Rapport fra en eksrøyker!

Når man har røykt i 36 år, blir man forbløffet over ei antirøykebok som faktisk holder hva den lover. Vår anmelder, willy b, har til sin store overraskelse opplevd at han selv sluttet å røyke allerede på side 134.

Tørt som tobakk - Dagbladets anmeldelse av Sosial- og helsedirektoratets magasin «Slutt å røyke». VI LEVER I antirøykingens tidsalder. På alle bauger og kanter blir vi overøst av informasjon som forteller oss hvor dumme vi er, hvor farlig det er å røyke, og hvor stygge vi blir hvis vi gjør det. Og ikke minst, hvor mye det koster både røykerne sjøl og samfunnet. At alkohol og forurensning generelt utgjør atskillig større summer, blir stort sett forbigått i stillhet. Røykere har alltid en viss skepsis til ikke-røykere som vil omvende seg. Ikke så rart, disse ikke-røykerne tilhører som regel to kategorier: Enten har de aldri røykt, eller så har de vært storrøykere. Noen midtimellomrøykere har jeg aldri opplevd. Uansett, de første blåser man selvfølgelig i, de har ikke greie på det de snakker om. Alt er enkelt for dem som slipper å gjøre det sjøl, og deres mer eller mindre diffuse skremselspropaganda overser man. De kommer ofte med slike tåpelige faktorer som bare utendørsrøyking, sigaretten i feil hånd og så videre, slikt som man bare ler av. Røykere som klarer å slutte på grunn av slikt, har hatt et så lavt nikotinforbruk at de neppe hadde trengt å slutte, de kunne bare glemt at de hadde røykt i det hele tatt. TIDLIGERE RØYKERE er også litt tvilsomme. Allen Carr, for eksempel, forfatteren av «Endelig ikke-røyker!», påstår han har vært oppe i hundre pr. dag, og jeg bare spør; er det mulig? Sjøl med halvtørr Svenske-Prince og god tid hadde jeg problemer med å passere seksti for noen år siden. For å klare sytti må man spise med røyk og gaffel, og ha absolutt kontroll på toalettet. Men jeg betviler ikke at Carr er tidligere storrøyker. Og jeg skal ikke ta fra ham æren av å ha fått meg til å slutte. Det skjedde i grove trekk slik: Jeg fikk høre om boka «Endelig ikke-røyker!» på NRK P2 i desember i fjor, anskaffet boka så godt som med en gang, og 9. desember klokka 10.30 stumpet jeg min siste sigarett her i livet. Først teller man timer, deretter dager, det fortsetter med uker, så måneder og til slutt forhåpentligvis år. Akkurat dette siste kan jeg ikke garantere for, jeg har ennå ikke passert det stadiet som forhenværende røyker. Jeg er knapt ferdig med den aller første måneden. Men: Etter trettiseks års forbruk på til sammen mer enn to hundre kilo tobakk, delt opp i rundt regnet en kvart million sigaretter, og det til en verdi av en halv million, er jeg endelig røykfri. Og - i motsetning til hva alle tror - så har jeg foreløpig ikke hatt spesielt store problemer med å holde opp heller. Det har gått mye lettere enn jeg hadde forestilt meg, i hvert fall basert på andre røykeres skildringer av sine mer eller mindre vellykkete forsøk på å slutte. BOKA SKAL IMIDLERTID IKKE ha all æren, det har kanskje vært lettere for meg å legge røyken på hylla enn det vil være for mange andre. En del andre faktorer kommer inn i bildet. For eksempel: Jeg har en hund som går tur med meg hver morgen, slik at jeg slipper unna fristelsene da, mens motstandskraften er minst. Jeg har selvpålagt røykeforbud på hjemmekontoret mitt, på grunn av alle papirene som ligger og flyter Jeg er avholdsmann, slik at jeg slipper presset med at øl og sprit setter ned motstandskraften. Men kaffeforbruket har sunket betraktelig det også. Jeg er ikke særlig sosial av meg, og en ensom ulv har det nok lettere på ikke-røykefronten rundt selskapstider som jul og nyttår. Jeg var motivert, hadde lyst til å slutte. Ikke for penger eller helse, men rett og slett fordi det var for dumt at noen små, avlange, hvite pinner skulle bestemme over en så stor del av mitt liv, som de tross alt gjorde. Boka «Endelig ikke-røyker!» har vært til en viss hjelp. Ok, den sier ingenting spesielt nytt, det eneste den i bunn og grunn framlegger er at leseren er interessert i å slutte å røyke, enten han/hun vet det sjøl eller ikke (lett for forfatteren å påstå dette, fordi man har tross alt kjøpt denne boka, som koster et par tobakkspakker), og dermed er det egentlig bare å slutte. Men den har vært en slags støtte, fordi den terper på det at mesteparten av avhengigheten er av psykisk karakter, og at det beryktede suget kan unngås. IKKE-RØYKER BLIR DU i det øyeblikk du har tatt den definitive bestemmelsen om aldri å røyke mer, hevder forfatteren. Vil du slutte, slutter du. Hevede pekefingrer er det tynt med, det står ikke mer om helsefare her enn høyst nødvendig. En annen ting som kommer klart fram, er at den er mot mye, som sakte renonsering og kostbare substitutter som plaster og liknende. Den er ikke all verden språklig sett, den er både oppstykket og rotete, men boka har vært til hjelp, ikke bare for meg, men for tusener av andre også.Carr opprettholder dessverre en del myter. Spesielt irriterende er den at det er så stygt å røyke, og at man blir stygg av det. Undertegnede er dypt uenig. Jeg synes det er stilig å røyke, og jeg har ennå ikke sett et eneste menneske som har mistet verken det grann stil eller skjønnhet med en sigarett i hånda. Tøft kan det også være, hvis du er femten og en av din helter står på scenen med en nytent røyk i hånda. Eller et tv-intervju med en garvet forfatter ved kjøkkenbordet med kaffe og rullings. Det bør heller ikke glemmes at Norge har lange tradisjoner innen røyking. Vi kan skryte av mange flotte sigarett- og tobakksreklamer opp gjennom tidene, vi glemmer aldri de hjemmeavlede fra krigens dager, og at Morgan Kane ble tung i hue etter ei hard natts poker og mer enn et snes sneiper i askebegeret, det kan man forstå. Og Petterøe og Tiedemann er minst like gode norske merkenavn som Freia, Sætre og Gyldendal. DET STÅR PENGER bakom alt, også bak ønsket om å få folk til å slutte å røyke. Slett ikke alle som sier det, ønsker at du skal slutte. Husk, dette er et felt hvor legene ikke kan feile. Her kan de virkelig kroe seg, lykkes de i få noen til å slutte, er det deres skyld, og mislykkes de, er det pasientens. Og det er mye penger å hente på hjelpemidler og avvenningskurs. Å slutte å røyke er ikke noe problem. Problemet er at det er så lett å begynne igjen. Hvorfor er det aldri noen som går rundt og spør folk hvorfor de har begynt igjen, etter å ha sluttet? Det er der problemet ligger, det er der svarene ligger, og om man klarer en halv time eller et halvt år er i bunn og grunn likegyldig, man klarer ikke å unngå å begynne igjen. Og da er man plutselig eks ikke-røyker! Som en kuriositet kan jeg til slutt fortelle at boka sier at man skal lese ut boka før man slutter. Det gjorde ikke jeg i første omgang. Kapittel 28, side 134 som heter «Timing» sto for tur da jeg la den vekk. Da var jeg ferdig med cirka to tredjedeler av boka. Siden har jeg lest den helt ut, men da hadde jeg allerede sluttet å røyke. willy b. Vanskelig å stumpe sigaretten? Del tips, råd og frustrasjoner i vårt røykekutt-forum! Følg en av våre medarbeidere på veien mot et røykfritt liv: Astrids røykekutt-dagbok Røyksignaler - artikkel om Allen Carr i Magasinet lørdag 04. januar.

<HLF>Eks-røyker og Dagbladets anmelder:</HLF> Forfatteren willy b. «Aldri et foto uten en røyk» var willy b\'s motto inntil han leste Allen Carrs bok og faktisk sluttet å røyke. Arkivfoto: Tom Martinsen
<HLF>Rik på røykekutt:</HLF> Allen Carr skrev boka «Endelig ikke-røyker» etter at han sluttet å røyke opptil 100 om dagen. Les Magasinets artikkel om Carr <LINK http://www.dagbladet.no/magasinet/2003/01/04/357658.html>her</LINK>. Foto: Andrè Martinsen