Råkjøreren Modige Moody

Å bli sammenliknet med Hitler og kalt rasist, gjør ikke Memo-redaktør Kristine Moody (33) spesielt sint.

-  NEI. DET TÅLER JEG IKKE.Det er sommer, det er sol og det er onsdag. Den ellers alltid så korrekt kledde redaktøren har kastet jakka. Nå sitter hun her, i solsteika på beste vest, og prater om hva som provoserer henne til vanlig - det er mye - og hva hun overhodet ikke tåler.

-  Det er få ting som gjør meg så sint, som når noen forteller meg hva jeg burde tenke og mene. Nei, det tåler jeg virkelig ikke.

KRISTINE MOODY har nok vært mye sint denne våren. Etter åtte år i skyggen av Trygve Hegnar i Kapital, inntok hun Akersgata i vår. Fortere enn du kan si «Rydd førstesida!» hadde hun ertet på seg kommentatorer, journalister, akademikere, bloggere og synsere. «Noen ganger er vestlige verdier best», konkluderte redaktør Moody i sin aller første leder i det aller første nummeret av aktualitetsmagasinet Memo den 16. mars i år. Memo eies av Avishuset Dagbladet, et konsern som blant annet også eier avisen Dagbladet.

For ordens skyld: Dagbladet og Memo er i prinsippet som VG og Aftenposten, de har samme eiere, men konkurrerer på samme marked.

Noen gikk så langt som å trekke paralleller til Hitler. Og som om ikke bråket rundt Moodys leder var nok, ble billedbruken til coversaken klaget inn til Pressens Faglige Utvalg (PFU) hvor bladet ble dømt. Snakker vi om tidenes tryning på startstreken?

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Nei. Jeg er ikke enig, sier Moody og forsøker forgjeves å få det strie, mørkebrune håret til å holde seg bak ørene.

-  Når det gjelder lederen, er det faktisk to meninger om den. Jeg fikk kjeft både fra rasister og antirasister. Det er sjelden at folk er for mer innvandring og samtidig for strengere krav til innvandrerne.

-  Det var det du mente?

-  Det er det som står der. De fleste mener enten det ene eller det andre. Jeg mener det går an å være for arbeidsinnvandring, men samtidig stille krav til dem som kommer. Akkurat det med vestlige verdier gikk på debatten om ytrings- og talefrihet i kjølvannet av Muhammed-tegningene. Det som gjør meg vettskremt, ja, vettskremt, er at et todelt argument ikke når fram. Det er selvfølgelig ikke morsomt å bli stemplet som rasist og å bli sammenliknet med Hitler. Likevel opplever jeg det ikke som bekymringsfullt på egne vegne, men for den offentlige debatten, sier hun.

TALESTRØMMEN ER STRI, det er mye som skal ut. En skulle nesten tro hun hadde bergenske aner. Det har hun ikke. Moody er oppvokst på Kolbotn og på Oslo Vest, nå bor hun i et «passe stort hus» på Berg, et «pent, men ikke spesielt snobbete strøk» mellom Nordberg og Ullevål Hageby. Moody tar en ørliten pause.

-  Når det gjelder den førstesida er det selvfølgelig kjempesynd.

-  At dere kalte en tilfeldig deltaker fra en demonstrasjon mot publisering av Muhammed-karikaturene for en «sosial bombe»?

-  At vi ble felt i PFU. Da må vi bare erkjenne at vi i framtida må rette oss etter det de har sagt.

Moody trekker pusten.

-  Men jeg blir veldig irritert over at folk krever en sånn «Mea culpa! Mea culpa! Min skyld! Min skyld!». At jeg nå må bøye hodet og innrømme at vi tok feil. Det må jeg ikke. Vi tok en avgjørelse som jeg nå ser at vi har et mindretallssyn på.

-  Det hadde utvilsomt vært lettere å bare beklage?

Moody rister på hodet. Håret hopper elegant over ørene, og nok en gang forsøker hun å legge det på plass igjen.

-  Jeg gir gass når jeg ser fartskameraer. Jeg blir

så sint over at de setter dem opp på de bredeste,

mest oversiktlige strekningene. En gang jeg kjørte

fra Oslo til Kristiansand lå det en politibil foran

meg. Den holdt fartsgrensen på nitti, jeg kjørte i hundre.

-  Og da bremset du opp?

-  Nei, jeg kjørte forbi. Bred, flott firefelts vei, fint føre og ideelle forhold. Og alle de andre på veien fulgte etter meg!

-  Du bryter loven med overlegg?

-  Jeg må jo stå ved det faktum at jeg kjører i hundre km/t, jeg legger ikke om kjørestilen fordi det er en politibil der! Meningspolitiet provoserer meg også. Man må gjøre ting ut fra hva man synes er forsvarlig og riktig. Jeg respekterer PFUs avgjørelse og vil rette meg etter den i handling. Men å bli fortalt at jeg burde mene noe annet, gjør meg forbanna.

Moody retter seg opp. Hadde dette vært en film, ville Edith Piafs hyllest til å ikke angre - «Non! Je ne regrette rien» - sakte kommet inn på lydsporet.

I de gamle, ærverdige trærne er fuglene travelt opptatt med å legge ting til rette for neste generasjon. Vi er på Madserud gård, luksusrestauranten like bak Frognerparken. Det var her i Madserud Allé, en av Oslos aller fjongeste adresser, redaktøren tilbrakte storparten av barndommen og ungdommen. Det var her hun gikk til frontalangrep på sine foreldre fordi de ikke var miljøbevisste nok.

-  Jeg tvangsinnmeldte foreldrene mine i Amnesty og nektet å snakke med moren min hvis hun gikk med pels. Pelsbruk skjønner jeg fremdeles ikke. At hundre mink får støt opp i ræva for at du skal fjonge deg på restaurant? Nei, det der skjønner jeg ikke. Foreldrene mine var nok veldig glade da jeg flyttet hjemmefra som 18-åring.

Folk som vokste opp sammen med Moody har tegnet et bilde av en outsider.

- En intellektuell dragning skaper ikke store venneflokker, bemerker hun lakonisk. Moody var glad i bøker. Store, tunge, gamle bøker. Hun lærte seg flere av Shakespeares sonetter utenat og sov seg til toppkarakterer. En vaskeekte nerd?

-  Jeg var mer suveren enn nerdete. Jeg likte å lære ting utenat. Syntes det var gøy. Pugging har en alt for negativ klang.

-  Spøker du?

-  Nei. Pugging gir faktisk en automatisk mestring som er utrolig tilfredsstillende når man først får det til.

-  Hva synes du om skolen i dag?

-  Jeg har ikke fulgt godt nok med i skolereformene, men at man er for å skille svakere og sterkere elever klinger dårlig i norske ører. Det gjør disiplin også. Det er kanskje selvmord i en skolepolitisk diskusjon å komme trekkende med det britiske skolesystemet. Det er hjerterått å sende 5-6 åringer på kostskole, men...

- Men hva?

-  Da jeg studerte i Skottland møtte jeg folk som hadde reist hjemmefra da de var tolv _ og de var lykkelige! I den perioden man opponerer mest mot foreldrenes verdier, kan det være godt å være sammen med jevnaldrende som deler ens oppfatninger. Først etter jeg flyttet som 18-åring, fikk jeg et bra forhold til foreldrene mine. Jeg tror alle burde flytte hjemmefra tidlig.

FOR TENÅRINGEN KRISTINE gikk veien til Sveits. Deretter til University of Edinburgh, hvor hun tok en mastergrad i historie. Da eksamen var unnagjort dro hun til London, hvor hun møtte et stolt skotte, virkelig en kar for sin kilt. Det var det nedenfor foldene som først fanget blikket til Kristine. Flotte bein er ikke forbeholdt kvinner.

-  Det stemmer. Dessuten gjorde han et usedvanlig sympatisk inntrykk. Det motsatte av en bedreviter. Han var en stødig og selvbevisst fyr. Ingen kontrollfreak. Med andre ord: Min rake motsetning, sier hun.

Bryllupsdatoen ble satt, Slottskirken på Akershus festning ble booket - uten at Mr. Alan Moody var klar over at Kristine Haga hadde planer om å bli Mrs. Moody. At hun var så sikker på at han kom til å fri flere måneder før han gjorde det, fikk han først vite da en løsmunnet forlover holdt tale i bryllupet. Men som i arbeidslivet, så også på privaten. Moody har en egen evne til å få til ting hun bestemmer seg for. Paret flyttet til Oslo, han fikk jobb i IT-bransjen, hun som journalist i Kapital. Så skjedde det som ofte skjer: Ekteparet Moody gikk fra tosomhet til tre- og firsomhet.

-  Det er sant, men ikke lett å si høyt...

Nei, hva kommer nå? Nok en ukorrekt uttalelse fra Memo-redaktøren?

-  Det henger dårlig sammen med kvinnesak å si at billige barnepiker er veien til toppen. Men, når så mange flere britiske og amerikanske kvinner har kommet veldig mye lenger enn oss i finans- og næringsliv, skyldes det tilgangen på billige nannier. Ja, det er sant. Og det er ubekvemt, fordi vi later som om barn ikke skal være et problem.

-  Du får hjelp av en au pair. Hadde du klart redaktørjobben uten henne?

-  Nei. Kvinnesak og barns interesser er nok gjensidig utelukkende, i hvert fall til en viss grad. Det var ille da kvinner ble holdt tilbake, men det er bare dumt å late som om det ikke var bedre for barna.

-  Dette vil neppe falle i god jord blant moderne, yrkesaktive kvinner?

-  Sikkert ikke. Det er ingen tvil om at menn har overtaket på nesten alle felt i nesten alle samfunn. Og det bør bekjempes. Samtidig er jeg uenig i premisset at det er bedre for alle parter at kvinner er yrkesaktive og deltar på like fot med menn. Det er en god ting, men det medfører også en stor kostnad. Det eneste jeg var redd for i forbindelse med Memo-jobben, var at savnet etter barna skulle bli for stort.

-  Ville du ha møtt like mye kritikk for det du sier og skriver hvis du var en mann?

-  Overhodet ikke. Den vitsen som er morsom

når en mann forteller den, er sjokkerende når

en kvinne gjør det. Nei, en kvinne skal ikke vise

mye handlekraft før hun blir en jern- eller stål-

kvinne. Før hun blir et monster.

-  I VG ble du sammenliknet med selveste jernkvinnen Margaret Thatcher, mens venner omtaler deg som både morsom og varm. Hva mener du sjøl?

-  Jeg er en snill person. En sånn som stopper og plukker opp forlatte kattunger. Samtidig har jeg en ganske skarp tunge. Det er mulig du ikke har merket det, men jeg er faktisk ganske morsom.

Moody tar en pause og venter på respons. Så svarer hun sjøl.

-  Jo, mot alle odds er jeg faktisk veldig vittig, sier hun med ettertrykk.

-  Gråter du ofte?

-  Jeg har grått en del i det siste.

-  All kritikken har gått inn på deg?

-  Nei, jeg har grått fordi jeg har vært utmattet. Mars og april var tøffe måneder. Vi hadde ikke akkurat oseaner av tid før Memo skulle på gata.

-  Og du er ikke flink å la jobben bli på jobben?

-  Nei. Det er jeg ikke.

-  Hvor står du politisk?

-  Jeg var medlem av Høyre en stund, men jeg har meldt meg ut. Jeg synes Høyre er fantasiløst. Der jeg er blåest er på sikkerhetspolitikk. Ellers er jeg litt over hele fjøla. Når det gjelder miljø- og menneskerettsspørsmål, som jeg fremdeles er svært opptatt av, befinner jeg meg godt over på venstresida.

-  Du jobbet i Kapital i åtte år til tross for at du har uttalt at næringslivsjournalistikk er desillusjonerende?

-  Jeg har høye tanker om det private næringsliv som en positiv kraft i ethvert samfunn. Og høye tanker om disse «fryktelige» markedskreftene, som så ofte blir kritisert. Men når et land blir for lite, som Norge, fungerer det ikke som det skal. Bare uttrykket «styregrossist» er forferdelig. Jeg tror ikke det finnes på engelsk. At det går an for en person å være sånn buddy, og sitte og utnevne folk slik Jens Ulltveit-Moe gjør, er deprimerende. Oslo Børs er også en tragedie, sier Moody og lener seg framover.

-  Hvordan de overser den ene innsidehandelen og snuskete rapporteringen etter den andre. De utstedte et par bøter til Opticom og var veldig stolte av det. Men det foregår en masse snusk på børsen som de lar passere.

Moody lener seg tilbake, retter på håret for n\'te gang.

-  Når det gjelder politikk ellers, er jeg for et topartisystem. Det fungerer jo veldig bra, bare se på Storbritannia og USA. Man trenger bare to partier, et som er for og et som er mot. Så kan man flytte debattene til landsmøtene. Det er flott med bredde, men det blir så mye fraksjonering. Det var nok dette med topartisystem som fikk Ny Tid-redaktør Martine Aurdal til å tro at jeg er diktatorisk anlagt.

-  Det var da hun omtalte deg som Hitler?

Moody nikker.

PÅ DENNE LATE, VARME ettermiddagen minner hun mest om et levende Modigliani-maleri, en slik overdrevet langlemmet og langfjeset kvinne. Elegant og stolt. Uten tvil, Moody har noe suverent over seg, en direktehet som kan oppleves som utfordrende.

-  Jeg kan nok virke arrogant, jeg er klar over det.

Hun tenker seg om et sekund.

-  Kanskje jeg også er det, men det henger sammen med at jeg er stoisk anlagt. Er man født i Europa og lever i fredstid, bør man stort sett være fornøyd. Hva folk mener om meg berører meg ikke i særlig grad. Noen ganger kan en velge å ligge lavt, eller risikere å bli mislikt. Da kan jeg ikke bli overrasket eller lei meg når folk misliker det jeg sier. Upopulære meninger har jeg alltid oppsøkt.

Når Moody søker flukt i hverdagen tyr hun til bøker. Eller film. TV har hun liten sans for.

-  TV er døden for kjærligheten. Og for sexlivet.

Jeg tipper at mormor og morfar bollet seg ti ganger mer enn vi noen gang kommer til å gjøre. Det var

nok mer moro i halmen før vi fikk direktesendt sport annenhver kveld. Nei, jeg kan styre meg for TV.

Det at folk jobber så mye er heller ikke bra.

-  Så det blir ikke noen ny Moody med det første?

-  Det ville i så fall vært et mirakel. Jeg vil ikke legge ut om seksuallivet mitt i detalj, men jeg kan slå fast at vi ikke puler annenhver kveld. Vi jobber for mye begge to. Men jeg hadde blitt lykkelig hvis det kom et barn til. Jeg er en stor fan av barn. Og jeg er en aktiv og gøyal mamma. Jeg sitter ikke på kafé og ser på at barna kjeder seg. Nei, jeg må stadig vekk pleie nye skrubbsår. På meg sjøl.

-  Hvor lenge blir du sittende som redaktør?

-  I to-tre år. Mer enn det kommer ikke på tale. Det er alt for tøft med to små barn.

-  Styret i Mediehuset Dagbladet har gitt dere to år på å skape en suksess. God tid, med andre ord. Men er det skuffende at salget ikke har vært som forventet?

-  Skuffende? Hvis vi er et steinkast unna Morgenbladet, vil jeg ikke kalle det skuffende.

-  Hvor mye selger Memo nå?

-  Etter nummer fem sa vi at salget var femsifret. Det er blitt etterlyst hyppigere salgstall, men vi har bestemt oss for å offentliggjøre de når det føles riktig. Enten etter et halvt år, eller ved årets slutt.

ER KRISTINE MOODY en kynisk liberalist som mener darwinismen bør gjelde i samfunnet som i naturen ellers? Er hun en idealist som kjemper for at også de ukorrekte meningene må få plass i debatten? Eller begge deler?

-  Hele tiden. Jeg hører meg sjøl forsvare et synspunkt jeg egentlig ikke deler, bare fordi ingen andre gjør det, sier hun og slår oppgitt ut med hendene. Jeg er dårlig til å velge mine fighter.

-  Så vi bør ikke regne med mer forsiktige ytringer fra redaktøren i framtida?

-  Jeg var ikke forsiktig da jeg var femten, jeg var det ikke da jeg var tretti. Sjansen for at jeg skal bli mer forsiktig i overskuelig framtid er liten. Jeg har alltid vært utaktisk og det har jeg heller aldri angret på.

Skrytepave: «Worlds Greatest Baseball Player» står det på brystet til 6 år gamle Kristine.
Sjølpynta på ski: - Du finner neppe noen som er mindre opptatt av sminke og dill dall enn meg, sier Kristine Moody i dag. Som sjuåring hadde hun sans for ansiktsmaling.
Student på skotsk: Kristine Moody (22) flyttet hjemmefra som 18-åring og studerte i Edinburgh. - En fantastisk tid!
Ferskvare: Redaktør Kristine Moody blar ivrig gjennom første utgaven av aktualitetsmagasinet Memo. Hun markerte seg allerede etter første nummer.
Hjelpende ånd: Kristine (3) bærer ved. Mysudseter i Rondande. Striper=70-tall.
Dyrevenn: Tante Elisabet, Kristine (4) og hunden Trym.