«Presidentens drikkfeldige slabbedask-bror»

I utlandet er nekrologene overraskende ærlige.

SLIK LØD DET DA Billy Carter gikk bort i 1988: Billy Carter er død, 51 år gammel, han var president Jimmy Carters drikkfeldige slabbedask-bror hvis alkoholgjennomtrukne verandastol-kommentarer fra peanøttlandbyen Plains, Georgia, skapte pinligheter i Det hvite hus.

Nekrologsjangeren rendyrkes i engelskspråklig presse, der de slett ikke leverer glansbilder av levde liv. Og leserne elsker siste nytt om de døde. Hvorfor? Det er det forfatter og nekrologskriver Marilyn Johnson utforsker i boka om nekrologer, «The Dead Beat. The perverse pleasures of obituaries.»

FOR DET ER KANSKJE NOE MORBID over vellysten man føler når man leser om ukjente menneskers liv. For eksempel om kvinnen som fikk Alzheimer tidlig, som hadde en ektemann som bestemte seg for at hun skulle leve et så normalt liv som mulig. Og om kvinnen som ble forelsket i sin kvinnelige tae kwon do-trener, og ektemannen til treneren også, og flyttet inn hos dem. Vanlige liv kan være uforglemmelige.


For eksempel
livet til den 95-år gamle kvinnen som døde etter et kort sykeleie. 24 år tidligere krabbet hun ut av et flyvrak på Kanariøyene. Hun overlevde en av historiens mest fatale flyulykker.

Wikipedia har en egen nekrologside, over døde wikipedianere. Britiske og amerikanske aviser har egne nekrologseksjoner som fylles av spesialiserte skribenter: NY Times, Washington Post, La Times og Telegraph.

SPESIALISTENE står bak den mest kreative måten å skrive på i hele avisverden, mener Johnson. Jobben deres er rent skrivebordsarbeid. De treffer sjelden noen. Den de skriver om er død, og skal man snakke med noen i omgangskretsen tar man gjerne telefonen, det gjør det lettere å snakke om tunge følelser. Det temmelig marginale yrket finnes ikke i Norge, her blir vanlige journalister satt på jobben, selvfølgelig med dårligere resultat.

I det ukentlige nyhetsmagasinet Economist, derimot, fylles en helside hver uke med stoff fra de dødes tjern. I Telegraph har de flere ansatte som bare skriver nekrologer og nyhetsbyrået AP har ferdigskrevne nekrologer som oppdateres og publiseres når kjente personer dør. New York Times har hele 1200 nekrologer liggende og vente i arkivet, de eldste ble skrevet på begynnelsen av 80-tallet. I 2006 publiserte AP sin nekrolog over den kjente fysikeren James Van Allen. Den var skrevet av deres nekrologskribent Walter Sullivan, som var død for nesten 10 år siden.

Johnson har selv skrevet nekrologer, blant annet etter Jackie Onassis, Prinsesse Diana, Marlon Brando, Katharine Hepburn og Johnny Cash. Gjenkjennelse tror hun er årsaken til interessen. Vi har alle mistet noen. Vi vil lese om hvordan vanlige folk lever. Dessuten, virkeligheten overgår fiksjonen.

Men å stå åpent frem som fan av nyheter om de døde kan være problematisk sosialt sett. Johnson har gjort folk kvalme med sine opphissede monologer om nekrologenes fortreffelighet.

NEKROLOGEN OVER ROCK HUDSON fra 1985 var den første forfatteren klippet ut og tok vare på. Forsidesaken på People avslørte for første gang hvordan han hadde levd sitt liv.

Førstefilmelskeren Hudson, han som under den verste HIV-panikken kysset Krystle i Dynastiet mens han hadde viruset i kroppen, var ikke slik vi trodde. Tvert om, han levde som frodig, homofil hedonist utenfor lerretet.

Endelig, skriver Johnson, kunne man lese noe annet enn de sukrede overflatenekrologene over kjendiser som vanligvis ble trykket. Alt egner seg ikke på trykk mens vedkommende er i live, av og til kan nekrologen være et nyhets-scoop. Og Hudson var ikke den eneste som fikk et nytt ettermæle.

Til forskjell fra norske nekrologer, skrevet av venner av den avdøde, skyr ikke de britiske og amerikanske sannheten. Nekrologskribent Jim Nicholson skrev for eksempel dette om Big John Ellis i Philadelphia Daily News da han døde i 1992:

Hans yndlingssetning til venner var \'Hold kjeft, dust\'. Shirley Ellis hadde ikke vært gift lenge med Big John før hun oppdaget at han var spesiell. - Vi kunne ikke gå noe sted. I New York ropte han \'Hold kjeft, dust\' og noen på andre siden av gata ropte tilbake \'Hei, Big John\'. Slik var det i Washington, Wildwood, Atlantic City.

DET VAR PÅ 80-tallet nekrologskribentene virkelig begynte å gi de døde liv igjen, i spaltene. Den nye formen var frekk, av og til ironisk, men samtidig varm og hjertelig. Det var ikke bare de pene historiene som kom på trykk. Men det var godt skrevet, og det er det fortsatt. Det er en fantastisk tid å dø på, slår Johnson fast, og øser av flere eksempler:

Om skuespilleren Janet Leigh: - Jeg husker jeg lunsjet med henne en gang. Hun slapp gaffelen midt i maten og ropte fortvilet ut: Jeg svelget to rosiner i stedet for en!

Om TV-kokken Julia Child: - Julia spiste alt fra ris til fiskepinner. Når smulene falt på gulvet spiste hun dem også.

Tiny Tim, den amerikanske popsangeren er død, 62-år gammel. Han spesialiserte seg på forferdelige falsettvokaler av sentimentale låter og kultiverte et fryktelig utseende for å matche det.

Han døde på en ukulelefestival i New Hampshire. Dr. Atkins, den noe lubne slankekongen, ble selvsagt omtalt når han døde:

Dr. Atkins, diettlegen som gjorde så mye for å hjelpe kvinner og innskrenket livet til ektemennene deres, døde da han gled på et isete fortau og ikke kom seg opp. Hvorfor? Han veide 300 pund.

Ifølge forfatteren er det stor forskjell på amerikanske og britiske nekrologer. For britene er dødsfallet bare et påskudd for å skrive om personen. For amerikanerne handler det om døden. Diskusjonene går høyt om hvor tidlig i nekrologen dødsårsaken skal oppgis og hva den bør innledes med. Britene er for eksempel motstandere av de medisinske detaljene amerikanerne fråtser i:

Dommer Bob Bellear døde på tirsdag, 60 år gammel. Det dødelige støvet han inhalerte over 30 år forkortet livet og karrieren hans.

- Gud er min reportasjeleder sa Richard Pearson. Han skrev nekrologer for Washington Post. Han døde allerede som 54 åring. Den siste nekrologen han skrev var om Idi Amin, den grusomme diktatoren i Uganda. Den inneholdt en lystig gjengivelse av en middag der Idi Amin snakket med de frosne hodene til ofrene sine.

MEN DET ER IKKE BARE KJENDISER som får nekrologer. Eller har du hørt om Verner Meisner, som døde som 66-åring? Trekkspillmesteren som spilte polka fikk både bilde og tekst i New York Times. Han ga ut over 10 polkaalbum og kom inn polkaens hall of fame. Meisner var antakelig ikke er kjent i annet enn polkamiljøet. Men skribenten gjorde sine undersøkelser og fant ut at:

Polkaetterspørselen er umettelig. I dag er det polkafester og polkaklubber, polkamøter og polkacruise, polka snakkerom, polkaturer, polkamuseum og polkasuvenirer.

Eller omstreiferen Thomas «Elgnakke» Robinson? Han lå død i flere dager uten at noen etterlyste ham. Men så viste det seg at han hadde venner og familie som var glad i ham. I nekrologen husket niesen hans hans gode hjerte. - Mange mennesker forsto ham ikke, skjønte ikke hva som var galt. Men han hørte og så ting vi andre ikke merket.

Broren fortalte at han var alkoholiker. - Han gikk rundt og spurte folk etter penger, og de ga ham alt han ville ha. Alle ble forelsket i ham.

I SLUTTEN AV MARS hadde den britiske avisa Guardian en nekrolog over nekrologskriveren sin.


Diana Condell
døde av kreft, bare 58 år gammel. Hun var kurator for medaljesamlingen ved Imperial War Museum, og under hennes ledelse fikk hun samlet 43 Victoriakors, den høyeste utmerkelse de deler ut i Storbritannia for utvist mot i strid. Museet hadde bare fire da hun tiltrådte. Hun beskrives som lojal, diskret, en arbeidssom, varm kvinne som tilbrakte de siste månedene i sykesengen med venner, sjampanje og tørr humor.

Man ser for seg en middelaldrende, pliktoppfyllende medaljeelsker som på privaten hadde stor interesse for fluefiske. Et høyst ordinært liv, antakelig, men nekrologen skrevet av David Erskine-Hill og David Penn er likevel godt lesestoff. Slik som disse utdragene fra nekrologer også er:

Han fikk hjerteinarkt på dansegulvet i Newport, i sesongen.

Hennes intelligens og pasjonen for læreryrket gjorde henne i stand til nesten å fullføre New York Times kryssord.

Selv om hun led av demens de siste årene glemte hun aldri navnet på hesten sin, Daisy.

Når datteren spurte henne hva hun skulle ha på seg i kisten, sa hun: - Jeg vet ikke Nancy, hva med å overraske meg?

MEN AV OG TIL GÅR DET GALT. Hemingway og paven er blant dem som er blitt meldt døde mens de fortsatt var i live. CNN meldte at blant andre Dick Cheney Ronald Reagan, Castro og Nelson Mandela var døde i 2001.

Døden er et kjærtegn, og du kan skrive det siste ordet om deg selv, selv. Poynter Online viser deg hvordan du kan skrive din egen nekrolog.

Vil du perfeksjonere? I sommer arrangeres den niende konferansen for nekrologskribenter i New York. Den starter 14. juni.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

HAR VALGT UT BILDET TIL SIN NEKROLOG:</B> Her er det fotografiet Wenche Foss ønsker skal illustrere hennes nekrolog.
<B>ROCK HUDSON:</B> Nekrologen over ham ble førstesideoppslag da han døde i 1985.
THE PAIN FROM THE PLAINS:</B> Billy Carter døde i 1988. Peanøttbonden var president Jimmy Carters bror og plagsomt løsmunnet. Det ble det ikke lagt skjul på i nekrologen.
- HAN KOM SEG IKKE OPP:</B> Fra nekrologen etter Dr. Atkins. Slankekongen døde i 2003 etter å ha falt på glatt underlag uten å komme seg opp.
<B>RONALD REAGAN:</B> Hans nekrolog ble publisert av CNN i 2001, men han døde ikke før 2004.
BLE OGSÅ MELDT DØD:</B> CNN tabbet seg ut, for Nelson Mandela lever fortsatt.
<B>DØDE DENNE UKA:</B> Den amerikanske forfatteren Kurt Vonnegut ble 84 år. Nekrologen hans lå trolig ferdigsskrevet i arkivene til de store nyhetsbyråene.
SKRIVER NEKROLOGER:</B> Forfatteren Marilyn Johnson har skrevet bok om nekrologer. Her forteller hun blant annet om den årlige konferansen for nekrologskribenter. På slutten av kongressen dør Ronald Reagan, og opphisselsen er komplett.
<B>JANET LEIGH:</B> Var nøye med hva hun spiste, kom det fram i nekrologen. Skuespilleren døde i 2004. Her fra den klassiske dusjscenen i filmen Psycho.