Refseren

Denne uka kom den tyske forfatteren Hans Magnus Enzensberger (72) flygende til Norge for å skjelle ut norske avisredaktører. Vi ledsaget ham tilbake til Gardermoen.

OG DER STÅR HAN. En av de ledende intellektuelle i Tyskland forsøker å få betalt regningen på Bristol Hotel. Det dufter sur tobakk og gammel rødvin, men han er nydusjet og har skjorte med press. Han er i mild bakrus etter ei nattlig rotbløyte. {ndash}Det siste døgnet har vært anstrengende. Jeg har snakket norsk, svensk, og i natt måtte vi snakke engelsk. Vi hadde med oss en filosof fra Skottland. {ndash}Hva snakket dere om?{ndash}Vi hadde en diskusjon om Bibelen, Talmud og Koranen. Spørsmålet var om disse bøkene var avgjørende for historiens løp. Noen mente det. Andre mente at bøkene var et resultat av historiens løp. Vi hadde en lang, lang, interessant diskusjon. To timer! HAN FÅR BETALT, tar med seg sin lille svarte veske med kinesiske skrifttegn og går ut i snøværet. Vi har lovet å kjøre ham til Gardermoen. {ndash}Jeg synes det er fint at Dagbladet vil lage intervju med en som er blitt erklært som avisas hovedfiende. Det er et elegant trekk. Taktisk lurt. Det er ikke tilstrekkelig å bare være fornærmet, sier Enzensberger og setter seg i baksetet. Det var mandag denne uka at den tyske forfatteren tok et oppgjør med Dagbladet og fem andre norske aviser. Han sammenliknet utenriksdekningen med aviser i utlandet, og konklusjonen var opplagt og nedslående: Norske aviser er for opptatt av det norske. {ndash}Jeg var ikke særlig høflig i det jeg sa, men det var ikke ment som en provokasjon. Jeg hadde ingen illusjon om at jeg kunne forandre noe. Men jeg ville bare så ørlite grann tvil. Vi henfaller ofte til slik standpunktstenkning: «OK, her er jeg havnet. Her skal jeg forbli.» Jeg ville at redaktørene skulle spørre seg selv: «Er det her vi vil være? Er alt i orden?» {ndash}Og du mener at alt ikke er i orden?{ndash}Det er svært sjelden at alt er i orden. Man må hele tida stille spørsmål. Nekter man det, havner man i ei blindgate. Og havner man i ei blindgate, er det bare én vei ut. Man må trekke seg tilbake. Det gjelder ikke bare aviser, men livet generelt. HANS MAGNUS ENZENSBERGER er født i Bayern, men vokste opp i Nürnberg. {ndash}Som jo var en sentral by for nazistene. Hele byen ble bombet. En normal tysk barndom, vil jeg si, sier han nøkternt på sitt presise norsk. Han regnes som et språkgeni.{ndash}Når man er europeer, kan man nabospråkene. Italiensk, spansk, portugisisk, hollandsk, fransk og svensk. Men dansk er vanskelig. {ndash}Du snakker også russisk, har jeg hørt?{ndash}Nei, det er sånn taxisjåførrussisk. Men det faller meg lett å lære språk. Har man litt grammatikk i bunnen, kommer resten av seg selv. Og det finnes jo snarveier til språk. {ndash}Hvilke snarveier?{ndash}Det viktigste er å ha et godt motiv for å lære. En gang var mitt motiv å komme meg bort fra Tyskland etter nazitida. Et annet motiv kan være vennskap. Et tredje kjærlighet. Det siste var motivet for å lære norsk. På midten av 50-tallet forelsket han seg i ei norsk jente, han ble med henne hjem, og hjem var Stranda på Sunnmøre. {ndash}Der det var en pølse- og skjortefabrikk. Dette var i kong Haakons tid. Norge var et fattig land. Vi hadde ikke penger og bodde i hennes foreldres hus. Seinere ble jeg yrkesmessig etablert, og vi kjøpte hus på Tjøme. {ndash}Hva levde du av?{ndash}Jeg skrev. Essay, poesi, dramatikk. I 1984 GA HAN UT BOKA «Norsk utakt». Den ble omtalt som årets morsomste bok i Dagbladet. «Sprutmorsom», «usedvanlige sjarmerende», «sprek og spissformulert analyse,» skrev andre aviser. Det er i denne boka Enzensberger beskriver Norge som Europas største folkemuseum. Seinere tok han for seg andre nasjoner og ga ut boka «Akk, Europa». {ndash}Jeg har mange adoptivland. Jeg bodde lenge i Italia. Deretter en lang periode i Russland. Jeg var gift med en russisk dame i Moskva. Så var jeg på Cuba et år. {ndash}Var du gift der også?{ndash}Nei, jeg bare bodde der, sier han kort. Nå bor han i to leiligheter i bydelen Schwabing i München. {ndash}Jeg har en større leilighet der jeg bor med min kone og datter. {ndash}Er det din tredje eller fjerde kone?{ndash}Hun er min tredje kone, tror jeg. Og hundre meter bortenfor har jeg en mindre leilighet der jeg jobber. Også der kan jeg sove. Herfra har Enzensberger satt sitt preg på europeisk samfunnsdebatt. På sin 70-årsdag ble han feiret med fjernsynsprogrammer og hele bilag i tyske aviser, samt et 350-siders festskrift fra venner og kolleger. Han driver et forlag og har selv skrevet et trettitall bøker. {ndash}Noe sånt, ja. Av dem er seks{ndash}sju lyrikk, og for meg er de det viktigste. En journalist spurte en gang om hva det samlede opplaget var for mine diktsamlinger. Jeg visste ikke, og ringte forlaget. 300000, sa de. {ndash}Det er da vanvittig mye?{ndash}Det er med alle oversettelsene. Men jeg kan ikke klage. Min første bok kom i 1957. Jeg var ganske seint ute, men er glad for det nå. Da unngår man et par dilettantiske forsøk. HVER SOMMER REISER Enzensberger til Vang i Valdres for å besøke sin norske datter og de to barnebarna på tre og fem som er adoptert fra Etiopia. {ndash}De er noen herlige unger. Og den største på fem år er meget intelligent. Nå, der er Gardermoen, sier han. Han blir sittende i bilen.{ndash}Hvordan er det egentlig å bli karakterisert som en av Europas ledende intellektuelle?{ndash}Nei, det er jo bare en frase. Restauranter kan man karakterisere på den måten, slik man gjør i Guide Michelin. Men det finnes ingen målestokk for intellektuelle. Slike omtaler må man ikke ta alvorlig. Det er en felle. Begynner man å tro på sin egen viktighet og sier at man er interessant, er man... Han blåser opp kinnene, holder hendene vergende opp.{ndash}...idiot.{ndash}Har du noe mål og mening med alt du gjør?{ndash}Jeg hater gjentakelser. Jeg hater å spesialisere meg. Det finnes dem som vier hele sitt liv til assyrisk kileskrift. Jeg respekterer dem. Men det er ikke min stil. Jeg må hele tida gjøre noe nytt. Jeg kan fordype meg i noe et par år, men så må jeg videre. Det er så mye å interessere seg for, og livet er så kort. {ndash}Og målet og meningen?Han nøler, smiler og svarer:{ndash}Det er å ikke kjede meg. hallgeir.opedal@dagbladet.no