Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Ravi giftr sej

Ivar Chr. Johansen (30) har funnet kvinnen i sitt liv. Det blir en stund til han kaster klærne på strippeklubb igjen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PRATEN RUNDT bordene stopper brått opp i det hun kommer inn på scenen. Han ser på henne. Ser hvordan hun beveger seg med musikken mens hun fjerner plagg etter plagg. Ser hvordan hun snur seg sakte mot mennene i rommet, mot ham. Når hun bøyer seg framover, klarer han ikke holde seg lenger. Han løper opp på scenen, opp til henne. Han flerrer av seg skjorta.

Han lar det stå til.

IVAR? Han skeier ikke ut, sa vennene. Han er kontrollert. Et strukturert arbeidsjern. En hardtarbeidende type som ikke lar seg styre av noen andre enn seg selv. Han står opp klokka seks nesten hver dag. Han jogger, han jobber. Når vi så ham sist? Nei, det er vel et par måneder siden nå. Det er sånn med Ivar. Han holder på med sitt, sa de.

DET ER sommer i Norge. Det er agurker i avisene, det er vann i fontenene, og skrur man på radioen, hører man Ravi og får «Ås to i Osjlo» på hjernen. Alt er som det pleier å være. Ravi har vært i studio, og det har kommet en slager ut i den andre enden. Det er ikke rart han smiler der han kommer slentrende ut av heisen i toppetasjen på Grand Hotel. Den ene fortanna hans har falt ut igjen, men hva gjør vel det? spør han blidt. Hva skal man med en fortann? Hihihi. 30-åringen legger skateboardet fra seg ved siden av stolen, tørker svetten av panna og bestiller en cola.

Det er visst så som så med matlysten i dag.

-  Så de sier at jeg ikke skeier ut?

-  Ja?

-  Jeg skeiet ut i går! Skulle bare ta en pause fra arbeidet. Ta en øl med noen venner. Det ble en øl til. Og enda en. Jeg kjørte skateboard mellom bordet og uteserveringa, gikk på trynet flere ganger, og da jeg forsvant fra vennene mine og begynte å vandre mellom bordene for å snakke med folk, var det vel noen som fant ut at det var på tide å dra hjem, sier Ravi og ler.

-  Men generelt er jeg nok ganske ambisiøs. Jeg jobber mye. Driver ikke med tull. Jeg leker jo ikke butikk, heller.

Han skal fortelle om flere utskeielser, bare vent. Ravi har vært ute ei vinternatt før, skal det vise seg.

Men først er det noe han vil fortelle, noe som har plaget ham.

-  JEG SA TIL DEM: Lat som om jeg har dratt til utlandet. Det blir nok enklest sånn.

Den første plata til Ravi & DJ Løv, «Lekr butik», kom i 2004 og inneholdt landeplagen «Dødssøt». Da hadde Ravi allerede gitt oss «Utadæsjælopplevelse» med Folk & Røvere. Siden har den lille mannen med det røde skjegget vært hele Norges hitmaskin.

Denne gangen skulle han gjøre det igjen, aleine, uten Løv. Han skulle spille alle instrumentene selv.

De siste månedene har han ikke gjort noe annet enn å jobbe. Han har gått under jorda. Stått opp tidlig, dratt i studio, jobbet. Flikket og justert.

På toppen av det hele har han tatt eksamen i musikkvitenskap på universitet.

Nå er «Kjøpr gitar» i butikkene og allerede på vei oppover hitlistene.

Ravi kan puste ut.

-  Jeg sa det til vennene mine, til familien, til kjæresten. «Nå drar jeg til utlandet», sa jeg. Og så ble jeg borte. Jeg har hatt ganske dårlig samvittighet. Det har vært et rart liv. Noen har sagt til meg: «Ikke ha dårlig samvittighet, Ivar, det må du ikke ha. Du må fullføre prosjektene dine». Men jeg har vært borte så lenge, sier Ravi.

Han er ute igjen nå, har møtt alle igjen, tatt seg tid til dem, tatt seg ferie. Men han vet det vil bli sånn igjen en gang, det vil komme nye perioder, nye prøvelser.

Han har valgt dette livet nå, det er bare sånn han blir lykkelig. Han har prøvd å gjøre andre ting, men uten musikken blir han ikke tilfreds. Da er han ikke der han skal være.

-  Med fare for å virke litt pompøs: jeg tror det er snakk om en slags urkraft i meg. Jeg drive med musikk. Jeg håper likevel at vennene mine vet at de kan ringe meg når som helst. Vi har et ekstra rom som bare står der, hjemme hos oss, som vi kaller for furterommet. Der kan venner komme og ta inn dersom de har kjærlighetssorg, for eksempel. Jeg har sagt til dem at den natta de virkelig sliter, så er jeg her. Uansett hva jeg måtte holde på med. Det er bare å ringe.

IVAR CHRISTIAN JOHANSEN ble født på Rikshospitalet i 1976, og bodde sine to første år på Tonsenhagen i Oslo før familien flyttet til Tønsberg. Der vokste han opp sammen med en far som var sosialøkonom og en mor som var hjelpepleier, og lillesøstera Marianne.

-  T-o-l-v-s-r-ø-d, staver Ravi.

-  Et kvarter på sykkel fra sentrum av Tønsberg.

Så nevner han to nye ord fra de snurrige tekstene på det nye albumet: «Sofaner», som betyr det motsatte av «nomader».

Og «krivelighet».

-  Det siste har jeg rappa fra Jan Erik Vold.

-  Hva betyr det?

Lang pause.

-  Det er vel sånn at andre steder i verden så har man virkelighet. I Norge har man krivelighet. Du tror du vokser opp i virkeligheten, men så gjør du ikke det. I Tønsberg, for eksempel, er det sånne svære forferdelige villastrøk på alle kanter. Forsteder, med Block Watne, Block Watne, Block Watne. Alle husene er nymalte og fine, alle hekkene er strigla og alle plenene har samme grønnfarge som i en Tim Burton-film. Det er helt drøyt. Det er rett og slett skummelt, sier Ravi.

-  Hva gjorde disse omgivelsene med deg?

-  Det er denne kriveligheten, da. Du blir liksom litt lurt. Men for all del, jeg hadde verdens beste oppvekst, jeg. Ikke takket være Tolvsrød, men takket være mamma og pappa. Det var kanskje snakk om to kvelder i året hvor de ikke var hjemme, og da fikk søstera mi og jeg lov til å sitte foran tv\'en med grandiosa og cola. Ellers var foreldrene mina alltid der. På en måte var det veldig irriterende, selvfølgelig. Men først og fremst var det veldig trygt.

-  HVEM AV FORELDRENE dine likner du mest på?

-  Jeg likner på begge to, jeg. Jeg har rødt hår, som pappa. Men mamma kommer fra Setsaas-familien i Trondheim. Der har nesten alle stor panne, oppstoppersnoppnese - og et markert rompeparti. På alle disse punktene er jeg helt tydelig Setsaas. Når det gjelder høyden, er jeg ganske nøyaktig midt mellom foreldrene mine. Mamma er 1.52, pappa er 1.72 og jeg er 1.63.

-  Du har sjøl gjort krav på tittelen som Norges egen hobbit. Har du alltid vært tilfreds med utseendet ditt?

Ravi drar litt på det.

-  Det var ingen ideell kombinasjon da jeg gikk på ungdomsskolen. Du skal jo helst være en A4-figur i den alderen, i hvert fall i Tønsberg. Du skal være sånn som hekkene. Og sånn var ikke jeg. Det var en periode på skolen hvor jeg bare hadde et par venner og det var det. Men de var veldig gode venner, og jeg har dem fortsatt.

Det var på denne tida Ivar og kompisene hans fikk ørene opp for jazz.

-  Vi hørte først på Pink Floyd. Etter hvert ble vi mer interessert i gitarsoloene til David Gilmour. Så fant vi ut at det var en som het John Scofield som bare spilte gitar. Så oppdaga vi Miles Davis, og til slutt gikk vi bare vår egen vei.

Gjengen startet jazzklubb med medlemskort i plastlaminat. Opptaksprøven besto i å plystre standardlåta «Misty». Ivar byttet ut ensomme pianotimer med trompet og korps. Til slutt ble det bare jazz og han ble med i det etter hvert så kjente Jaga Jazzist.

-  Tor Erling på skolen kalte oss bare for «jævla jazzister». Det var sånn vi fikk det navnet. Jaga Jazzists første navn var Jævla Jazzist, sier Ravi.

-  Tønsberg er et sofasamfunn. Hvis noen engasjerer seg, er det fordi naboens hus er rosa. Jeg mener, hvis alle sitter i sofaene sine, bak hver sin hekk, og det ikke er noen kontakt mellom hekkene, kan man kalle det et samfunn da? spør Ravi og kikker ut i lufta.

-  Det var i hvert fall ikke mye som skulle til for å skille seg ut.

I DAG ER DET ikke så mange i Tønsberg han har kontakt med. En av dem han fortsatt treffer, er en 60-åring som heter Fred Printz - tidligere redaktør for Lokalavisen Tønsberg, hvor Ivar fikk jobb som journalist.

-  Den gikk dessverre konkurs etter hvert. Men det var Fred som lærte meg å skrive. Vi lagde en haug med morsomme saker, og jeg ble klaget inn for Pressens Faglige Utvalg hele tre ganger, sier Ravi og humrer.

Han forteller om da han intervjuet artisten Lene Nystrøm, og skrev at han hadde ventet seg «en litt mer barmfager budeie fra Revetal» - og fikk hele Revetal på nakken. Han forteller om da avisen avslørte en utelivsbaron som solgte litt for billig øl. Han forteller om gutten som ble mishandlet av politiet. Han forteller om den 90 år gamle dama som var medlem av Smiths Venner, som ble syk og havnet på gamlehjem, og som opplevde at Smiths Venner solgte både leiligheten og alle møblene hennes uten hennes samtykke.

De hadde vel ikke regnet med at den gamle dama skulle bli så sint. Og de visste neppe at mora til en pågående reporter i lokalavisa jobbet på nettopp dette sykehjemmet.

-  Jeg hadde med en sånn diktatofon som du har og hun skrek inn i den: «De tok alle penga mine! De tok alle penga mine!». Vi smalt sitatet opp over hele førstesida og så ordnet alt seg. Vi ble frifunnet i Pressens Faglige Utvalg, og Smiths Venner beklaget det hele.

-  Tida som journalist var fantastisk. Jeg jobbet i min egen by, og jeg lærte den bedre å kjenne for hver dag. Jeg hadde en direkte innvirkning på det som skjedde. Den ene dagen anmeldte jeg teater, den neste dagen skrev jeg om kriminalitet eller gikk på kommunestyremøter. Tenk å få skrive om den første løvetannen som kommer! Tenk å få skrive om de nye kumlokkene i byen! Det var en drømmejobb. Hadde ikke avisa gått konkurs, er det godt mulig at jeg hadde jobbet der ennå.

MUSIKKEN, oppholdet i lokalavisa, kaffekopper i sola på Gamle Ormelet og teatergruppa Stella Polaris er høydepunkter fra livet i Tønsberg.

Det var en reise med teatergruppa som gjorde ham engasjert i konflikten i Midtøsten.

-  Jeg ble forelska i ei arabisk jente der nede.

-  Å?

-  Det ble ikke noe forhold. Men jeg ble veldig betatt av landet, av lynnet, av menneskene. Jeg må tilbake dit en dag. Jeg har ikke snakket med noen av dem jeg ble kjent med der nede på flere år. Jeg har dårlig samvittighet.

Han var i Israel i 2000, like før den nye intifadaen startet. Han spilte trompet på torget i Gaza. Han traff en vakker jente på kultursenteret i Betlehem.

-  «Please, take me with you», sa hun. «Please take me with you in your bag!»

Han smiler.

-  Vi avtalte å møtes igjen i Tyskland et par uker seinere, men så brøt intifadaen ut og hun fikk ikke utreisetillatelse. Siden har jeg ikke snakket med henne.

Han blir stille.

-  Sånn fikk jeg merke krigen litt, jeg også.

Ivar nevner ofte Midtøsten-konflikten i intervjuer. Dette er en sak han er interessert i.

-  Jeg tror jeg skjønte den gangen hva som egentlig er problemet der nede.

Han forteller om lyskryss hvor det lyser grønt i ti minutter mellom jødiske bosetninger, for deretter å lyse i bare ti sekunder på veien som går mellom arabiske byer - i det samme lyskrysset.

-  Det er på det nivået der. Helt dagligdagse ting. Hva heter det? Institusjonell rasisme. Det er sykt. Det var et av mine første møter med virkeligheten. Jeg bodde hos Ahmed, som drev et hotell. Han sov nesten aldri. Han hadde en kjæreste som han skulle gifte seg med. Da intifaden startet, sa han til henne: «In these times i cannot love. I cannot marry you». Da skjønte jeg kanskje litt av hvordan en krig oppfattes, dag etter dag, for vanlige mennesker.

DET ER her vi kommer inn på det med utskeielser igjen, at alt han gjør er så kontrollert og strukturert.

Ravi, tilbake fra toalettbesøk, med en ny cola i neven, smiler det litt uutgrunnelige smilet sitt og klør seg i skjegget.

-  Om det er noe jeg angrer på? Mmm...

Han nevner et par ting. Noe om en brennevinsflaske han kastet i bakken en kveld i Lille Grensen i Oslo. En historie om noen penger han arvet som ikke ble brukt så fornuftig.

-  Men jeg kan fortelle noe annet, som er morsommere, men som jeg for så vidt ikke angrer på, sier han, litt usikker på om han skal fortsette.

-  Det begynte som en tilfeldighet. Det var ikke min idé. Det vil jeg gjerne understreke. Men jeg var altså på byen med fetteren min, og så havna vi på strippeklubben Blaze go-go bar i Oslo. Har du vært der? Vel, uansett: Hvert kvarter var det et lite show på scenen. Jeg ble veldig provosert av det. Det var ganske usmakelig. Det var ikke sexy i det hele tatt.

-  Du hadde ikke ventet deg stripping på en strippeklubb?

-  Jo, det hadde jeg. Men jeg var ikke helt forberedt på min egen reaksjon.

-  Hvordan reagerte du?

-  Vel, først inngikk jeg og fetteren min et veddemål om hvorvidt jeg turte å gå opp på scenen og ta i veggen bak stripperne og løpe ned igjen. Så gjorde jeg det. Da kom det en dørvakt løpende og sa at jeg ville bli kastet ut om noe slikt skjedde igjen. Og så ble det seinere og enda fuktigere, og jeg ble sittende og se på en sånn, eh, stjert. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men jeg reiv altså av meg skjorta, steg opp på scenen og ble stående. Jeg sto der og veivet skjorta over hodet. Sånn, sier Ravi, og illustrerer med den ene armen mens han ler så han rister.

-  Jeg ble kasta på huet og ræva ut. «Dette er jo en strippeklubb!», skreik, jeg. «Jeg må jo få lov til å strippe på en strippeklubb!». Det var midt på vinteren, og de ville ikke gi meg jakka mi. Jeg bare sto utenfor i kulda og lo og lo og lo, men det var ingen andre som syntes det var noe morsomt.

-  Så jo: jeg har skeiet ut. Men det er en stund siden jeg har vært på strippeklubb.

IVARS KARRIERE har på ingen måte gått i en rett linje mot toppen av hitlistene. Han har altså vært journalist, han har spilt i flere band - blant annet Jaga Jazzist, Briskeby og Jessica Fletchers. Han har vært dørvakt og altmuligmann på jazzklubben Blå. Han har studert litteraturvitenskap, han har begynt på brevkurs i bibliotekfag. Han har begynt, han har sluttet, og begynt med andre ting igjen, gang på gang på gang. Og den første gangen han rappet noen strofer for vennene sine, med den nyinnøvde, litt barnslige stemmen sin, var det ikke mange som trodde at dette skulle bli til noe.

Men så skulle det vise seg at Ravi var mer Ivar enn noe av det andre han hadde drevet med.

-  Ravi er lidenskapen min, sier han.

-  Du har aldri tenkt at nå er du lei av Ravi, nå er det på tide å pakke ham ned?

-  Nei, ikke sånn musikalsk sett. Men trynet mitt og alt det derre virret rundt, det har jeg vært ganske mett av i det siste. Jeg kan virkelig godt skjønne at andre blir lei også. Men det er nå en gang slik i dette landet at vi har NRK Alltid Klassisk. Så det er fullt mulig å få litt Ravi-fri. Om man vil, altså. Det er jo høyst frivillig å høre på meg.

-  På hvilken måte har suksessen forandret livet ditt?

-  Tja, si det. Livet mitt har vært sånn i noen år nå. Men jeg merker at jeg er veldig bevisst på å markere en liten avstand når jeg møter folk jeg ikke kjenner. Dere, for eksempel, dere virker veldig hyggelige, men jeg kjenner dere ikke. Jeg er opptatt av å kjempe litt for å markere den forskjellen. Jeg håper virkelig at de rundt meg ser at jeg er opptatt av det, at jeg kjemper for kontakten med mine nærmeste.

LINE, heter hun.

Line Musæus. Og hun har sagt ja til å gifte seg.

Ivar blir hemmelighetsfull når vi kommer inn på det.

-  Dette er ... privat, sier han.

Han holder litt igjen når det gjelder slike ting. Han vil ikke at alle skal vite alt. Men han kan si at den utkårede heter Line, at hun snart er ferdig utdannet arkitekt. Og han kan si at han elsker henne.

Han kan si at det er kvinnen i hans liv.

De ble kjærester en nyttårsaften for to og et halvt år siden. Ivar sendte en teksmelding der det sto: «Vil du være med på date?» Line ville være med, og siden har det gått slag i slag. De er litt uenige om hvor de så hverandre første gangen, men nå bor de i hvert fall sammen i en leilighet mellom Bislet og St. Hanshaugen et sted, med et ekstra rom, i tilfelle noen av vennene skulle få kjærlighetssorg.

-  Utover dette vil jeg bare si at jeg føler meg utrolig, utrolig heldig, sier Ravi.

-  Jeg tenker at jeg er akkurat der jeg skal være i livet, både profesjonelt og privat. Og jeg gleder meg til framtida. Er ikke det en ganske fin posisjon å være i?