Redningsaksjonen

Noen har en tøffere start på livet enn andre. Agnes veide 502 gram.

«DU HAR FÅTT EN DATTER. Gratulerer.» Det var det legen hadde sagt til ham. Det er lørdag 3. september 2005. Per går bortover gangen i 4. etasje på Rikshospitalet. Inn gjennom glassdøra. Det lukter ikke baby. Det lukter medisiner. Litt søtlig, innestengt. Per er kvalm, han har ei svær klo i magen. Han har ingen formening om hva han skal se.

Hvordan ser hun ut, den nye datteren hans? Hvordan ser en baby ut som er født fire måneder for tidlig?

TERMINEN VAR 28. DESEMBER. Per Toset (43) og Kristin Bjerke (43) skulle få sitt fjerde barn. Ikke var det planlagt og ikke sto jubelen i taket da Kristin tidlig på sommeren oppdaget at hun var gravid. Dagene var mer enn fulle av jobb, smøring av matpakker, lek og vask av klær. Men tanken på abort, var uaktuell.

«Barn får jeg til», tenkte Kristin og overbeviste Per. På ferie i Mummidalen i Finland seint i juli satt Kristin med Sindre (9), Aurora Isabel (6) og Sune August (4) rundt seg i dobbeltsenga på hotellet og fortalte eventyr. Et eventyr om en familie på fem som snart skulle bli seks.

Det skulle skje raskere enn de ante.

PÅ GRILLEN LIGGER PØLSENE tett og Per gjør sitt beste for at de skal bli minst mulig svidd. Det er fotballturnering på Trasop i Oslo. Sindre er på banen, mens Aurora og Sune leker. Det er scoring og mangel på scoring. Det er pølser og is, og enda mer is. Det er da mobilen til Per ringer. Han ser på displayet at det er Kristin. Hun har vært på sykehuset noen dager fordi blodtrykket er for høyt.

«Du må komme. Jeg er så dårlig og de vil ta ut fosteret», sier hun.

Per ringer svigermor Eva.

Redningsaksjonen

«Du må passe barn. Kristin er dårlig. Jeg må på sykehuset», sier han.

Eva hiver på seg jakka. Hun tenker på Kristin. Bare alt går bra med henne. Og så sender hun en sms til Kristins søster Anette: «De skal operere Kristin. Vi er på Trasop på fotballturnering.»

«Gud,» tenker Anette. Hun sitter på toget fra Göteborg, en time unna Oslo. «Da står det om livet til Kristin.»

Ute er det overskyet. Det regnet litt tidligere på morgenen, men høstdagen er varm.

Per ringer Eva igjen.

«Jeg får ikke en datter likevel. De må ta ut barnet», sier han. Og gråter.

«Visste du at det var en jente?» spør Eva. Hun gråter hun også. Sindre blir redd. Han vil ikke spille mer fotball.

«VI MÅ TA UT BABYEN.» Det var det legen hadde sagt. Kristin sitter på sengekanten. Beina bare henger der. Hun ser på at de skjelver. Hjertet banker så hardt at det må synes gjennom den hvite skjorta. De siste dagene har leger og sykepleiere konstant forsikret henne om at de har kontroll. At hun er under overvåkning. Da de tok ultralyd dagen før, spurte jordmor om hun ville vite barnets kjønn. Det var ei jente og Kristin bare gråt. Hun har nesten ikke sovet på ei uke.

Svangerskapsforgiftningen har kommet for langt. Legene tør ikke vente lenger. Kristin er klam i hendene. Det er vanskelig å holde pennen. Hun skriver avskjedsbrev. Et til Sindre, et til Aurora og et til Sune. Hvis hun dør, er dette siste gang hun kan fortelle hvor glad hun er i dem.

Per kjører fort. Han tenker på datteren han ikke skal få. De hadde tenkt å kalle barnet Sofia Fernanda hvis det ble ei jente. Han vet hvor redd Kristin er. At hun har angst for ikke å våkne etter en operasjon. Nå er hans oppgave å berolige henne.

Han senker skuldrene før han går inn til henne. «Dette kommer til å gå så bra», sier han og ser på at hun trilles av gårde.

GRØNNE FRAKKER. Helt forberedt på oppgavene sine. Et par snille ansikter titter ned på Kristin. «Jeg er kjemperedd,» sier hun og får som svar at dette går veldig fint og så gir de henne epidural og trekker et forheng foran ansiktet hennes.

«Er hun borte nå,» sier en lege. «Nei, hun er her ennå.»

Kristin kjenner barnet i magen. Det er akkurat som det hopper rundt der inne. Det er så levende.

Så virker bedøvelsen.

KLOKKA 14.13 hentes ei lita jente ut av magen til Kristin. Bak et glassvindu i rommet ved siden av operasjonsstua står overlege Morten Grønn klar til å ta imot henne. Han har gjort dette mange ganger før, men vet aldri utfallet. Nyfødtmedisin er dramatisk. Det er 25 grader i rommet, utstyret han trenger, ligger klart og sammen med ham, jobber en annen barnelege. Så kommer hun. Så skal de avgjøre om hun ser ut til å kunne leve.

Vital, tenker han umiddelbart. Hun ser frisk og sprek ut. Har fin farge i huden, beveger seg og puster, riktignok ikke tilfredsstillende. Barn født i 23. uke har ikke utviklede lunger. Han legger en maske av plast rundt munnen hennes og blåser. På den måten får han åpnet de sammenklemte lungene. Barnet svarer på behandling. Hjertet slår, men dette er bare livreddende starthjelp. Nå må de hjelpe barnet til å puste videre. Forsiktig fører de et rør inn i munnen hennes og ned luftrøret. Åpningen er så liten. Det går bra ved første forsøk og hun kan kobles til respiratoren. Så gir han henne et stoff som hun mangler i lungene sine. Det er utvinnet fra griselunger og er en av grunnene til at det går an å behandle så små babyer. De tørker og varmer henne og hun er klar til å bli trillet inn på prematuravdelingen.

Det er gått ti minutter og Morten Grønn ser på sin lille pasient. Hun har tålt behandlingen. Det er til og med blitt mer fart i dama.

Nå må de få kontroll på hjerte, puls, oksygenmetning og temperatur. Det skal tas blodprøver og røntgen og ultralyd av hodet for å sjekke om det har vært en hjerneblødning. Det har det, men den har vært veldig liten.

Overlege Morten Grønn tenker at dette ser lovende ut.

502 GRAM OG 29 CENTIMETER. Per er redd for det første møtet. Anette har kommet til sykehuset og møter svogeren sin i gangen. De venter. Endelig er det en sykepleier som forteller dem at de kan gå inn.

Først virker det stille innenfor glassdøra på prematuravdelingen. Hvite frakker flytter seg effektivt, men rolig, alle snakker med lave stemmer. Så forsterkes lydene. Suset fra vifter, surklelyder. Og pipene. Det piper konstant fra en eller annen maskin ved en eller annen kuvøse.

Der nederst i rommet, er hun. Foreløpig ligger hun i åpen kuvøse. Per tenker at han skal se en baby, men det han ser er hinsides hva han kunne forestille seg. Når går skillet mellom et foster og et barn? Denne lille skapningen, denne lille dingsen, hun er en baby, men så er hun ingen baby, bare et transparent, lite hjelpeløst vesen. Og så er hun hans datter. Det kjenner han. Legene anser henne som så frisk at de vil satse på henneDa må han satse også.

«Denne jenta har livsgnist», sier overlege Morten Grønn.

Men han lover ingenting.

Anette rister litt på hodet. Det er helt uvirkelig, den lille niesen hennes har overlevd, hun har faktisk levd et par timer.

De står der uten å si noe. Per vil holde barnet sitt inntil seg. Klemme på henne sånn som man gjør med nyfødte babyer. I stedet får han høre at enhver berøring vil være smertefull fordi huden hennes er så tynn.

Når mormor Eva kommer en stund seinere, er babyen ferdig stelt og flyttet over i lukket kuvøse. Anette har advart henne, hun må stålsette seg. Evas skritt blir langsomme. Hun titter ned på datterdatteren. Kroppen er dekket av plasterlapper, venefloner og ledninger. På veggen bak kuvøsen er det monitorer med tall og grafer. At det går an å være så liten og så rørende nydelig. Hun er jo perfekt, alt er der, det er bare så mikroskopisk lite. Og de bitte små ørene. Eva blir stående og stirre, mens tårene renner.

I ETASJEN UNDER ligger Kristin. Hun har våknet fra narkosen. «Noen må fortelle meg noe,» er det første hun tenker. Hva har skjedd? Når sykepleieren kommer bort og sier at hun har fått en datter, klarer hun ikke forholde seg til det. Kristin har vondt i kroppen, magen fungerer ikke, hun er kvalm. Det eneste hun vil er å sove, men hun får det ikke til. På gangen utenfor rommet hennes er det noen håndverkere som jobber. De snakker hele tida, sikkert ikke så høyt, men Kristin er sikker på at det kommer til å rable for henne, hvis ikke de snart holder kjeft. Hun må overleve dette. Hun må bli frisk så hun kan reise hjem til de tre barna sine.

Dagen etter ber hun om å få snakke med Per alene. De må gi dette barnet et navn. Hun kan jo ikke få et navn etter at hun er død. De hadde bestemt Sofia Fernanda, men i det siste har hun begynt å tenke på Agnes. «Vi tar alle tre», sier Per.

DET GÅR TRE DAGER før Kristin orker å se datteren sin. Blodtrykket hennes er fortsatt høyt, hun klarer ikke sove og hun kaster opp grønt. Søndag er en sykepleier innom og forteller hvordan de steller Agnes og hvordan man behandler for tidlig fødte.

Mandag kommer legen og snakker om hvilke utfordringer de står overfor, at de har sett at hun er ei vital jente, at så små barn kan overleve, men det er for tidlig å si noe sikkert. Hun kan få blødninger. Infeksjoner, helt sikkert. Nå må de ta en dag av gangen. Hvis hun lever til i morgen, er det bra. Og så til dagen etter og dagen etter der. Det er bra hun er jente, jenter er sterkere enn guttene.

Kristin skjønner at hun ikke kan vente lenger. Hun har fått barn og hun må se det. Tirsdag formiddag blir hun satt i en rullestol og trillet en etasje opp. Hun gruer seg. Er så sliten at hun ikke orker stå oppreist. Og der ligger Agnes. Huden ser ut som pergament, gusten og gjennomsiktig. Alle blodårene synes. I noen korte sekunder får Kristin holde Agnes i hånda, mens det eneste hun vil er å ha henne på brystet. Nyfødte babyer skal ikke ligge alene i en steril kuvøse.

På barselavdelingen er hun omringet av mødre som har fått friske barn, lykkelige går de rundt og triller babyene sine. Hun misunner dem, og tenker på datteren Aurora som mener de ikke har fått en ordentlig baby. Bare en gjenstand det ikke går an å ta på.

BAK GLASSDØRA I 4. ETASJE på Rikshospitalet finnes en verden der det daglig utspiller seg en kamp for å lure døden. Der det leves små liv på kanten av hva som er mulig. Per sitter ved siden av datteren sin i flere timer hver dag og bare ser på henne. Hun raser ned i vekt og blir så liten som 465 gram. Mindre enn en pakke smør. Han vet at sjansen for at noe skal gå galt med Agnes, er stor. Han plasserer tanken i bakhodet. Nå må han få kontroll over følelsene sine. Det er han som må være den sterke og positive overfor Kristin og de andre tre barna.

Sindre, Sune og Aurora har sett søsteren sin. Sett hvor liten hun er, og fått vite at det ikke er sikkert om de noen gang kan ta henne med hjem.

Hver dag gruer Kristin seg til å gå gjennom glassdøra. Der inne ser hun alle de hvitkledde som holder på med tingene sine. Hvis én plutselig løper fort, er hun sikker på at noe er galt med Agnes.

En dag er det noe galt med Agnes.

DET HAR GÅTT åtte dager. Det er søndag og klokka er rundt tre på ettermiddagen. Agnes blir akutt dårlig. Det kommer blodig sekret opp av tuben som er ført ned i lungen hennes. Hun må få 100 prosent oksygen. Per er inne for å se til henne, men blir sendt tilbake til Kristins rom. Han er bleik. Han går rett bort til en stol ved vinduet. «Agnes har fått lungeblødning,» sier han. Han tenker at Agnes kommer til å dø, men kan han tillate seg å tenke det?

Legene vet at dette er dramatisk.

Seint på kvelden går han inn til Agnes igjen. Den bitte lille jenta ligger og rister i kuvøsen. De har stilt inn respiratoren på høyfrekvens. Per ser på den lille kroppen. Er dette egentlig noen vits. Kanskje vi bare skal skru av respiratoren, så trenger hun ikke plages mer. Dette er bare vondt for henne. Det sitter en lege ved kuvøsen. «Nå har jeg prøvd alt jeg kan. Nå må vi bare vente og se», sier han.

Da begynner Per å gråte. De bestemmer at Agnes skal døpes neste dag. Hvis hun lever.

Agnes Sofia Fernanda blir døpt 12. september. På tante Anettes bursdag, i en krok på prematuravdelingen på Rikshospitalet. Hun er pjuskete og dårlig og Per tenker at presten ikke må ta så hardt på henne.

«HVA SLAGS LIV vil den lille jenta mi få?» tenker Kristin. Hun sitter hos Agnes i flere timer hver dag, men sover hjemme. Hun, Per, mormor Eva og tante Anette skal de neste fem månedene bytte på å være på sykehuset og passe på de tre barna hjemme. Per har sykemeldt seg i fire måneder.

Om morgenen er det han som må ringe sykehuset med en gang de våkner. Kristin er redd de skal si at Agnes døde i natt. Det er så mange episoder, så mange muligheter for at noe skal skje. Vil Agnes få hjerneskade? Har de satt et barn til verden som må bo på institusjon? De snakker om det seg imellom, Kristin og Per, men er livredde for å spørre legene. Kanskje får de et svar de ikke orker høre.

Jenta deres er tapetsert med utstyr. Leger med spisskompetanse kommer og setter sprøyter i hodet hennes. Den lille kroppen spenner seg i smerte. Er det noen mening i dette? Og har dagen vært fin, ser de fram til morgendagen. Har dagen vært dårlig, lurer de på om det blir en dag i morgen.

Så går de hjem og spiser kjøttkakemiddag som mormor Eva har laget.

1. OKTOBER FÅR Kristin holde Agnes utenfor kuvøsen for første gang. Hun er blitt en måned gammel. Det er mer stressende enn hyggelig. Alle slangene og ledningen må sitte fast på riktig sted, det piper i maskiner fordi et eller annet ikke er som det skal. Agnes blir hvitaktig og slapp og legges inn igjen. Og må ha ekstra pustehjelp.

Kristin må overvinne redselen for alt som kan gå galt. Agnes må på brystet hennes oftere og oftere fordi hun trenger den fysiske kontakten. Så ligger hun der og kravler, kanskje ville det kjent sånn ut med en liten krokodille liggende der. Eller en skilpadde, tenker Kristin.

Pappa får også lov, og også han overvinner den stressede følelsen over alt som kan gå galt. Etter hvert blir mormor Eva og tante Anette også blant dem som holder henne. Det blir mange vuggesanger fra en blå lenestol på Rikshospitalet.

Etter fem uker får Agnes sitt første bad. Selv små damer lukter tåfis og må vaske seg bak ørene. Et bitte lite, blått badekar blir ført inn i kuvøsen og det ser ut som hun koser seg der hun nesten svever rundt i vannet.

24. oktober veier hun en kilo. Det er tid for bløtkake. Etter ni uker kommer hun ut av respirator og får nå bare en nesemaske, en såkalt CPAP til pustehjelp.

I GANGEN UTENFOR glassdøra henger barnebilder av ørsmå babyer som blir til smilende toåringer og som takker for all hjelp de har fått innenfor disse veggene. Og det henger en liten bildecollage med teksten: «To måneder er også et liv …».

Agnes plager seg selv, sine foreldre og pleierne med pustepauser. Hun rett og slett slutter å puste, fordi hun glemmer det, eller fordi hun får gulp i spiserøret. Kristin er like redd hver gang, og er sikker på at det er nå det går galt. Nå dør hun.

Dagene går sakte. Agnes vokser og fire mennesker sitter der og ser på henne på skift. Og venter. Vil hun overleve dagen? Kristin lurer på om yngstejenta hennes noen gang vil bli stor nok til å komme ut? Og hvordan i all verden kan man passe på et barn når man ikke kan se på skjermen hvordan det har det? Og hva hvis hun dør, hjemme, med de andre tre barna rundt?

Når de er innenfor glassdøra, spiller det ingen rolle hva som skjer på utsida. Hverdagsbekymringene, som før opptok så mye tankeplass, blir uvesentlige. Verden går ikke under. Det er dette lille livet som ligger her som blir det viktige. Dette og at de tre barna som venter hjemme har det best mulig.

I romjula flyttes Agnes til Ullevål sykehus fordi det er det sykehuset Kristin og Per sokner til. Kristin og Per gruer seg. Menneskene som kjenner Agnes, vil ikke lenger være rundt henne.

Overlege Morten Grønn tar farvel. Han synes Agnes er blitt et strålende lite barn, og ser at hun er en god grunn til å redde babyer som blir så altfor tidlig født.

DE FØRSTE FEM månedene av livet sitt skulle Agnes tilbringe på sykehus. 10. februar 2006 fikk Sindre, Aurora og Sune endelig hjem lillesøsteren sin. Da ble huset på Skøyenåsen i Oslo stengt for barnas venner fram til sommeren. Ikke en unødvendig bakterie måtte få komme inn.

Når Agnes er seks måneder, kan man lese fødselsannonsen hennes i Aftenposten:

«Lillesøster er endelig blitt en orntli’ baby og har kommet hjem til oss! 3.9.05 på Rikshospitalet, bare 502 g, fikk hun et altfor tidlig møte med livet. En livs- og viljesterk og skjønn jente er døpt Agnes Sofia Fernanda. En varm takk til alle varsomme hender som har pleiet og hjulpet Agnes dit hun er i dag, først på Rikshospitalet, senere på Ullevål. Vi vil også takke mormor og tante for det som har gått foran alt; timevis av kos med Agnes og oss, støtte og hjelp hver eneste dag. Vi er så heldige!»

SEPTEMBER 2007. Agnes ble to år på mandag og har passert 11 kilo. Hun har gått sine første skritt. Helt alene. Hun nynner hele Mikkel Rev og skal alltid klatre der det er vanskeligst. Hun har fått diagnosen Celebral Parese, og foreløpig er dette synlig ved at føttene vrir seg innover. Da er ikke det å gå, helt enkelt, men Agnes er sta og viljesterk. Hun får botox-behandling sånn at muskulaturen i beina blir mykere og at fotbladene skal kunne tøyes. Det er snakk om at hun må gå med skinner i oppveksten. Hun går i barnehagen der hun storkoser seg og selv om hun ikke snakker ennå, kommuniserer hun godt og på sin egen måte. I søskenflokken er hun midtpunktet.

– Det er to ting vi vet at Agnes ikke kan bli når hun blir stor, maratonløper og ballettdanser, sier Per.

Han ser på datteren sin som sitter alvorlig foran bokhylla. En etter en bok blir tatt ut og lest. Hun har sittet der i minst femten minutter. Kanskje betyr det at hun ikke vil få konsentrasjonsvansker når hun blir eldre? Tenker Kristin. De overtolker det meste som har med Agnes å gjøre. Forklarer små ting med at det er fordi hun er født i 23. uke. Hun klarer ikke la det være, man vet foreløpig så lite om hvilke plager for tidlig fødte barn skal slite med.

Agnes skulle ha ligget trygt og beskyttet inne i magen hennes. I stedet ble hun tatt på og stukket i og herjet med av så mange mennesker. Hva har det gjort med henne? Når Agnes står på en stol og vræler fordi det er noe hun ikke får lov til, er det fordi de første månedene av livet hennes var så smertefulle? Vil hun noen gang føle seg harmonisk? De redder mindre og mindre barn, uten å vite hva slags liv de redder dem til. Kristin tenker at vi får fryktelig mange prøvekaniner.

– Det gikk så mange måneder der gleden over å ha fått Agnes ble overskygget av redselen for å miste henne, sier Kristin og klemmer på datteren.

– Nå har vi lov til å si at det var slitsomt. Og det er det fortsatt. Og vi håper at hun ikke skal få altfor mange problemer. Alt vi går og bekymrer oss for, ser ut til å gå bra.

VELKOMMEN: Sune, Aurora og Sindre har fått en lillesøster. De pynter opp over kuvøsen hennes.
SEPTEMBER 2007: Agnes fylte to år på mandag, og har passert 11 kilo.
UVISSHET: Agnes skulle ha ligget trygt og beskyttet i mammas mage. I stedet ble hun tatt på og stukket i og herjet med av så mange mennesker. Hva har det gjort med henne? Svaret må foreldrene vente på.
LILLESØSTER: Hun er så bitteliten, den nye søsteren deres. Vil hun noen gang kunne komme hjem? Sindre (t.v.), Aurora og Sune er på sykehusbesøk.
PREMATUR: Agnes Bjerke ble født fire måneder for tidlig, 3. september 2005.
BLE ENDA MINDRE: Agnes gikk ned i vekt de første dagene. Til 465 gram.
HUDKONTAKT: Mamma Kristin er stresset. Hvordan få den lille jenta med alle ledningene trygt plassert på brystet? Agnes får pusteproblemer og må kjapt inn i kuvøsen igjen.
FIREBARNSPAPPA: Per Toset har skiftet utallige bleier, men aldri på noe så lite og skjørt. Aldri inne i en kuvøse.
STOLTE SKRITT: Agnes tar sine første, ustøe skritt. Seks i slengen. Helt alene.
VITAL JENTE: - Dette ser lovende ut, tenker overlege Morten Grønn når han tar imot den lille jenta.
HJEM: Fem måneder er gått. Fem måneder på sykehus. 10. februar er Agnes på vei hjem. Endelig.
MORMOR-KOS: Hun var så mikroskopisk liten. Så perfekt. Nå kan mormor Eva klemme så mye hun vil på datterdatteren.
LIV PÅ VENT: Dag etter dag. Den samme utsikten. Den samme usikkerheten. Kristin, Per, mormor Eva og tante Anette deler dagene seg imellom.