Rafiq avler griser i muslimland

Den kristne minoriteten udinene lever av griseavl midt i muslimland.

NIC (Dagbladet.no): - Dette var et lager, kirken var stengt under sovjettiden, det var bare søppel her og prestene ble sendt i fengsel, sier Sergej Antonov. Han står ved den lille St. Elesius-kirken, som skal åpnes igjen etter nesten 100 års stillhet. 1. påskedag 2006 er datoen. Fortsatt gjenstår mye arbeid. Kyrne beiter rundt. Innendørs gjenstår det å få på plass interiør.

Sergej tilhører den kristne minoriteten udinene i landsbyen Nic ved foten av Kaukasusfjellene, midt i landet Aserbajdsjan. Her er 94 prosent muslimer.

Fram til i dag har de ikke kunnet gå i kirken. Det var Sovjet-kommunismen med sin voldelige ateisme som tvang folket til å slutte å tro. Vakre kirker ble stengt og ødelagt. De siste prestene i Nic ble sendt til Sibir, tre kom aldri tilbake.

Da landet ble fritt på begynnelsen av 90-tallet husket ikke folk lenger hvordan de praktiserte troen.

DE KALLER SEG FORTSATT KRISTNE. Men udinene må lære å bli kristne igjen. Til det har de fått hjelp av den norske organisasjonen Normisjon, som har jobbet i landet siden 1994.

De har sitt helt særegne språk, sine griser og fire falleferdige kirker. Men de døper ikke barna sine lenger, de går ikke i kirken. De har glemt hvordan de gjør det.

Udinene mener de er blant de første kristne. Historikere har funnet spor etter dem så langt tilbake som i 2228 f.Kr, den gang som en krigerstamme i angrep mot Mesopotamia. De hersket over store deler av det østlige Kaukasus. Apostelen Elias kom hit og et av de første kristne kirkebyggene i verden skal ha blitt reist i fjellene i år 74.

Folket teller i dag rundt 9000 mennesker, 5000 av dem bor i Nic, den eneste landsbyen hvor udinene er i flertall med sine 65 prosent. Det er derfor grisene får vandre fritt her. Og de er over alt. Vi kjører på humpete landeveier og svinger unna purker på tur med barn. Og selv om ingen av muslimene vil snakke om det, så spiser de visst gris de også. Det var dette med kommunisttiden igjen, da.

PTOLEMAIOS tegnet udinene inn på sitt kart for 2000 år siden. Herodot skrev om udi-krigere. Vår egen Thor Heyerdahl var også opptatt av dem.

Han leste Snorre og mente at Odin kan ha vært en historisk person som hentet navnet fra Udi(n)-folket, en teori han ble kraftig kritisert for.

Men det er tid for å fortelle gamle historier på nytt i Nic. Ved hjelp av norske misjonærer pusser udinene opp kirkene. De håper de får utdannet en prest. Misjonærene er vel antakelig også bakgrunnen for at udinene nå ønsker å bli lutheranere.


HØSTEN VAR BRA I ÅR.
Tidene forandrer seg til det bedre for det fattige folket her. Men de eldre glemmer ikke årene i kolkhos.

- For meg var sovjettiden bedre, sier en gammel mann som arbeidet som laborant på hermetikkfabrikken i 33 år. Skjønt gammel, det er knapt noen her som husker krigen. Folk på 55 er utgamle. Den gjennomsnittlige levealder for menn er bare 60 år. Et hardt liv, der friheten er dyrekjøpt. Folk flest ser fram til at kirken åpner neste år, de forteller at de vil gå dit med familiene sin.

- Ingen her kan huske at kirken var åpen. Kanskje min bestemor husket det, men den var stengt da ble født i 1938. For 100 år siden hadde vi alt, nå ingenting. Mannen fortsetter:

- Vi tror på Gud og Jesus, så klart. Vi ber morgen og kveld. Men vi leser ikke Bibelen. Jeg vil lese den når den oversettes til udinsk, sier mannen.

- Om folk arbeider godt på gården og med grisene kan man leve godt her. Økonomien har endret seg. For to år siden kunne vi selge nøtter for 2000 manat, nå får vi 12000, sier Rafiq, som er i 20-årene som studerer. Udinfamilien hans overlever som bønder, mens sønnen forsøker å finne seg arbeid. Rafiq har en praksisplass på skole nummer fem.

PROBLEMENE ULMER IKKE BARE under overflaten. Forrige vinter gikk vandaler med vinkelsliper til angrep på St. Elesius-kirken for å slipe bort eldgamle armenske skrifttegn som prydet den. Den norske ambassadøren rykket ut og fordømte handlingen. Kirker er forbundet med konflikter i dette området. Bevisene som knyttet udinene til hovedfiende armenerne, skulle bort.

For udinene er, forståelig nok, livredde for å bli tatt for armenere. På grunn av sitt annerledesklingende språk blir de mistenkt for å være nettopp det. De hadde dessuten armenske prester og armensk kirkespråk fra 1800-tallet.

Aserbajdsjan ligger fortsatt i krig om området Nagorno Karabakh. Enklaven som tidligere tilhørte Aserbajdsjan er okkupert av armenerne. Rundt 600 000 internt fordrevne flyktninger er bare en av de fortvilende konsekvensene av krigen.

Før giftet armenere og udiner seg. Udinene hadde armenske etternavn. I dag er endelsen jan fjernet hos alle. Og Nic er delt. Kristne og muslimer sier de kommer godt over ens, men det er vanskelig.

Udinene vil bare ha fred. De vil ikke snakke om samlivet med armenerne. På toppen av den nye kirken skal de plassere et kaukasus-albansk kors.

- Problemet for Udi-folket er at aserbajdsjanere tror vi er armenske, sier Sergej. Også myndighetene i landet har vært mistenksomme mot udinene, som først fikk sin kirke godkjent for to år siden.

DET ER SELVSAGT IKKE ENKELT å leve sammen side om side i denne byen, selv om det går bedre nå som de fleste her vet at udinene ikke er armenere. Men kristne og muslimer gifter seg sjelden med hverandre. De eldre udinene drikker te og nedtoner konflikten.

- Det går bra og vi bor sammen i denne byen, sier en av de eldre, før han legger til på russisk, ikke tiltenkt våre ører:

- Dette snakker vi ikke om.

I DAG LEVER UDINENE AV griser og nøtter. Hver ettermiddag samles mennene i sentrum for å diskutere nøtteprisene, også et opphav til konflikt mellom de to folkegruppene i landsbygda.

I sovjettiden hevdet aserbajdsjanerne her at udinene fikk større landområde til nøttetre utdelt enn dem. Det hjalp heller ikke på forholdet mellom de to at udinene slapp militæret, angivelig fordi deres lojalitet kunne betviles.

Men grisene får leve i fred.

- De sier ikke noe på det. Noen driver til og med griser selv, og vi selger mye grisekjøtt til aserbajdsjanske byer, sier den gamle udinen.

BONDEN Alesker Mamedov driver med fisk. Vi møter ham ved den kunstige dammen han har fått laget hvor han avler opp fisk for salg. Det er et norsk såkalt mikrokredittprosjekt som har gjort det mulig. Han har fått lånt penger og har alt begynt å betale tilbake det han skylder.

- Fisken kan jeg selge over alt, det er ikke noe problem, sier Alesker. Vi vandrer rundt på gården hans. Her er det ingen griser, bonden svarer han at det er fordi han er muslim.

Sønnen Zaman på 13 fisker opp et eksemplar oppdrettsfisk. Udiner og aserbajdsjanere omgås. De har vært vant til det fra sovjettida, da et av landsbyens tre kollektivbruk var et fellesbruk for begge folkegruppene.

NÅ KOMMER BOKA MED STOR B. Udi-folket, som snakker et språk ulikt de andre i området, arbeider med å rekonstruere sitt eget skriftspråk.

Hos Sergejs kone Venera er det satt fram et udinsk festmåltid. Hun ber bordbønn, før hun forteller om arbeidet med å gi ut Bibelen på udinsk.

- Vi har levd her i Nic og Kaukasus i 2300 år. De hadde litteratur på udinsk allerede i det fjerde- og femte århundret. Bibelen var på udinsk og myndighetsspråket til kaukasusalbanerne var gammelt udi-språk, sier Venera.

De fleste udinene ble muslimer da de kom på slutten av 600-tallet.

- I det gamle Albania var alle kristne. Så kom araberne, de brente alt vi hadde skrevet, sier Venera, som samler på historier om udinene. Hun forteller noen av dem klarte å holde på kristendommen da muslimene kom. De mest standhaftige trakk lenger opp i fjellene og bygget seg kirker her.

- Vi har holdt på troen vår fram til i dag. Nå håper vi å få en levende kirker her igjen. Alle historiene fra Bibelen fikk jeg høre fra min far, og han fikk høre dem fra sin far. Vi hadde ingen Bibel. Og vi lærte aldri om dette på skolen, sier Venera.

Selv husker hun fortellingene om tiden før Sovjetunionen.

- Da vi var barn likte vi å høre historier om folket vårt. Jeg har hørt gamle historier om at stammer fra Kaspihavet flyktet til Skandinavia da romerne kom. Og jeg snakket med Thor Heyerdahl om dette. Han sa at nordmenn har den samme historien som oss.

Heyderahl var her første gang i 1999 og kom tilbake to ganger.


DET VAR VENERAS
oldefar som var den siste kristne presten her. Han ble sendt til Sibir i 1930, men reddet tilbake av nevøen som var leder for et av kollektivbrukene i Nic. Han utstedte en falsk dødsattest for presten etter å ha fått ham hjem på besøk på grunn av god oppførsel. Han levde her til han døde.

Venera er en av de siste i prestens familie som fortsatt bor i landsbyen. Hun sier at situasjonen for udinene er blitt mye bedre de siste årene. Men for diasporaen er det annerledes.

- Det er bare her i Nic udi-folket fortsetter å bo. Vi hadde udiner i andre landsbyer før, og for eksempel i Georgia. Men de mistet språket og endret etternavnet sitt, sier Venera.

Hun tror likevel folket hennes skal forsette å bestå.

- Før var det vanskelig å snakke udinsk på bussen. Vi var redde for at de skulle tro vi var armenere. Nå vil vi oversette Bibelen til udinsk, og det vil bli lettere for folk, de vil lære steg for steg.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

NIC I ASERBAJDSJAN:</B> Vi har besøkt den kristne minoriteten udinene. De har tusenårige tradisjoner med gris og kristendom.
HOLDER SEG SAMMEN:</B> Udinene møtes hver ettermidag i sentrum for å diskutere nøttepriser og drikke te.
LÆRER BORT UDINSK:</B> På skole nummer fem lærer barna russisk og aserbajdsjansk på skolen. Nå håper de på flere skolebøker på udinsk. Denne skolen er oppusset med norske misjonsmidler.
<B>ARMENSKE FLAMMEKORS: Slike gravsteiner omgir udinenes kirker i Nic, og er et problem, siden tegnene er armenske. Flere gravsteiner ble tidligere i år vandalisert og tegnene slipt bort.
FORNØYD:</B> Rafiq er i 20-årene og ser lyst på framtida.
MÅ LÆRE ALT PÅ NYTT: Sergej Antonov gleder seg til St. Elesius-kirken åpner neste år. Folket hans har vært uten en tro så lenge, at de må lære alt på nytt.
SAVNER SOVJETTIDA:</B> Disse karene sier de får 30 dollar i måneden i pensjon. De savner sovjettiden, men ikke ufriheten.
SLITER MED ARBEIDSLEDIGHET:</B> Sergej og Veneras sønner Roma og Dima har utdannet seg til jurist og lingvist. Å få jobb i Nic er imidlertid vanskelig.
<B>EN FLASKE VODKA TIL SJU KRONER</B> Og godteri til ungene. I Nic har de et par butikker og et lite sentrum med en cafe.
I MINORITET:</B> Familien til Zaman (13) er aserbajdsjanere og driver ikke med gris, men opprett av fisk.
GAMLE MINNER:</B> På dette gamle kollektivbruket jobbet Serjei Antonov i flere tiår.</p></p> - Det var noe som var bra i sovjettiden. Jeg levde nok bedre den gang, men det hadde vært umulig å møte dere da, sier Sergej.
VANDALISERT:</B> I vinter gikk noen løs på kirken og gravsteinene for å fjerne de armenske tegnene den var prydet med. Dima Antonov forklarer at udinene har det vanskelig fordi de forveksles med armenere.
LÆRER UDINSK:</B> Skolebarna lærer udinsk i de første tre klassetrinnene på skolen. Det finnes ikke skolebøker til å gå videre med språket.
LOKALHISTORIKER:</B> Lærer Venera Antonova har utgitt et eget hefte om udinene, og er en ivrig samler av lokalhistorier.