Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Ambulansen var fremme ved sykehuset, sjåføren hadde slått av motoren.

Da bakdørene ble slått opp, var han den første hun så:

Faren, den personen i verden hun var mest redd for å skuffe.

Reddet av gaming og Frp.

Susanne (30) ble mobbet fra hun gikk på barneskolen.

- Jeg følte meg så mislykka. Ikke klarte jeg å få venner, ikke fiksa jeg skolen. Jeg klarte ikke engang å avslutte livet mitt.

Det er gått 13 år siden den morgenen da syttenåringen Susanne (30) stappet i seg alt hun fant i foreldrenes medisinskap, deriblant farens sovetabletter.

Antagelig må hun ha fått en blackout. Da hun kom til seg selv og så alle de tomme pilleeskene, husket hun i hvert fall ingenting, men var mest opptatt av å rekke skolen.

På skolen møtte hun ei venninne og en lærer som skjønte at noe var alvorlig galt. De varslet foreldrene, og snart lå hun på ei båre i en ambulanse.

Etter å ha undersøkt Susanne og sett arrene etter flere år med selvskading på armer og bein, beholdt sykehuset henne over natta, før de sendte henne hjem med en oppfølgingsplan.

Siden har Susanne forsøkt å avslutte livet fire ganger. Sist for tre år siden.

- Mobbing tar liv. Om du ikke dør av det, så blir du aldri kvitt konsekvensene.

Du blir så jævlig hårsår.

Så jævlig redd for ikke å være bra nok.

- Som om det ikke er nok, skal du kanskje samtidig leve med at mobberne dine går videre som om ingenting har skjedd.

Stua i rekkehusleiligheten på Elverum er ikke stor. Desto mer imponerende er det hvor mye den rommer. Vi kunne nøyd oss med å ramse opp hjørnesofaen og de tre kattene, bord og stoler, hodetelefoner og spillkonsoller, datamaskiner og alle skjermene i ulike størrelser, hvorav én på 70 tommer. Men tingene er faktisk detaljer.

Det viktigste med denne stua er at den rommer så mange av årsakene til at Susanne nå har lyst til å leve:

Kjæresten Christian (34), som hun har vært sammen med i fem år og skal gifte seg med til sommeren.

Så er det spillkroken.

Her tilbringer Susanne flere timer i døgnet med enhjørning-øretelefoner på hodet.

Og fullt fokus på skjermen foran seg.

- Jeg har vært med i spillklubben Maniax i noen få måneder, men den er allerede noe av det viktigste i livet mitt. Mens vi spiller prater vi om alt mulig.

- Det er flere enn meg som har utfordringer, for å si det sånn. For meg er samtalene våre like viktige som spillingen.

Susannes politiske engasjement utfolder seg også i denne stua, selv om det ikke lenger er det eneste stedet det skjer. I høst ble Susanne valgt inn i kommunestyret for Elverum Frp. Hjertesaken er å få på plass mobbeombud i hver eneste lille kommune i landet.

- Gamingen og politikken gir livet mitt et formål, noe å leve for, som ingen kan ta fra meg. Alle mennesker trenger det. Jeg er blitt politiker for å hjelpe samfunnets svakeste. Jeg er selv en av dem. Jeg vet for eksempel akkurat hvordan det er å vente åtte måneder på en utredning. Jeg vet også at det er lettere å hjelpe et barn eller en ungdom med deres utfordringer, enn å reparere en voksen.

De viktigste årsakene til at Susanne fortsatt er i live, mangler likevel i rekkehuset i Elverum denne formiddagen. Susanne er mor til to, men ingen av barna bor hos henne.

Å gi fra seg omsorgen for dem er den vanskeligste avgjørelsen hun har tatt. Samtidig er hun overbevist om at den er riktig, både for dem og for henne.

- Barn skal ikke gå rundt å være redd for at mammaen deres skal bli så lei seg at hun avslutter livet.

Susanne jobber hver dag for at hennes barn ikke skal oppleve dette. Per dags dato går det bra.

- Nå gleder jeg meg egentlig bare til å kunne stå opp om morgenen og se meg i speilet og like den jeg er. Jeg er ennå et stykke unna. Men det kommer!

Sammen med Christian har Susanne laget en kriseplan.

I praksis er det ei ringeliste som Christian kan bruke når han merker at hun er på vei inn i en vond spiral.

Heldigvis har han ennå ikke fått bruk for den.

Det kan ha noe å gjøre med at Christian etterhvert har lært seg hva som trigger de dårlige følelsene i henne.

Og kan hjelpe til med å forebygge.

- Jeg må for eksempel passe meg litt for å heve stemmen, sier han. Susanne nikker, og forteller at hun er vár for kritikk og kan bli helt satt ut av folk som slår i bordet for å understreke et poeng.

Mange utfordringer i hverdagen som hver og en ikke trenger å være store, kan bli for store hvis de dukker opp samtidig.

- Når jeg føler at jeg mister kontroll, begynner jeg å tulle med søvn og spising. Da går det raskt til helvete. Det skjedde seinest i sommer, men heldigvis rakk jeg å si fra sånn at jeg kom meg til lege og fikk hjelp.

Susanne har ringt etter hjelp etter fire av sine fem selvmordsforsøk.

- Jeg har rett og slett fått panikk og blitt redd for å dø. Det må jo være et godt tegn, egentlig? For hvis man ikke ønsker å være her lenger, hvorfor ringer man da legevakta?