Putins pris

Mens rublene ruller over Russland, etterlater Vladimir Putin (56) seg et land i demokratisk ruin.

Oslo, høsten 1999: Rådhuset i Oslo koker av pressefolk. Russland statsminister Vladimir Putin er på statsbesøk i Norge. Norgesturen er et av hans første besøk til utlandet i en så høy stilling og 47-åringen framstår som sjenert, men gjør sitt beste for å gi et godt inntrykk. Imøtekommende parerer han undertegnedes spørsmål om Tsjetsjenia.

Nyttårsaften samme år stiger rakettene til himmels over Moskvas maktsentrum Kreml.

En hel verden feirer et nytt årtusen denne vakre vinternatta.

I Russland bobler den rosa champagnen enda lystigere enn vanlig. Stormakten i øst feirer i tillegg inngangen til en ny tid. Den sykelige og alkoholiserte Boris Jeltsin har igjen tatt verden ved nesen og utpekt statsministeren, KGB-mannen og FSB-obersten Vladimir Putin til sin etterfølger som president. Det ligger løfter i lufta. Økonomien viser igjen vekst etter krakket og katastrofen som rammet Asia og Russland i 1998.

En ny generasjon har overtatt.

Festen skulle vare i åtte år. Helt fram til sin avgang har president Putin hatt en oppslutning fra russiske velgere på over 70 prosent. Han har lyktes i det aller meste. Økonomien går så det suser. I dag blir hans lærevillige og lojale elev Dmitrij Medvedev etter all sannsynlighet valgt til president, og Putin blir Medvedevs statsminister. Bare en liten politisk isolert opposisjon murrer. Og sterke stemmer i utlandet. Vil Medvedev bli noe annet enn Putins løpegutt?

For to uker siden bidro Putin selv med historieskrivingen om hans tid som president. Han sa at da han kom til makta levde hver tredje russer under FNs fattigdomsgrense. Han sa at reallønna i hans tid hadde økt to og en halv gang, at aksjemarkedet hadde økt 22 ganger, og at utenlandske investeringer hadde økt sju ganger i løpet av hans åtte år i førersetet. Økonomien har vokst med mellom seks og ti prosent. Han har ridd på en bølge av vekst, en bølge han selv har vært med på å skape forutsetningene for.

I Putins Russland har prisen på alt økt, og den nye og voksende middelklassen er lykkelige både over et voksende arbeidsmarked og galopperende priser på boligmarkedet, som har gjort mange rike. Men dette er bare en del av Putins pris. Den andre prisen dreier seg om et innskrenket demokrati, en stat styrt av tidligere agenter, og et samfunn der institusjoner ikke balanserer hverandre, men der alle - i hvert fall de aller fleste - følger lederen. Det umodne demokratiet fra 1990-tallet er kneblet av tidligere KBG-folk.

PUTINS LOJALE ELEV OVERTAR: Presidentvalget i Russland kommer ikke til å by på stor spenning. Foto: SCANPIX
PUTINS LOJALE ELEV OVERTAR: Presidentvalget i Russland kommer ikke til å by på stor spenning. Foto: SCANPIX Vis mer

Det politiske sentrum i Kreml har for eksempel skaffet seg kontroll over alle de nasjonale tv-stasjonene. Flere ble kjøpt etter massiv tvang av selskaper som er lojale mot Kreml. De politiske partiene er enten talerør for Kreml, eller knust. De er smadret av lovgivning som har hevet sperregrensa til sju prosent, og forbyr listesamarbeid mellom partier. Og de er eliminert fordi alle som forsøker å gi opposisjonelle partier penger vet at Kreml vil gjøre alt for å ta rotta på giverne. Det mest kjente eksempel heter Mikhail Khodorkovskij. Han sitter fengslet i Sibir.

Økende statlig kontroll med økonomien er også et sentralt trekk ved Putin-staten, på tross av den voldsomme velstandsøkningen. Gazprom, som StatoilHydro skal samarbeide med i verdens største gassfelt, Stockman-feltet, er statlig kontrollert og har 400000 ansatte. Det meste av Russlands enorme energiressurser er på statlige hender. Etter at Mikhail Khodorkovskij ble fengslet i 2003, så er for eksempel oljeselskapet hans, Jukos, slaktet og kjøpt til spottpris av det statlige oljeselskapet Sibneft.

Den ville kapitalismen fra 1990-tallet har blitt til en statsstyrt kapitalisme som statens fremste menn - Putins mest lojale medarbeidere - tjener mest på. Medvedev er for eksempel styreleder i Gazprom. Og rett før jul i fjor lekket en insider i Kreml opplysninger om at Russlands avtroppende president skulle være den rikeste av alle i og rundt Kreml. Putin er angivelig Europas mest velstående menneske, god for 40 milliarder dollar, og eier 4,5 prosent av aksjene i det gigantiske gasselskapet Gazprom. Men eierandelene skal være skjult gjennom godt kamuflerte holdingselskaper.

Hvordan kunne dette skje? Viktigst for å forstå tilbakerullingen av demokratiet er innflytelsen som KGBs arvtaker FSB (Den russiske føderale sikkerhetstjenesten, opprettet i 1995) og andre sikkerhetsorganer har fått under Putin. Putin har selv sagt flere ganger som en halvveis spøk: «Det finnes ingen tidligere KGB-agent», og avslører lojaliteten og korpsånden i den russiske spionkulturen. Putin har gitt sine ekskolleger i sikkerhetspolitiet rikelig med politiske verv.

Hele 78 prosent av Russlands øverste politiske ledelse har tilknytning til FSB eller sikkerhetsorganene, ifølge sosiologen Olga Kryshatonskaja. De legger ikke skjul på sin lojalitet til de hemmelige tjenestene, som ofte er som et frimurersk brorskap. Alle i Putins indre kabinett har FSB-bakgrunn, med to unntak, den kommende presidenten Dmitrij Medvedev og den sittende statsminister Viktor Zubkov. Og i hvilke andre land i verden har ti prosent av parlamentarikerne bakgrunn fra de hemmelige tjenester?

Makta ter seg som den alltid har gjort i Russland - med en stor grad av forakt for egne borgere.

St. Petersburg, sommeren 2007: Økonomisk forum går av stabelen. Russlands president er på plass for å treffe Norges statsminister Jens Stoltenberg. Vladimir Putin er taus og gjør ingen mine til å ville håndhilse. Norsk presse har på forhånd fått streng beskjed om ikke å stille noen spørsmål.

Mitt andre møte med en av verdens mektigste menn blir nesten uhyggelig. Det er som å være om jeg var vitne til at et russisk ordtak er blitt virkelighet i Putins regjeringstid: «Jeg er sjef, du er en tulling».

Det er snakk om sjefers autoritet, og umyndiggjøringen av underordnede.

Der og da er det ingen tvil om hvem som var sjef.

Og det er ingen tvil om hvem som er tullinger.

magasinet@dagbladet.no