«Prikken over i-en»

Lars Saabye Christensen er vinner av Nordisk Råds Litteraturpris 2002 for romanen «Halvbroren». Her bringer vi deg novellen «Prikken over i-en», som kun har vært publisert i Magasinet:

Folkeskolen var for alle slags folk. Særlig når det gjaldt lærerne. En av dem hadde vi i norsk, geografi og utegym. Vi kalte ham bare for Tønne. Det var ikke det at han lignet særlig på en tønne, han het det, og da var det liksom ingen vits i å finne på et klengenavn, men vi lurte på hvordan foreldrene hans så ut, som hadde døpt ham Tønne fra starten av. Tønne gikk alltid med paraply, selv når det var sol, og han tviholdt på en annen treenighet enn Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, nemlig Eidsvoldsbygningen, Holmenkollbakken og Lofotfisket. Vi hadde egentlig ingenting imot Tønne. Men i en norsktime på en fredag i mai det året «Non ho l\'eta» vant Grand Prix, ble jeg kalt fram til tavla. Jeg gikk den tunge veien mellom pultene, forbi lettelsens sukk, og fikk det tørre krittet stukket i hånden. Jeg pønsket hardt på hva jeg ville bli satt til å gjøre nå. Måtte jeg skrive Eidsvoldsmennenes etternavn i alfabetisk rekkefølge, stave Veikko Kankkonen, eller skulle jeg rett og slett tegne en torsk med skjegg? - Skriv en i med prikk over, sa Tønne og la hendene på ryggen. Nå var det jeg som kunne trekke et lettelsens sukk, for en i med prikk over var vel ingen sak. Jeg dro en strek, vred en prikk på plass så det hvinte i tavla og var ganske bra fornøyd. Jeg gledet meg allerede til sommerferien. Tønne så på tavla. Tønne så på meg. Jeg likte ikke helt det blikket. - Det er en i, sa han. Jeg var helt enig. Det var en i, intet mindre, en norsk i. Og jeg tror jeg tenkte at i ikke bare er en bokstav, men også et ord, det smaleste ordet som fins, og likevel kan det inneholde nesten alt. - Ja, sa jeg høyt. Det er en i. Tønne kom et skritt nærmere. Det knaket i frakken hans. - Og hva var det jeg ba deg om? spurte han. Det var helt stille i klassen. Selv Jonny satt i ro. Det begynte å bli skummelt. Tønnes nesebor skalv som en kanin. - Skrive en i med prikk over, svarte jeg. Tønne pekte med hele hånden på tavla. Jeg så at remmen på armbåndsuret hans holdt på å ryke og klokka var ni minutter på ett og det var ennå lenge til det ringte ut, omtrent resten av livet. - Og hva er dette, om jeg tør spørre? - Det er en i, nesten ropte jeg. Men Tønne ga seg ikke nå heller, og jeg ble redd for at han hadde stått opp med feil ben og snublet og slått hodet så kraftig i sengestolpen at han mistet forstanden. - Og hva var det jeg spurte deg om? - Skrive en i med en prikk over! Tønne dunket neven i tavla, som om han ville jule den opp. - Og hvorfor gjør du ikke hva jeg sier! skrek han. Det var helt åpenbart at Tønne var blitt gal. Han kunne godt finne på å skade seg selv eller andre og måtte behandles med den aller største forsiktighet. Jeg trakk meg sakte bakover, mot pultene. - Det har jeg jo, hvisket jeg. Tønne skrek fremdeles. - Du har skrevet en i! Men det er ingen prikk over! Nå var det min tur til å peke på tavla. Jeg pekte rett på prikken som jeg hadde vridd skikkelig fast med krittet, den som ikke kunne se en slik prikk, måtte være blind. - Der er prikken, sa jeg, så rolig jeg kunne, for ikke å hisse ham ytterligere opp. Tønne lagde et merkelig smil, det stod på skrå i ansiktet, som om han hadde en usynlig fiskekrok i den ene munnviken og noen var i ferd med å sveive inn hodet hans. - Er du dum eller hører du bare dårlig etter? spurte han. Jeg så fort på Jonny, men der var det liten hjelp å få, han satt med fingeren i blekkhuset og prøvde å ro hjem. - Ingen av delene, hvisket jeg. Tønne heiste opp den andre munnviken også. - Men det var da riktig hyggelig, sa han. At du verken er tungnem eller tunghørt. - Takk, sa jeg. Jeg lurte på om de ville bruke tvangstrøye på Tønne når de hentet ham, for det var tvilsomt om han ville bli med frivillig. Jeg så for meg at Jonny og jeg kunne besøke ham på Gaustad annenhver søndag, og da kunne vi ha med fersk torsk, for Tønne hadde alltid sagt at man ble god i rettskriving av å spise torsk, særlig hodet. Han rev krittet til seg. - Når jeg sier prikk over i-en, skal det være to prikker! ropte han. To prikker!Og så gnurte Tønne enda en prikk over den prikken som jeg hadde lagd, og det hvinte så høyt i tavla at duene falt døde fra vinduskarmene, brødene på skolekjøkkenet eksploderte og fire i klassen fikk nedsatt hørsel, blant andre Jonny. Krittet brakk mellom Tønnes fingrer og ble til hvitt støv som snødde rundt oss i mais grønne lys. Han ble plutselig mild i stemmen, som om ingenting hadde hendt. - Slik ser en i med prikk over ut, sa han. Glem aldri det, gutter. Aldri.Han skjøv meg ned til pulten min, så utover klassen og pustet ut. Tønne var seg selv igjen. - Nå kan vi tegne en torsk med skjegg, sa han. Og resten av timen tegnet vi torsk, og for sikkerhets skyld tegnet jeg to skjegg, denne gangen skulle jeg ikke la meg lure, dette var lofottorskens prikk over i-en. Da Tønne samlet inn arbeidsbøkene ble han stående ved min pult og se lenge på tegningen, mens han ristet på hodet, nesten sørgmodig, og pekte på min enestående fisk. - Man driver ikke ap med en Gadus morrhua, sa han. Fjern det andre skjegget! Og jeg måtte sitte inne i friminuttet og barbere torsken. Men det var i den nest siste timen det skjedde, det jeg skal huske fra denne dagen. Vi hadde utegym. Tønne stod i skyggen under paraplyen. Vi skulle slå stikkball. Og det var jeg som slo. Jeg holdt rundt balltreet som Jonny hadde høvla på sløyden. Nå vippet han opp tennisballen, jeg tok sats og ventet, ballen falt og falt og jeg ventet, på det rette øyeblikket, sola brant i ansiktet, asfalten rant under skoene, og så svingte jeg endelig balltreet, i en lang, krapp bue, og jeg traff, klokkerent og vakkert, jeg slo som jeg aldri før hadde slått, den lodne kule ble flat som en femøre, det lød et sukk over hele skolegården og ballen videt seg ut igjen, den steg og steg, den snidda taket på vaktmesterboligen, svingte rundt kirkespiret, høyere og høyere, den landet aldri, den svevde, inn i himmelen, og til slutt var ballen tapt for våre øyne, for jeg hadde slått den ut av den evigheten vi liker å kalle barndom. Resten av timen brukte vi på å lete etter tennisballen. Vi fant den ikke. Selv ikke Jonny klarte å spore den opp. Og jeg innbiller meg at det var da, akkurat da, vi ble spredd for alle vinder og aldri kom helt tilbake, som om klassebildet ble revet i stykker og sluppet ut av vinduet, nitten gutter som gikk hver for seg med øynene på stilk og lette etter den siste ballen slik at vi kunne fortsette kampen, men snart ringte det ut og alt var for seint, og noen sa at ballen sikkert hadde landa i Bondebakken og der hadde en hund tatt den i kjeften og båret den bort til Frognerparken hvor endene hadde spist den, eller kanskje den hadde truffet en trikk og blitt med helt opp til Sagene, og noen mente til og med at den fremdeles triller nedover unnarennet i Holmenkollbakken. Det var ikke måte på. Jeg var helten i siste friminutt. Jeg hadde gjort det umulige. Jeg hadde slått det store slaget. Men jeg var en ensom helt. Jeg stod i triumfens kjølige skygge. - Det var lite prikken over i-en, \'a, hvisket jeg.Men Jonny hørte ikke lenger hva jeg sa, han bare trakk på skuldrene og pakka ned balltreet for godt. Og så er det plutselig mange år seinere, så mange at jeg knapt kan huske dem, det er natt og denne natta er kald og klar, jeg er på vei hjem fra et selskap, skjenende mellom snøfonnene under en prikkfri himmel. I vinduene skinner julestjernene. Snart slukner de også, og jeg er omgitt av mørke rom. Enda en gang har jeg fortalt om det store slaget, jeg kunne ikke slutte å slå det, jeg la ut, jeg viste dem, jeg sa at jeg slo så hardt den dagen i mai at ballen knuste en rute i Eidsvoldsbygningen og laget storm i Lofoten samme kveld, visst faen. Men ingen gadd å høre på meg lenger og Jonny hadde allerede skrudd av høreapparatet og til slutt satt jeg alene på kjøkkenet. Kanskje jeg aldri blir bedt dit igjen. Jeg tenker: I mitt neste liv, hvis jeg hadde trodd på det, vil jeg gjerne bli gjenfødt som viskelær. Jeg fryser. Jeg tar snarveien bak kirken og gjennom parken, stanser et øyeblikk og ser ned på den gamle skolen min, leter etter vinduet hvor jeg for det meste satt og drømte meg vekk, var det hit jeg drømte meg, og det er akkurat som om jeg kan høre Tønne som knekker et kritt mot tavla, det begynner å snø, og jeg kan så vidt se bokstaven han har skrevet, det aller smaleste ordet, og jeg må pisse, det er like før jeg rekker opp armen og spør om å få lov. Og selv om jeg er den eneste i denne natta vader jeg over en brøytekant og stiller meg bak en busk. Snøen smelter i et dypt, gult krater. Og da kommer den til syne, tennisballen, den jeg slo ut av evigheten, den ligger der, under alt, på den kalde bakken, slitt i flossen, punktert og flat, men likevel et vakkert syn, som den eneste stjernen i natt. Og jeg vet ennå ikke om jeg skal kaste den så langt jeg kan, ta den med meg hjem eller la den ligge akkurat der jeg fant den. Novellen ble publisert i Magasinets papirutgave 22. desember i fjor.

<HLF>Sprettet sjampanjen:</HLF> Lars Saabye Christensen ble i dag utropt som vinner av Nordisk Råds litteraturpris for suksessromanen «Halvbroren». Forfatteren ble kronet til bokhøstens konge da boken kom ut i fjor, og «Halvbroren» har solgt rekordstort. Den er allerede oversatt til åtte språk etter at Saabye Christensen hadde gått svanger med prosjektet i 20 år. Ti av dem brukte han på å skrive det mursteintykke verket. Forfatteren har allerede innhøstet tre norske priser for sitt verk, blant dem Brageprisen. Her er det forlagssjef Anders Heger ( til høyre) i Cappelen som heller noe godt i glasset til prisvinneren like etter mandagens annonsering klokka 13.