Realitypsykologen: - Vi gjør feil. Absolutt

Forskjellen på å oppdra barn og veilede realitydeltakere er påfallende liten. Bare spør psykolog Hedvig Montgomery (50).

NÅLØYET: - Står du der som utbrent, nyskilt og nedbrutt og tenker at «Farmen» er akkurat det du trenger nå, så er det antakeligvis akkurat det du ikke trenger, sier psykolog Hedvig Montgomery som har jobbet med realitydeltagere i tjue år.
NÅLØYET: - Står du der som utbrent, nyskilt og nedbrutt og tenker at «Farmen» er akkurat det du trenger nå, så er det antakeligvis akkurat det du ikke trenger, sier psykolog Hedvig Montgomery som har jobbet med realitydeltagere i tjue år. Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Hun hadde stilt seg sjøl det samme spørsmålet uten å komme med noe tilfredsstillende svar. Trenger verden flere bøker om barneoppdragelse? Hun tvilte. Men da hun endelig, etter mange, lange urolige dager og søvnløse netter, sto med den ferdige boka mellom hendene, kunne hun gi seg selv et svar.

– Da jeg så den foran meg, så jeg at den var annerledes. Noe annet enn alle de andre bøkene. Så det ble et «ja».

Det er lørdag formiddag. Lokalene til Montgomery A/S midt i Oslo er hyggelige, lune og personlige – men ikke for personlige. Her er det pasienten, eller klienten, som skal stå i fokus. Kontoret er ikke stort, men inneholder alt et slikt rom skal: Et par stoler, en sofa – og et lite bord med en boks med Kleenex på. Her sitter Hedvig Montgomery, psykolog, familieterapeut og vår nye ekspert på barneoppdragelse, og lytter til folk som trenger hjelp og veiledning, altså når hun ikke jobber med å snakke med realityshow-deltakere, eller skriver bøker om barneoppdragelse sammen med journalist Eivind Sæther.

Det nærmer seg innspurten for bok nummer tre, om barnehageårene fra to til seks år, og Montgomery er ikke lenger i tvil om at de har et marked. Med god grunn. Den første, «Foreldremagi» kom i fjor vår og er til nå trykt i et opplag på 16500 eksemplarer. Oppfølgeren «Miraklenes tid 0–2 år» som kom i fjor høst, er trykket i 5000 eksemplarer. Foreløpig. Enda mer imponerende er det at bokserien – det er ikke snakk om én, men fem bøker som skal hjelpe foreldre med avkommet fra vugge til de flytter hjemmefra – er solgt til 23 land, fra Kina i øst til Portugal i vest.

– Jeg tenkte at jeg skulle skrive ei bok, og så pusle rolig med bok nummer to, sånn ved siden av jobb.

Toneleiet er behagelig, volumet lavt. Hun rister på hodet.

– Siden dette nå er blitt solgt som en pakke på fem bøker til utlandet, har jeg plutselig fått deadlines.

– Og når «Die Hedvig Formel» virkelig slår an i Tyskland, for ikke å snakke om hvis «Fùmu xiánshì» – hvis det blir tittelen – treffer i Kina, da strømmer vel pengene inn på kontoen til psykologen?

– Jo, kanskje hvis den selger som Satan i Tyskland, så …

Hun avbryter seg selv.

– Nei, sier hun bestemt. – Jeg tenker ikke på det. Jeg har nok å tenke på i jobben min.

BARNEFOKUS: Hedvig Montgomery nyter for tida suksess med bøker om barneoppdragelse. Hun har også barn sjøl. Klas (12) spiller kontrabass.
BARNEFOKUS: Hedvig Montgomery nyter for tida suksess med bøker om barneoppdragelse. Hun har også barn sjøl. Klas (12) spiller kontrabass. Vis mer

Jobben hennes består, i tillegg til å ta imot folk som oppsøker henne for behandling, i å snakke med folk som ikke oppsøker henne. Slik har det vært siden hun for tjue år siden nærmest snublet inn i tv-bransjen, fordi noen den gang fikk en idé: Kanskje det var lurt at folk som meldte seg på realityprogrammer fikk tilbud om proff hjelp.

Siden er det blitt mye mer enn et tilbud. I dag er det sånn at hvis du etter en samtale med psykolog blir regnet som dårlig egnet, kan du skyte en hvit pil etter rølpete turer til Mexico, livet som bonde på landsbygda, å få ryddet opp i din personlige økonomi, overleve på en øde øy eller møte eksen on the beach.

Vi gjør feil. Absolutt. Det er en risikovurdering hele veien. Man kan ikke lage tv uten å ta risiko. Hedvig Montgomery

– Det er lett å tenke at psykologen er den kjipe i en sånn prosess, men det er ikke riktig. Min oppgave er å være til hjelp, både for produksjonen og deltakerne. Og bare så det er sagt: Lojaliteten min ligger til sjuende og sist alltid hos deltakeren. Det må den gjøre.

– Men noen ganger må du sette ned foten?

– Ja, det skjer ofte. Selvfølgelig. Står du der som utbrent, nyskilt og nedbrutt og tenker at «Farmen» er akkurat det du trenger nå, så er det antakeligvis akkurat det du ikke trenger. Da er det min jobb å fortelle deg det. Som realitydeltaker må du komme fra et godt sted. Gjør du ikke det, blir du heller ingen god deltaker. Det er ingen tjent med, verken produksjonen eller seerne – og aller minst du selv.

Montgomery snakker grundig med søkerne før de blir plukket ut, hun er tilgjengelig under innspillingen og, nesten viktigst: etterpå.

– Å komme hjem til seg selv etter en sånn ekstremopplevelse, enten det er å presse seg fysisk til det ytterste, å drive en gård eller reise til ei øy for å feste, leve og ligge, kan oppleves ekstremt stille og tomt. Da kan det være nyttig å snakke med noen.

– Hender det ofte at du tenker: «Han eller hun burde ikke vært med. Dette burde vi sett før innspillingsstart.»?

– Ikke ofte, men det skjer. Det finnes ingen måte å screene hundre prosent. Vi gjør feil. Absolutt. Det er en risikovurdering hele veien. Man kan ikke lage tv uten å ta risiko.

– Og hva får du som psykolog ut av den type jobb?

– Realityjobbingen kan virke banal, men den er faktisk uhyggelig kompleks. Og veldig lærerik. Det er ingenting som fortere lærer opp psykologene jeg ansetter enn å la dem jobbe med realitydeltakere.

BEGRENSENDE: -Det er neppe særlig bra å bli kjent fordi du har vært med på noe, ikke fordi du er noe. På et eller annet punkt blir det begrensende, ikke utviklende, sier Hedvig Montgomery.
BEGRENSENDE: -Det er neppe særlig bra å bli kjent fordi du har vært med på noe, ikke fordi du er noe. På et eller annet punkt blir det begrensende, ikke utviklende, sier Hedvig Montgomery. Vis mer

– Hvordan da?

– Mengdetrening. Det fantastiske er at det innebærer så mye mengdetrening. Og så lærer man fort at man må gjøre seg nyttig for folk som aldri hadde funnet på å oppsøke psykolog. Få deltakerne til å skjønne at jeg kan og vil være til hjelp. Og tilsvarende, å få produksjonen til å se nytteverdien av dette. I tillegg kreves en helt annen hurtighet. Og et helt annet språk. Det siste har vært veldig nyttig, ikke minst i forhold til bokprosjektet jeg nå er midt oppe i.

– Hvordan ser dine kolleger på at du driver med dette?

Montgomery smiler forsiktig.

– I starten var det voldsomt. Psykologforeningen sa at «Nei, sånt skal vi ikke jobbe med!». Men husk at dette er tjue år siden, så ikke døm dem for hardt.

«Realitykjendis» har stadig en negativ klang. Unge folk, spesielt, som ønsker eksponering uten å ha noe spesielt talent utover å være seg sjøl. Hva tenker hun om det?

– Hva drømte vi om da vi sto foran speilet med hoppetau og sang Abba-sanger? Den store forskjellen er at mulighetene for faktisk å bli eksponert, er så mye større i dag. Men, det er helt på sin plass å spørre hvor bra det er å bli kjent for ingenting.

– Og svaret er?

– At det neppe er særlig bra å bli kjent fordi du har vært med på noe, ikke fordi du er noe. På et eller annet punkt blir det begrensende, ikke utviklende. Men sånn er det blitt, selv om vi ikke helt har lært oss hvordan vi skal håndtere det ennå, sier hun og sukker.

Hver foreldregenerasjon gjør sine feil. 50-tallsforeldrene var for strenge og slo når de mente det var påkrevd. Barn skulle sees, ikke høres. Hedvig Montgomery

– Det er forresten et mye, mye større problem enn reality-tv isolert.

På spørsmål om det er et langt sprang fra å snakke med realitykjendiser til det å skrive bøker om barneoppdragelse, kommer det et halvhøyt «ha-ha», overraskende høyt for henne å være.

– Nei, avstanden er ikke veldig stor. Det er mange fellestrekk. Det er klart det er det. Viktigst er kanskje at alle må tas på alvor og behandles med respekt og forståelse, nesten uansett hva de sier og gjør. Så er det en annen ting: Hvor du kommer fra og hvordan oppveksten din var har en betydning for hvor godt du vil klare deg på den gården eller på den øya – akkurat som i virkeligheten.

– Er vi bedre eller dårligere foreldre enn våre foreldre var?

– Kort svar: Vi er nok bedre. Hver foreldregenerasjon gjør sine feil. 50-tallsforeldrene var for strenge og slo når de mente det var påkrevd. Barn skulle sees, ikke høres. Da de barna selv ble foreldre, kom motreaksjonen: 70-tallsforeldrene som glemte at de hadde barn. Det er interessant å merke seg at hvis det var et tiår det virkelig var mye mobbing mellom barn, så var det da. Så, på 90-tallet, kom de overbeskyttende foreldrene og barna som knapt fikk lov å røre en ostehøvel før de flyttet hjemmefra.

– Og i dag?

– I dag har vi det overvåkede og «servede» barnet. Alt er så organisert og planlagt at barnet knapt får rom nok til å puste.

– Det høres ikke så mye bedre ut?

– Dette blir jo en veldig grov generalisering, men i det store og hele går det likevel riktig vei. Vi gjør våre tabber, vi også, men jeg vil likevel si at plassen som finnes til barnet i samfunnet i dag, oppmerksomheten som vies og kjærligheten som gis barna, er fantastisk.

SKAPER TAPERE: Å forlange at 14-åringer skal komme med en fiks ferdig karriereplan er ikke bra. Det er en ganske sikker måt å skape tapere, mener psykolog Hedvig Montgomery, som sjøl ikke hadde annen karriereplan enn ikke å bli akademiker.
SKAPER TAPERE: Å forlange at 14-åringer skal komme med en fiks ferdig karriereplan er ikke bra. Det er en ganske sikker måt å skape tapere, mener psykolog Hedvig Montgomery, som sjøl ikke hadde annen karriereplan enn ikke å bli akademiker. Vis mer

Hun er sjøl et barn av 70-tallet. Og yngst av fire. Så hun faller nok i kategorien «de glemte barna». Det trenger ikke være bare negativt, for Montgomery ble det en mulighet til å prøve seg fram på karriereveien.

– Jeg hadde ingen planer om å bli psykolog. Den eneste karriereplanen min var å ikke bli akademiker. Så det hele var litt tilfeldig, sier hun.
Hun snakker stadig i det behagelige toneleiet og det dempede volumet. Men det hun sier, er ikke nødvendigvis uten kraft.

– Det er en ting vi gjør feil i dag. Veldig feil. Ja, at åttendeklassinger i dag blir satt til å skrive en karriereplan er helt sprøtt. Vi kan ikke forvente at fjortenåringer vet hva de skal bli når de blir voksne. Snakk om å skape tapere! Nei, det var nok lettere for min generasjon. Jeg tror valg av yrke den gangen var en mer organisk prosess. Og det tror jeg faktisk ikke er så dumt.

– Men dette kommer ikke før i siste bok i serien, når foreldrene skal takle at barna forlater redet? Eller at de ikke gjør det?

Montgomery smiler og nikker.

– Mange har spurt meg om ikke den boka kunne kommet nå, for det er åpenbart noe mange sliter med.

– Men de må vente?

– Ja. De må vente.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer