Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

- Psykopati, paranoia og ydmykelse

30 år siden Maos død.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

9. SEPTEMBER 1976 døde en av det 20. århundrets aller mest innflytelsesrike og omstridte statsledere, Mao Zedong, 83 år gammel.

Etter å ha dominert kinesisk politikk i et halvt århundre, døde han alene, uten familie rundt seg, og uten å ha snakket til det kinesiske folket på flere år. Ifølge forfatteren av den siste store biografien om ham, var han en hjerteløs mann:

- Han forlot sin andre kone som han påsto var hans livs kjærlighet. Hun ble henrettet i 1930, men han kunne ha reddet henne. Hans tredje kone fødte en pikebaby som hun måtte etterlate hos fremmede under Den lange marsjen. Barnet fikk ikke melk og døde etter kort tid. Mao var likeglad. Kona ble truffet og hardt skadd under et bombardement, men Mao gadd ikke oppsøke henne. Han var «for sliten». Og hans fjerde kone, Madam Mao, blir fortsatt bebreidet for ting som Mao var opphav til, sa Jung Chang til Dagbladet i fjor.

Fremdeles henger bildet hans på Den himmelske freds plass i Beijing.

I KINA ER går mange fremdeles med små amuletter med bildet hans på, og de mest kritiske biografiene om Mao er forbudt.

Historiker Hans Fredrik Dahl har reist i Kina. Han forklarer at kommunistlederen fremdeles er populær, selv om bildet er nyansert:

- Jeg har fått høre at han er en stor mann, som dessverre gjorde en del ting galt. Vi må bare anerkjenne at han er en del av vår historie, sier folk. Men samtidig har kineserne et entydig forhold til kulturrevolusjonen. De mener det var et alvorlig feilgrep, og slik betraktes det over hele Kina, sier Dahl til Dagbladet.no.

KULTURREVOLUSJONEN, som ble lansert i 1966, er et av de mest ekstreme av Maos politiske prosjekter.

I perioden mellom 1966 ble talløse historiske bygninger, kunstskatter, bøker og malerier ødelagt av rødegardistene, og Maos lille røde ble distribuert i 350 millioner eksemplarer over hele landet.

- Selv om vi har kastet borgerskapet, prøver de fremdeles å bruke gamle ideer, kultur og skikker for å korrumpere massene, infiltrere tankene deres og forsøke å ta makten tilbake. Proletariatet må gjøre det motsatte: Det må møte en hver utfordring direkte ved å bruke de nye ideene, den nye kulturen og skikkene til proletariatet for å endre mentaliteten i hele samfunnet, heter det i sentralkomiteens «16. punkter» fra august 1966.

De ti årene kulturrevolusjonen varte, fram til Maos død, ble en rekke kunstnere, forfattere og andre intellektuelle internert og drept. Millioner ble forflyttet og fratatt borgerrettene sine. Store deler av utdanningssystemet ble ødelagt, minoriteters kultur rasert, og økonomien stagnerte.

I NORGE VAR det nettopp kulturrevolusjonen som fikk venstresiden til å rette oppmerksomheten mot Mao. Før dette ble Kina i stor grad betraktet som et eksotisk land langt borte.

- Kulturrevolusjonen ble et veiskille. Da tok de unge sosialistene som senere ble ml-ere parti for Mao og kulturrevolusjonen. I begynnelsen var mange av oss i tvil om hva dette var, det fremsto som noe gåtefullt og forlokkende. Kommunismen viste evne til fornyelse, en revolusjon i revolusjonen, det var interessant, sier Hans Fredrik Dahl om epoken.

Han forklarer at Mao og tankene hans hadde gjennomslag i langt større kretser enn blant kommunister.

- Både i Dagbladet og Orientering var det artikler som var positive til dette. Interessen var bred, man så på dette som et politisk og sosialt eksperiment. Det ga inntrykk av å være et ungdomsopprør, ungdommer ble gitt fritt leide til å slå ut sin radikalisme og riste i de stivnede byråkratiske kadrene. Dette var en slags parallell til ungdomsopprøret i Vesten. De virkelig grove historiene om overgrep kom først utover 70-tallet. Og på 80-tallet ble det klart at det var rent destruktivt, sier Dahl.

MAO ZEDONG BLE født 26. desember 1893, og var leder av Folkerepublikken Kinas kommunistparti fra 1935 til sin død. Under ham fikk partiet makten over mesteparten av Kina som følge av den kinesiske borgerkrigen, og i Kina får Mao æren for å ha skapt et forent Kina uten utenlandsk innflytelse for første gang siden opiumskrigene.

Ifølge Wikipedia hevder den offisielle kinesiske kommunistiske historieskriving feilaktig at Mao var med på grunnleggelsen av Det kinesiske kommunistparti (KKP) i 1920 i Shanghai.

Det stemmer ikke; på denne tiden bodde og oppholdt Mao seg i Changsha. Men i 1921 var Mao med på Det kinesiske kommunistpartiets første kongress. Under den andre partikongressen, i 1923, ble han innvalgt i partiets sentralkomite.

Det er likevel klart at Mao tidlig ble kommunist, allerede i tenårene ble han preget av marxistiske tanker. Som ansatt som hjelpebibliotekar ved Universitetet i Beijing, ble han kjent med Li Dazhao. Han var en av de viktigste tidlige kinesiske marxistene og medgrunnlegger av Kinas kommunistparti, og en av Maos inspirasjonskilder og læremestre.

BIOGRAFIEN OM MAO, «Mao: The Unknown Story» skrevet av Jung Chang og Jon Halliday som kom på norsk i fjor, er den siste omfattende biografien som beskriver Maos grusomheter, og som tar et oppgjør med ideen om at han tross alt var bedre enn Stalin og Pol Pot.

- Langt inn i dannede høyrekretser har det vært riktig å snakke positivt om Mao, det er som vi alle har nøyd oss med Deng Xiaopings dom: Mao var 70 prosent bra, 30 prosent dårlig, skriver Dagbladets Andreas Wiese i sin omtale av boka.

Han fortsetter:

- Men historien forteller noe annet. Mao Zedongs styre tok livet av 70 millioner mennesker i Kina, og det i fredstid. Maos liv og regime er en lang fortelling om stadig nye runder med mord, tortur og utrenskninger. Mao var aldri den store filosofen, nasjonalhelten eller folkefrigjøreren mange ennå regner ham som. Hans regime var bygd på frykt og terror, og endte som ren kultdyrkelse og var en studie i psykopati, paranoia, maktspill og utallige ydmykelser for alle som kom ham nær. Mao var ond. Det er den brutale essensen i Jung Chang og hennes ektemann Jon Hallidays store, nye biografi om Mao.

DE ENORME REFORMENE kommunistene i Kina gjennomførte etter revolusjonen i 1949, brakte likevel en bemerkelsesverdig økonomisk stabilitet til et land med hyperinflasjon, enorme forskjeller og omfattende nød. I 1953 startet en storstilt kollektivisering, og i 1956 var 88 prosent av Kinas bønder organisert i kollektiver. Godseierne og det som forøvrig ble definert som borgerskapet, ble utryddet som klasse. En storstilt industrialisering ble iverksatt. Fattigdommen gikk ned, den utbredte analfabetismen ble på kort tid kraftig redusert og levealderen steg.

Ifølge Chang og Halliday var imidlertid denne tiden også en katastrofe for befolkningen. I løpet av gjennomføringen av Det Store Spranget mellom 1958 og 1962 ble enorme ressurser satt inn på å øke stålproduksjonen, samtidig som landbruket ble neglisjert. Stålet var ubrukelig, landet produserte ikke nok mat til å fø seg selv, og konsekvensen ble hungersnød.

FREMDELES ER DET maosympatisører i Norge.

- Det er mye å lære av erfaringene som er nedfelt i disse bøkene [Maos bøker. red.anm.]. Han var tross alt leder av en schvær bevegelse som omkalfatra et føydalsamfunn til å bli et land som delte ut jord, sa Jorun Guldbrandsen i et intervju med Magasinet i fjor.

Og i anmeldelsene av den siste biografien, har flere pekt på en nokså ensidig demonisering.

- I boka finnes en tendens til å tolke alle kilder, alle dokumenter på et vis som setter Mao i verst tenkelig lys. Kildenes kvalitet og troverdighet blir ikke drøftet, alternative hypoteser eller tolkninger knapt diskutert, skriver Wiese.

- Til syvende og sist har forfatterne konsentrert seg for mye om Mao. De har en tendens til å dele folk inn i de gode - som prøvde å hjelpe folket, og de onde - som bare brydde seg om seg selv, skriver professor Perry Link.

Han advarer likevel mot Vestens intellektuelle og deres tradisjon for å ta lett på overgrep:

- I årtier har mange vestlige i den intellektuelle og politiske eliten antatt at Mao og hans arvinger symboliserer det kinesiske folk og deres kultur. Alle som leser Chang og Hallidays bok vil være immune mot den slags vrangforestillinger.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

NY STAT: Mao proklamerer grunnleggelsen av folkerepublikken Kina 1. oktober 1949.
STØTTET MAO: Første mai-demonstrasjonen i Oslo i 1969. SUF stilte et eget tog, med blant annet røde flagg og Mao-plakater.
DEN HIMMELSKE FREDS PLASS: Mao-plakaten henger der fortsatt.
UBESTRIDT LEDER: Det kinesiske kommunistpartiets kongress i Peking i september 1973.
FIENDER: Et sjelden bilde av Mao Zedong og Chiang Kai-shek sammen i 1946. Hva de skålte for, vites ikke.
TOK AVSTAND FRA SOVJET: Mao Zedong møtte Henry Kissinger i 1973.
SOUVENIRER: En kvinne tørker av bildet av Mao i Chengdu i Sichuan-provinsen i Kina.
FREMDELES VIKTIG: Studenter tar bilde foran maostatuen ved Fudan-universitetet i Shanghai i juni 2006.