Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Presset pelsdyr

Det eneste som er galt med Mink, er at det finnes et mer velsmakende alternativ rett over gata.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

-  DET ER UMULIG å la være å måle Mink opp mot restaurant Eik når vi vet hva de leverer fem meter unna, slår Robinson umiddelbart fast.

-  Særlig når de åpenbart konkurrerer om mange av de samme kundene. Men kjente du duften av trøffel da vi kom inn? Det lover godt, mener Fredag.

Mink har i fem år levd en anonym tilværelse i Oslos øvre middelklasse av restauranter: Et sted med høyere ambisjoner og prisleie enn tusenlappen for to, men samtidig ikke dit vi går når vi virkelig skal meske oss. Som mange andre kjører de nå én sjuretter meny som skiftes ut hver måned. Fra den kan gjestene plukke det de vil. I baren serverer de tapas for de småsultne.

-  Denne vinlista er ikke helt oppdatert, siden vi nettopp har tatt over restauranten, svarer servitøren når Robinson spør om hva som passer til fem-retteren. Med harelabb over lista var det åpenbart at hun heller ville pushe den oppsatte vinmenyen (450 kr).

Det viste seg at begge de svartkledde denne stille tirsdagskvelden hadde solid erfaring fra sommerslageren Solsiden. Nå var de ansvarlig for vinteren på Mink. De skuffet ikke: Strenge, sikre og hyggelige.

FRA OKTOBERMENYEN valgte vi bort gåseleveren og osten, og satt igjen med sjøkreps, isgalt, breiflabb, lammecarré og eple- og pæreterte.

-  Med chili og estragon er sjøkrepsene gode, men konsistensen blir for løs, mente Robinson.

Isgalten ble servert med italiensk bacon. I den lille bønnesuppa lå årsaken til at neseborene vibrerte ved inngangen: Hvit trøffel.

-  Dypvannsfisken stiger høyt av slikt tilbehør, sa Fredag.

De urtebakte breiflabbhalene med kantareller var solid utført, i likhet med lammet.

-  Dette er små, sprø rosenkål, slik

de skulle vært i familiemiddagene -

ikke de store, vasne jeg husker fra barndommen, minnes Robinson.

Servitørene fulgte oppmerksomt med og ga både nok av seg selv, brød, vann og vin. Men Fredag syntes den ene av dem var litt for spiss da Robinson gikk ut for å ta en telefon. Istedenfor å holde maten varm på kjøkkenet, satte servitøren retten på bordet og gikk ut for å hente Robinson.

-  Jeg skjønner de ikke er glad i forretningsfolk som kjatrer i mobilen ved bordene. Men når man går ut for å spare omgivelsene, skal man ikke få kjeft. Dette er tross alt ikke et mattempel, mente Fredag.

ROBINSON MÅTTE FORLATE bordet en gang til, denne gang av svært naturlige årsaker. Men timingen var dårlig. Med kun ett toalett tar det sin tid, selv med bare to foran i køen. Og dette var en stille kveld. Der fikk Robinson også god anledning til å kjenne at de denne kvelden ikke klarte å holde det lille lokalet tilstrekkelig varmt.

-  Som du vet er jeg sjelden en som klager på at det er kaldt. Men det er det faktisk her. Det positive med dokøen er at du blir kjent med noen av de andre gjestene, sa Robinson.

Spiseparet ble søtere innstilt da desserten med den delikate fruktterten ble satt fram, sammen med et sødmefylt østerriksk glass, det siste et nøkternt, men godt vinvalg.

-  Kanel-is er nam-nam, mente Fredag.

-  Samlet sett synes jeg likevel mat-opplevelsen ikke løfter seg. Det skal være mer enn ok på et slikt sted, mente Robinson.

Da regningen kom, klarte ikke Robinson å unngå en nådeløs sammenlikning med restauranten over gata. Like mange retter med vinmeny koster 860 kroner på Eik. På Mink skal de ha 1100 kroner - uten at maten er bedre.

-  Men er det fullt der, er dette ikke noe dårlig alternativ. Bare litt mindre bra, mente Fredag.