Prinsippsaken

Når som helst kan iranske Vahideh (22) og dattera Roxana kastes ut av Norge. Advokatforeningen går til sak mot staten for å hindre at det skjer.

«Vi samles her i Jesu navn…»

Et lite følge går opp midtgangen i Åmot kirke. Presten først, så Vahideh Hami Hassankiadeh (22) i svart kjole og Masoud (36) i mørk dress og hvit skjorte. I armkroken hans ligger Roxana (3 mnd.), helt stille. De likner en helt vanlig familie på minstebarnets dåpsdag, der de går opp gjennom den fulle kirken, omsluttet av varme smil, glade barnestemmer fra Modum Soul Children, stearinlys og vaffellukt fra kirkekafeen.

Mens andre dåpsbarns foreldre er stinne av drømmer og forventninger til framtida, tør Vahideh og Masoud knapt tenke på hva som venter når dagen er over. I prekenen sin denne søndagen ber prest Lise W. Kleven for den lille familien og for at «myndighetene skal få hjelp til å treffe riktig avgjørelse, sånn at den lille familien får leve sammen her».

Men det presten ikke vet er at myndighetene er i ferd med å få hjelp. Ikke fra høyere makter, men fra ei gruppe advokater. Vahideh har foreløpig bare turt å fortelle dem som står henne aller nærmest om brevet fra Advokatforeningens aksjons- og prosedyregruppe.

- Vedtaket i hennes sak framsto som mest uakseptabelt av alle sakene vi diskuterte på forrige møte. Det er svært tydelig at det er begått alvorlige feil i Utlendingsnemndas behandling av denne saken, sier advokat Arild Humlen, som er leder for Advokatforeningens Aksjons- og prosedyregruppe i utlendingsrett, ei gruppe som er opprettet for å bedre rettssikkerheten for asylsøkere og andre utlendinger i Norge.

Aksjons- og prosedyregruppa yter gratis advokathjelp i utlendingssaker som de anser har prinsipiell betydning og rimelig sjanse til å vinne fram rettssystemet.

Nå saksøker advokatgruppa staten og UNE på vegne av Vahideh.

- Vi reagerer på flere ting som vi gjerne vil prøve for retten. Blant annet er det betydelige svakheter både i saksbehandlingen og i rettsanvendelsen, i tillegg til en nonchalant holdning til Norges forpliktelser i forhold til den internasjonale Flyktningkonvensjonen. Vi er svært overrasket over at UNE i sitt vedtak i Vahidehs sak benytter seg av konvensjonens opphørsbestemmelse, uten å vise til hjemmel. Opphørsbestemmelsen gir anledning til å trekke tilbake asylstatus, men da må man selvfølgelig finne en hjemmel for å benytte den. UNE viser ikke til noen hjemmel.

Prinsippsaken

Humlen forteller at advokatgruppa mener at det heller ikke finnes noen hjemmel i konvensjonen for at asylstatusen til Vahideh skal opphøre.

- Anvendelsen av Vahidehs risiko er også feil i denne saken: UNE synes å legge vekt på hennes seksuelle profil her og ikke i hjemlandet, mens selve kjernen i Flyktningkonvensjonen omhandler forfølgelse i hjemlandet. Det må kunne vises til faste, varige endringer i hjemlandets demokratiske struktur før man kan sende tilbake en flyktning. Det vet vi jo at ikke har skjedd i Vahideh og Irans tilfelle, sier advokat Humlen.

Første gang Dagbladet skrev om Vahideh, var i oktober i fjor. Den u nge iranske jenta hadde levd i Norge i tre og et halvt år. Da norske myndigheter ga Vahideh asyl fordi hun var lesbisk, var hun en usikker, uerfaren og redd tenåring på flukt fra et regime som straffer homofili med døden. Om Norge visste hun ingenting, annet enn at landet skulle være opptatt av menneskerettigheter.

Men det var ikke et slikt Norge Vahideh møtte da hun kom hit i 2004. Hun ble, som alle andre asylsøkere, plassert på et mottak. Der dominerte menn med samme oppfatninger som dem hun fryktet og følte seg forfulgt av hjemme i Iran. Vahideh taklet situasjonen ved å stenge seg inne på rommet sitt. Den kurdiske asylsøkeren Masoud så hva som skjedde. Han banket på døra hennes hver morgen, og ga seg ikke før hun lukket opp.

- Han er den første mannen jeg har kunnet stole på, sier Vahideh om Masoud.

Det tok tid før Vahideh tenkte at det hun følte for ham, kunne være forelskelse.

I januar 2006 giftet de to seg. Sommeren 2007 ble Vahideh gravid.

- Masoud hadde fått avslag på asylsøknaden. Jeg hadde fått et brev fra myndighetene hvor det sto at de hadde fått kjennskap til at jeg hadde giftet meg, og at de vurderte å trekke tilbake min asylstatus. Så skulle vi ha barn. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre. Den ene dagen tenkte vi at vi måtte ta bort barnet, den neste ville vi beholde det. Sånn holdt vi på til det var for seint. Så tenkte jeg at hvis jeg bare fikk et møte med myndighetene og fikk fortelle historien min, så ville de forstå og alt ville ordne seg.

Et sånt møte fikk hun aldri.

- Nei. Jeg prøvde å forklare situasjonen i brevform, men de forsto ikke.

Da høsten kom og magen begynte å vokse, hadde hun ikke truffet Masoud på flere måneder. I frykt for å bli sendt tilbake til Iran etter avslaget på søknaden om opphold, gikk han i skjul - også for sin egen, gravide kone.

Så fikk Vahideh et brev. Det fortalte at hennes utreisefrist var satt til 9. oktober 2007.

Påskeaften i år prydet ei nyfødt jente og kosedyrene hennes Magasinets forside.

Historien om lille Roxana og mamma Vahideh, som norske myndigheter mener verken har krav på eller behov for beskyttelse i Norge, både berørte og opprørte Magasinets lesere.

Men fordi Vahideh nå har giftet seg med Masoud og fått lille Roxana, mener UNE at hun trygt kan ta med seg barnet sitt og reise tilbake til hjemlandet. Hennes lesbiske livsstil er et tilbakelagt kapittel, og både regimet og familien som tidligere har truet henne på livet, vil tilgi «glippen», hevder UNE. Nemndlederen, som har behandlet saken, mener at det heller ikke vil by på problemer at hun har konvertert til kristendommen, giftet seg utenfor islam med en mann hun selv har valgt - og fått barn med ham.

Oppfatningen blant menneskerettighetsforkjempere og de som leste Magasinets artikkel påskeaften, har vist seg å være en annen. Mange tok kontakt og lurte på hva de kunne gjøre for å hjelpe. Det ble opprettet en egen støttegruppe på Facebo ok, som raskt fikk over 500 medlemmer. En underskriftskampanje, som i løpet av noen få dager samlet 600 underskrifter mot den varslede deporteringen, ble oversendt Bjarne Håkon Hanssen.

Avisa Bygdeposten i Modum tok tak i saken og opprettet en egen side for Vahideh og Roxanas sak på Internett. Lokalpolitikere engasjerte seg og 21. april vedtok et enstemmig formannskap i Modum kommune å sende et brev til Utlendingsnemnda med en bønn om å behandle saken på nytt.

- Det var veldig godt å føle at folk brydde seg, at så mange mente at UNEs avgjørelse var uakseptabel, sier Vahideh.

Samtidig har hun måttet forholde seg til at myndighetene står på sitt, og til seksukersregelen til Politiets utlendingsenhet: De deporterer ikke mødre med nyfødte barn, men når babyen har passert seks uker er «amnestiet» over. Da kan de komme på døra når som helst.

Noe som bekymrer Vahideh. Brystmelka hennes ble borte etter tre uker, og for hver kveld ble det vanskeligere å legge seg til å sove: Kommer politiet i natt?

I et debattinnlegg i Dagbladet i mars i år advarte barnepsykolog Magne Raundalen myndighetene mot hvilke konsekvenser behandlingen av Vahideh kunne ha for Roxana. Vahideh leste også Raundalens innlegg, men fortsatte likevel å svare at «Roxana er mitt barn og mitt ansvar» når folk rundt henne spurte om hun trengte hjelp i den vanskelige situasjonen. Hun ville ikke belaste noen i det lille nettverket sitt, og hun var redd for hva som ville skje dersom hun tok kontakt med barnevernet.

Men da hun ble så psykisk sliten at hun var usikker på om hun maktet å være en god mor, gikk hun til helsesøster. To dager etter oppsøkte hun en annen helsesøster for å være sikker på at svaret hun hadde fått fra den første var riktig. Det var det: Norge har ratifisert FNs barnekonvensjon, som skal sikre alle barn grunnleggende rettigheter og beskyttelse, men disse rettighetene gjelder ikke for barn av foreldre uten oppholdstillatelse. Slike barn har bare rett til akutt helsehjelp. En baby som har en mor som orker å be om hjelp, er ikke i en tilstrekkelig akutt situasjon.

Den lille familien som går ut i vårsola etter dåpsseremonien ser lykkelige ut for dem som ikke kjenner dem. Men de som kjenner dem vet at de tre svært sjelden beveger seg utendørs, i frykt for at politiet skal slå til og sende dem tilbake til et regime hvor de kan straffes med steining, pisking - og døden.

Men det de færreste av dem som ser dem denne dagen vet, er at det er kommet et brev som gir grunn til håp. Kanskje til og med til noen som hadde sluttet å håpe.

rja@dagbladet.no

UVISS FRAMTID: Vahideh frykter at politiet en dag banker på døra for å hente henne og dattera Roxana. Men et brev fra en advokatgruppe kan redde framtida deres.
UTRYGG FRAMTID: Magasinet fortalte historien om iranske Vahideh (22) og dattera Roxana (3 mnd.) 22. mars i år.
UTENFOR: I sin preken ba presten om at «myndighetene skal få hjelp til å treffe riktig avgjørelse, sånn at den lille familien får leve sammen her».
ROXANAS DAG: Mars måneds hyggeligste dag var da beskjeden kom om at Vahideh og Masoud fikk døpe Roxana.
VIKTIG SELSKAP: - Vi fikk aldri feiret bryllupet vårt. I stedet ble det problemer. Dåpen er den første gangen vi har vært i selskap i Norge. Det var utrolig godt å ha alle de fine vennene våre rundt oss, sier Vahideh. Her med prest Lise W. Kleven og fadder Bjørn Lippestad.
UNE-DIREKTØR: Terje Sjeggestad.