Raust og traust

Du dør verken av sult eller spenning hos Santino’s.

- Det er med italienske restauranter som med dongeribukser, sa Robinson og så opp fra menyen til Santino’s i Tordenskiolds gate.

- Uansett om de står høyt eller lavt i kurs hos mote-, trend- og utelivspolitiet, så er de der. Alltid. I dyre eller rimelige, enkle eller mer raffinerte utgaver, med alt fra kjedelige kunne-lagd-dette-bedre-selv-spagettiretter til små åpenbaringer av pastakunst og nydelige desserter. Jeg tror ...

- Ikke filosofer deg for langt ut nå, parerte Fredag.

- Finn heller ut hva du vil ha. Utvalget er slett ikke verst, men jeg lander likevel på gode, gamle skinke og melon som forrett. Det hører liksom med til min Italia-utenfor-Italia-opplevelse.

- Kamskjell og scampi for meg. Det jeg skulle si, var at jeg tror ...

- Her kommer servitøren. Ikke glem hvitvin, de har en Pinot Grigio på glass. Skal vi starte med den? Og isvann og brød, hvis det ikke kommer av seg selv.

Jeg er ikke helt sikker på hvor velsmurt servicen er her nå i ferietida. Så var det hovedrett ...

Santino’s har tre restauranter i Oslo, og har en både omfangsrik og moderat priset meny med antipasti, bruschetta, pasta, pizza og desserter. Vinkartet opererer også med summer under smertegrensa, gjerne med tre eller fire som det første av de tre tallene. Og der Robinson og Fredag satt ved det vidåpne gulv-til-tak-vinduet, et lite mursteinskast fra Rådhusets østre tårn, var det faktisk mulig å lukke øynene, nyte varmen fra ettermiddagssola og et øyeblikk innbille seg at lydene av stemmer og biler stammet fra - om ikke Piazza Navona - så i alle fall noe litt mer eksotisk enn Oslo.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FORGLEMMELIG: Både maten og servicen var grei nok, men den italienske aftenen på Santino\'s til ikke huskes lenge av verken Robinson eller Fredag. Foto: ADRIAN ØHRN JOHANSEN
FORGLEMMELIG: Både maten og servicen var grei nok, men den italienske aftenen på Santino\'s til ikke huskes lenge av verken Robinson eller Fredag. Foto: ADRIAN ØHRN JOHANSEN Vis mer

- Skinka er super, minst like god som noen skinke jeg har spist i Italia. Dette lover bra, fastslo Fredag da de var i gang, etter akseptabel ventetid.

Robinson måtte også si seg fornøyd, særlig med de glovarme kjemperekene, mens de ristede kamskjellene var litt for små og tørre til å oppnå toppkarakter. Gode grønnsaker, olje, hvitløk og urter gjorde likevel forretten til en løfterik start også for Robinson.

Dessverre ble ikke fortsettelsen fullt så vellykket. Robinsons tagliatelle dello chef med strimlet kjøtt, parmaskinke og sopp i en kraftig saus, viste seg som en nokså traust og bråmettende pastaporsjon, rett nok sjenerøs og kokt al dente på beste vis. Likeledes ble Fredags ravioli - mellomstore pastaputer med spinat og Ricotta, flytende i smeltet smør, parmesan og litt salvie - i kraftigste laget.

- Unødvendig å gjøre maten så mektig, mente Fredag, satte igjen halvparten og bestilte espresso og panna cotta med sitronsmak og jordbærsaus. Robinson ga alt og spiste opp tagliatellen, men måtte kapitulere overfor en diger sjokolademousse med kraftig, god smak. Det lille lasset med sprutkrem kunne de imidlertid droppet.

- Det er ikke ofte jeg setter igjen dessert, men jeg innser at denne restauranten er laget for større mager enn min.

- Skal vi si at det ble en italiensk ettermiddag på det jevne - mettende, men uten særlig finesse, verken hva smak, anretning eller service angår?

- Noe sånt, svarte Fredag.

- Målt i hekto og desiliter har vi fått mye for pengene. Men det var en kulinarisk opplevelse på det ujevne. En opplevelse som hviler tyngre i magen enn i minnet. ■

Raust og traust

robinson& fredag@dagbladet.no