- SIMULTANKAPASITET, SIER VIGDIS LIAN. - Kvinner er mye bedre sjåfører enn menn. Sånn er det bare. Vi har slike sentre i hjernen som kan ta imot forskjellig informasjon samtidig. Derfor kan vi også snakke i telefonen med svigermor mens vi rører i grytene og planlegger talen vi skal holde. Og vi er mye bedre i trafikken enn dere menn. - Det der er kanskje mer individuelt enn kjønnsbestemt?Vigdis Lian ler høyt. - Den traff, ja? Den der treffer alle menn, hver eneste gang! Ha ha ha! KONTORET TIL DIREKTØREN for Norsk filminstitutt kunne vært kontoret til en hvilken som helst næringslivsleder eller byråkrat i en hvilken som helst offentlig etat. Eieren av kontoret kunne kommet rett fra et styremøte i Hydro eller et planleggingsmøte i Helsedirektoratet. Hun er kledd i en enkel bluse og en elegant grå drakt, som matcher håret. Holdningen er linjalrett, håndtrykket forretningsmessig. Men glimtet i de brune øynene sier noe annet. Dette er en kvinne med både temperament og engasjement. Og humor.- Jeg gikk i 1. mai-tog i år også. Jeg går alltid under «Ingen fred i Midtøsten uten frihet for Palestinerne». Det er i den internasjonale seksjonen, hvor Sinsen Ungdomskorps alltid spiller. Og fast på repertoaret er «Big Spender». Palestinere, irakere, kurdere, tamiler og «Big Spender». Ganske absurd, og egentlig veldig morsomt. Lian kom fra signalrøde Sauda til Oslo i 1971. Som et ektefødt barn av arbeiderklassen var det aldri tvil om ståsted. Hvorfor en karriere som filmbyråkrat framfor en politisk?- Iblant tenker jeg at jeg burde ta mer ansvar. Ikke bare stå på fortauet eller gå i tog og kjefte og smelle. En skal aldri si aldri, men jeg tror jeg er for ustyrlig til å være politiker. Det blir for vanskelig.- Vanskeligere enn å være direktør her?- Når en er direktør, kan en være sjef.- Og hvordan er du som sjef?Lian ler. Eller rettere: Hun klukker. - Jeg tror at jeg er flink til å inspirere, til å dra med folk. Og til å se de store linjene, men...- Ja, men?- Jeg er samtidig detaljfiksert, og det kan iblant gå litt fort for medarbeiderne mine. Du skjønner, jeg går 25 minutter til jobb hver dag og får tenkt forferdelig mye i løpet av den tida. Når jeg kommer på jobb, har jeg ferdig en rekke ting som jeg legger på bordet, uten at medarbeiderne mine har vært med på prosessen fram. Jo, jeg tar nok litt krappe svinger iblant. - Oppleves det som udemokratisk?Lian tenker seg om. - De synes vel at det kan bli litt sånn opplyst enevelde-stil. Men de melder tilbake. Jeg blir heldigvis fortalt veldig tydelig når det går for fort i svingene. - Og hvordan er du på å ta kritikk?- Kritikk? Jeg gjør da aldri noe galt!I VÅR ARRANGERTE FILMINSTITUTTET en dokumentarfilmfestival i samarbeid med diverse ambassader. «Citizen Berlusconi», en av filmene på programmet, tegner et lite flatterende bilde av Italias omstridte statsminister. Like før festivalstart bestemte Lian seg for å ta filmen ut av programmet. Reaksjonene uteble ikke.- Som å sitte i orkanens øye, sier Lian og rister på hodet. - Hvilke anmodninger kom det fra den italienske ambassaden?- De gjorde bare jobben sin og syntes ikke det var heldig at filmen ble vist under festivalen. De opplevde den som krenkende overfor deres statsminister. - Så på tross av ditt redaksjonelle ansvar valgte du å høre på dem?Lian nikker.- Det var en av faktorene. Dessuten var filmen blitt vist i fjernsyn to ganger, og vi skulle sette den opp som vanlig Cinematek-visning. Plutselig ble det hele til en enorm debatt om demokrati og ytringsfrihet. Men da jeg så hvilke konsekvenser det fikk, hvordan det gikk ut over mine medarbeidere og at det gikk på troverdigheten til Norsk filminstitutt, tok jeg den inn igjen. Og det, sier hun og trekker pusten dypt, - det synes jeg var et ganske modig grep. Jeg er nemlig ganske ærekjær, jeg vil nødig tape ansikt. Men her var det et viktig prinsipp som sto på spill, så jeg hadde ikke noe valg. Og da fikk jeg usedvanlig mange positive tilbakemeldinger. - Hvorfor har så mange ledere problemer med å innrømme feil?- Jeg tror mange opplever det som en svakhet. Det var flere som sa til meg at jeg ikke kunne gå tilbake på det, at det bare ble verre. Sånn: Å, Vigdis Lian, det var hun som ombestemte seg. Men trøste og bære, når man gjør noe feil, er det bare én ting å gjøre. - Hvilken lærdom har du tatt av dette?- Du er alltid så rask, du Vigdis, var det en som sa. Og hun hadde nok et poeng. Og så har jeg lært at jeg skal bruke ledergruppa og folkene rundt meg i enda større grad. Det beste med det hele var at jeg oppdaget hvor enormt lojale medarbeidere jeg har. - Og så ble den bra besøkt?- Veldig bra! «Citizen Berlusconi» ble sett av langt flere enn noen skulle tro.NORSK FILMINSTITUTT HAR IKKE lenger ansvar for støtteordninger til nye filmer. Blant de viktigste oppgavene til instituttet nå er å sørge for at norsk film blir vist, både ute og hjemme - samt å forvalte den norske filmarven. Lian påstår hardnakket at hun er fullstendig fri for kunstneriske ambisjoner. Greit nok, noen må jo også se alle filmene som blir laget.- Jeg er den perfekte kinogjenger. Når mørket senker seg, har jeg det strålende. Da er det bare meg, godteriet mitt og filmen. Da synes jeg selv den mest klissete og klisjéfylte slutten er helt strålende. Og ærlig talt, folk som løser billett til en romantisk komedie med Julia Roberts, og så sitter hele tida og ergrer seg over hvor lite realistisk den er, burde finne på noe annet å gjøre. Men når jeg kommer ut fra kinoen, og magien er brutt, kan jeg ergre meg over hvor slett kvalitet mange filmer lider under. Men aldri underveis.DIREKTØREN NØT HELT SIKKERT «Jonny Vang», «Villmark» og «Buddy» i fjor. Mens hun så dem. - For alt i verden, dette er veldig bra filmer. Og det er jo fantastisk at folk som ikke har vært på kino på 15 år, strømmer av gårde for å få med seg den siste norske. Men kvinnesynet! sier Lian og slår ut med hendene. - Hvilket kvinnesyn representerer de? I barnefilmer tåler vi tøffe jenter. Men noen er kanskje veldig redde for tøffe, voksne kvinner. - Er det ikke først og fremst viktig at folk betaler for å se norske filmer, så får vi heller ta debatten om kvinnesynet etterpå?- Nei. Det er for lite filmdebatt i Norge. Enhver kulturnasjon skal da ha sin egen debatt under debatt hele tida. - En må kunne både glede seg over suksessen og simultant ha et kritisk blikk?- Nettopp! eirik.alver@dagbladet.no