DE SISTE TI ÅRENE har vi ledd av ml-bevegelsen, de rare Pol Pot- og Mao-diggerne som fortsatt finnes mer eller mindre rehabiliterte i kulturinstitusjoner landet rundt.

Resten av venstresiden har deltatt i oppgjøret, ledet av professor i statsvitenskap Bernt Hagtvet. Raddiser har understreket at de kjempet mot AKP, de var medlem i SF, SV eller kanskje DNA. Og slik var også sekterismen på venstresiden, man hatet sine nærmeste mest.

Den siste ml-boka på markedet, «Den store ml-boka», av Jon Ronglien og Nik Brandal, avslutter med å spørre «Kvifor ikkje ei bok om SV-arar?»

Deres svar er nei. Begrunnelsen er at SV er «et hundre ganger så kjedelig prosjekt som (m-l)». De legger til at det ensidige fokuset på maoistene har gjort at resten av venstresiden har sluppet billig unna for sin beundring for anti-demokratiske krefter, og spør: Hva med Kontrast-gjengen, Rune Slagstad, Erik Rudeng, Hans Fredrik Dahl og Helge Rønning? Hvilke holdninger hadde de til planøkonomi?