fungerer på samme måte den andre veien. Om kvinnelige leger har den samme effekten på menn?

-  På mannlige pasienter, mener du? Jeg kan ikke si at det slår meg helt umiddelbart som et sant utsagn. Nei, å være kvinnelige lege er nok ikke et spesielt godt sjekketriks. Tvert imot. Jeg husker for noen år tilbake, at kvinnelige kolleger fortalte om menn som gikk av gulvet når de hørte at de danset med en doktor.

-  Hva tror du det kommer av?

-  Nei, det får dere svare på. Kanskje fordi gutta synes det er truende? Jeg vet ikke. Men jeg tror de skillene er i ferdt med å utviskes.

TORUNN JANBU HAR IKKE bestemt seg for hva hun skal gjøre i framtida. Hun liker å se livet i epoker, sier hun. Akkurat nå er hun president i Legeforeningen. Hva hun skal gjøre etterpå, har hun ikke avgjort. Hun har jo bare permisjon fra jobben som ortoped på Rikshospitalet. Det hadde vært fint å få jobbe med det igjen, sier hun.

-  Noe av det fineste jeg vet, er å se at en unge som ikke kunne gå før du opererer den, kommer løpende bortover gulvet. Det er en stor opplevelse. Jeg håper jeg kan oppleve det igjen.

Femtiårsdagen i fjor høst ble behørig feiret av venner og familie.

-  Hvordan føltes det å bli 50?

-  Det var en bursdag. En flott bursdag. Jeg feiret den hjemme, med venner og familie. Og så fikk jeg bil. Det var en flott dag.

-  Noen gjør seg noen spesielle tanker rundt å bli 50?

-  Jeg hadde ingen spesielle refleksjoner rundt det. Noen gjør sikkert det. Men ikke jeg. Jeg var nettopp ferdig med en cellegiftkur, og da syntes jeg det var fint å få oppleve en 50.-årsdag. Det hadde vært litt underlig å skulle gjøre det til noe depressivt?