24. APRIL 2002 rusler tre gutter fra Gaza hjem etter endt skoledag. Yossef Zakout (14), Anwar Hamnoda (14) og Ismail Abu Nada (13) forteller foreldrene sine at de skal ut med noen venner.Få timer seinere blir de skutt og drept i et forsøk på å trenge inn i en israelske bosetting, væpnet med rørbomber, kniver og ei øks.«Kjære mor. Tilgi meg. Jeg skal gjennomføre en martyrdomaksjon mot et settlement,» skrev Ismail i avskjedsbrevet.I fjor forlot tre unge jenter sine hjem i den palestinske landsbyen Yassid for å finne Jerusalem slik at de kunne bli martyrer. Til og med i Egypt skal barn ha reist av gårde alene mot grensa til Israel. De ville også delta i den palestinske kampen.KONFLIKTEN MELLOM israelere og palestinere utspilles på mange arenaer. I tillegg til tragiske sammenstøt mellom hærstyrker og militante dreier mye av kampen seg om forming av menneskers sinn og virkelighetsforståelse. Mobilisering av massene skjer enda mer effektivt dersom man har følelsesmessige strenger å spille på.Skribenten Ashraf al-Ajrami skrev følgende i den palestinske avisa Al-Ayyam noen uker etter at de tre Gaza-guttene ble drept: «Martyrdødfenomenet, i betydningen selvmordsangrep, er på frammarsj. Spesielt blant unge og mindreårige. Det er en fare for at nasjonalistiske følelser og entusiasme blant barn misbrukes ved at de oppmuntres til å bli martyrer, slik som i Gaza nylig.»Al-Ajrami oppfordret både foreldre, lærere, imamer og de palestinske selvstyremyndighetene til å ta ansvar for å hindre framveksten av flere barnemartyrer. Han la spesiell vekt på at palestinske medier burde slutte å sende overdrevne, tragiske rapporter fra al-Aqsa-intifadaen. Intifadaen har hittil krevd rundt 1400 palestinske og 280 israelske menneskeliv. Om lag 250 og 30 av disse var henholdsvis palestinske og israelske barn under atten år.De som var til stede i de palestinske sjølstyreområdene rett etter utbruddet av intifadaen i september 2000, kunne ved sjølsyn observere at palestinsk fjernsyn flommet over av klassisk propaganda nesten døgnet rundt. Den tyske ukeavisa Die Zeit rapporterte tidligere i år at EU-sponsede palestinske fjernsynsstasjoner i økende grad gjennomsyres av hat mot jøder og israelere. Ifølge Die Zeit har vestlige medieobservatører i lang tid klaget over hvordan den politiske og religiøse eliten rundt Yassir Arafat framstiller «krigen mot jødene» som en evig oppgave, og at fredsavtaler betraktes som midlertidige skritt på veien mot ødeleggelse av staten Israel. Dette ble tatt opp til debatt i EU-parlamentet 23. oktober 2000, uten at unionen valgte å reagere.I TRANGE JERUSALEM-LOKALER, med utsikt mot Gamlebyen, holder den israelske organisasjonen Palestinian Media Watch til. Blant diverse fjernsynsapparater, videospillere og stabler av aviser følger sju oversettere nøye med på hva som publiseres i palestinske selvstyremyndigheters medier. Ifølge direktør Itamar Marcus er situasjonen enda mer dyster enn hva Die Zeit-artikkelen tilsier. Organisasjonen hevder at palestinske medier ikke bare nører opp under hat mot Israel, men også aktivt oppfordrer barn til å søke martyrdøden.Marcus trekker fram ulike eksempler for å underbygge påstanden. Ett av klippene lagret på PC-en hans er hentet fra fjernsynsstasjonen PBC og viser en ung gutt som spiller 12 år gamle Muhammed al-Durra. Unge al-Durra har blitt en av de mest kjente palestinske martyrene etter at han døde i kryssild tidlig i intifadaen. I fjernsynsklippet leker han lykkelig i himmelen. En sanger i bakgrunnen formidler guttens budskap: «Jeg vinker ikke for å si adjø, men for å si: følg meg.»Når det gjelder den virkelige Muhammeds død, har de opprinnelige tv-bildene blitt forandret: Rett før gutten blir truffet av kulene, har noen klipt inn scener hvor en israelsk soldat fyrer av et gevær. En annen dramatisering viser en gutt og ei jente som slipper lekene sine ned på bakken og erstatter dem med steiner {ndash} akkompagnert av følgende budskap: «Tida for fred er over, tida for å prate er endt.» Også i diverse avisartikler hylles barnemartyrene som helter.Itamar Marcus bor i Efrat, en israelsk bosetting på Vestbredden. {ndash}Reflekterer organisasjonens arbeid en personlig høyrefløy-agenda?{ndash}Det er alltid lett å angripe noen som gjør research. Men jeg ville heller at man kritiserte selve arbeidet vårt. Vi har ikke tatt noe som helst ut av sin sammenheng.Marcus mener at den palestinske presidenten Yassir Arafat har ansvaret for mediedekninga. Han er ikke alene om dette. Palestinske Human Rights Monitoring Group utga i 1999 en omfattende rapport hvor det konkluderes med at Arafat og selvstyremyndighetene holder et fast grep om palestinsk presse. Rapporten beskriver hvordan offisielle palestinske mediebedrifter er forpliktet til å trykke kommunikeer fra selvstyremyndighetene. Kommunike-ene inneholder ofte sterke uttrykk og oppfordringer om stadig større offer i kampen mot okkupasjonsmakta. Regelrett desinformasjon er ikke uvanlig.ETTER MARCUS\' MENING er Arafat i stand til å skru propagandaen {ndash} og dermed også mye av volden {ndash} av og på ettersom det tjener hans hensikter. {ndash}Rett etter utbruddet av intifadaen fantes det bare propaganda på palestinsk fjernsyn. Deretter flatet det ut litt. Og seint i november 2001 registrerte vi en brå pause. Det var rundt tida da Arafat holdt sin fjernsynsoverførte tale hvor han oppmuntret palestinske militante til å gå med på en våpenhvile, påpeker Marcus og forklarer hva han mener med Arafats «værhane»-metode:{ndash}Et par måneder etter denne talen fordømte Arafat selvmordsaksjoner i et innlegg i avisa The New York Times. Men tre dager tidligere ledet hans Fatah-parti en demonstrasjon for palestinske jenter til ære for Wafa Idris. Wafa ble bare 27 år. En solskinnsdag i januar sprengte hun seg selv i lufta på Jerusalems travle Jaffa-gate. Smellet kunne høres over store deler av byen. Og siden har ikke selvmordsbomberne bare vært unge menn mellom 17 og 22 år fra håpløse kår i flyktningleirene. Også palestinske kvinner med mer stabil bakgrunn har festet eksplosiver rundt livet og ofret seg for den nasjonale kampen. En av dem var knapt atten år.Marcus viser fram et fjernsynsintervju som ble gjort med Yassir Arafat få dager før Idris døde. Her uttaler en smilende president følgende: «Disse barna som griper etter steiner og konfronterer tanksene {ndash} de representerer det største i hele verden: Helter som blir martyrer for Allah. Vi er stolte av dem, og på vegne av dem skal vi sammen gjøre en innsats, skulder ved skulder, inntil seier, inntil seier, inntil seier.»Siden den tid, hevder Marcus, har propagandanivået nok en gang steget.Etter press fra president George W. Bush publiserte Yassir Arafats selvstyremyndigheter på forsommeren i år ei liste med forslag til politiske reformer. Deriblant: «Ta avstand fra fanatisme i skolepensumet, og la et eget departement styre all informasjon fra regjering, radio- og fjernsynsinstitusjoner.»Den palestinske informasjonsministeren Yassir Abed Rabbo har ikke vært tilgjengelig for kommentar til Magasinet. I stedet uttaler Omar Kitmitto, leder av den palestinske delegasjonen i Oslo, følgende:{ndash}Jeg nekter ikke for at martyrdøden prises i palestinske og arabiske samfunn, ettersom det finnes mye hat på hver side av denne konflikten. Men jeg har aldri sett noe i media som oppmuntrer barn til å bli martyrer. Jeg tror ikke på israelerne når de hevder at slikt forekommer. DET SIES AT EN KRIGS første offer er sannheten. Også israelsk presse preges av den bitre konflikten, ikke minst gjennom formell militærsensur. Sensuren er basert på unntakslover fra den britiske mandatperioden og frivillige overenskomster mellom israelske myndigheter og media.Ordningen legitimeres av myndighetene med henvisning til Israels militært utsatte situasjon i Midtøsten. Få er likevel i tvil om at israelske aviser, tv og radio har stort spillerom for kritisk journalistikk. De befinner seg også langt unna de palestinske myndighetenes fjernsynskanaler og aviser når det gjelder bruken av reindyrket propaganda. Israelske journalister har som regel lengre fartstid, økt profesjonalitet, og ikke minst: De fungerer innenfor demokratiske strukturer.Dette bekreftes av Palestinian Human Rights Monitoring Group, som i fjor undersøkte på hvilke måter palestinsk og israelsk presse har dekt al-Aqsa-intifadaen. Organisasjonen beskriver oppviglingstendenser på begge sider av konflikten, men opplyser at israelske medier opptrer annerledes enn palestinske. Mens sistnevnte ofte formidler direkte oppfordringer til vold, virker det som om israelsk presse først og fremst svikter ved at palestinere aldri presenteres som individer. I stedet refereres de til som tall, «terrorister» eller liknende. Unntaket er avisa Ha\'aretz, som ofte bringer personfokuserte artikler fra Vestbredden og Gaza.Organisasjonen er også kritisk til at storparten av israelsk presse sjelden stiller spørsmålet «hvorfor?» i forbindelse med palestinske selvmordsaksjoner og bombeangrep.I tillegg skjer det ofte at pressemeldinger fra den israelske hæren siteres uten bruk av tilleggskilder. På den måten blir hærens vokabular ukritisk tatt i bruk, slik som når uttrykket «selektive angrep» benyttes for å beskrive regelrett likvidering av palestinere mistenkt for å være terrorister. Samtidig er det klart at direkte oppfordringer til vold også forekommer, om enn i en mye mindre skala enn i palestinske medier. Rabbiner Ovadia Yosef, åndelig leder av det religiøse partiet Shas, uttalte i oktober 2000 at det er forbudt å vise nåde overfor palestinerne. At de er onde og fortapte, og at de burde utryddes. Men Yosef er en omstridt person, så uttalelsene hans skapte voldsom debatt.Videre dannes det en slags kultus også rundt israelske ofre for intifadaen. Slik Muhammed al-Durra har blitt martyren framfor noen blant palestinere og andre arabere, fungerte vesle Shalhevet Pass en periode som symbol på israelske tap. Shalhevet var datter av jødiske bosettere og bare ti måneder gammel da hun i fjor ble skutt og drept, sannsynligvis av en snikskytter fra det palestinske nabolaget Abu Sneineh i Hebron. Men det skal også sies at da bilder av den døde babyen begynte å sirkulere på «uformell» basis, valgte israelske aviser å nøye seg med bilder av Shalhevet mens hun fremdeles var i live.I AUGUST BEGYNTE skoleåret for palestinske barn. Portforbudet på Vestbredden ble midlertidig opphevet i anledning oppstarten. Og blant andre sjetteklassingene kunne sitte ved pultene sine mens de ventet på å få utlevert palestinske lærebøker for aller første gang. Siden september 2000 har Arafats myndigheter publisert nye bøker for snart seks klassetrinn. De er ment å erstatte gamle jordanske og egyptiske tekster, laget i femtiåra og ansett av det internasjonale samfunnet for å være svært antijødiske og antiisraelske. Både Israel og de palestinske myndighetene er forpliktet av Oslo II-avtalen til å sørge for at de respektive utdanningssystemene bidrar til fredsholdninger. Men de nye palestinske bøkene har møtt sterk kritikk, blant annet fra EU-parlamentarikere. Seinhøsten 2001 debatterte unionen, som siden 1993 har bidratt med mer enn 330 millioner euro til det palestinske skoleverket, hvorvidt man burde holde tilbake finansieringen. I plenum manglet det to stemmer på å få dette gjennom. Sosialistene, samt representanter fra blant annet de skandinaviske fraksjonene, stemte mot. De ønsket ikke å legge press på Arafat.Ingen betviler at grove antijødiske uttrykk og åpne oppfordringer til ødeleggelse av Israel har blitt fjernet. Likevel synes andre problemer å forbli uløst.De største manglene er følgende: Tanken om fred med Israel finnes ikke, toleransebegrepet anvendes hovedsakelig i forbindelse med muslimer og kristne, samtidig som staten Israel ikke anerkjennes. Bøkene har sterkt fokus på frigjøringen av Palestina. Noen ganger med tanke på Vestbredden og Gaza, andre ganger også Israel slik det eksisterer i dag. Jihad og martyrdøden blir berømmet.På et varmt kontor i Al-Bireh utenfor Ramallah sitter dr. Omar Abu-Humos. Han er leder av Palestinian Curriculum Development Center og dermed ansvarlig for arbeidet med de nye bøkene. {ndash}Er det riktig at tekstene ikke inneholder referanser til jødiske hellige steder?{ndash}Vi tar for oss Vestbredden i disse avsnittene. Hvor er de jødiske hellige stedene på Vestbredden? De ligger jo alle i Israel, svarer han nesten litt opprørt, men blir taus når han får spørsmål om ikke Abrahams grav i Hebron, Rakels grav i Betlehem og Josefs grav i Nablus kvalifiserer.Abu-Humos har imidlertid en forklaring på hvorfor byene Jaffa og Beersheba beskrives som palestinske byer selv om de ligger i dagens Israel.{ndash}Det står i introduksjonen at vi konsentrerer oss om det historiske Palestina. Når en rettferdig fred er oppnådd, kan vi ta for oss den politiske geografien, sier han. LÆREBØKENE KRITISERES spesielt for å berømme jihad. I en av tekstene gis elevene en oppgave hvor de blir bedt om å beskrive «en helts martyrdød på palestinsk jord» ved bruk av følgende uttrykk: «Han forsvarer sin religion og sitt hjemland; en kule traff ham i...; han falt som martyr; han vannet jorda med sitt rene blod.» Deretter bes elevene om å utdype «følelsene hos en mor hvis sønn har falt som martyr på Palestinas jord».Først hevder Abu-Humos at martyren i oppgaven omkom mens han gjorde noe godt. Etter flere spørsmål om hva dette vil si, erklærer han at veldig mange palestinere har dødd under intifadaen. Deretter må han si seg enig i at det er naturlig å trekke den slutningen at personen i oppgaven ble drept av israelere.{ndash}Er du overrasket? Det er helt rettferdig å skulle beskrive hvordan mødre føler det når slikt skjer. Det er til og med veldig humant, mener han.{ndash}Synes du at lærebøkene er politiserte? {ndash}Nei, det er de ikke, svarer Abu-Humos kontant.Dr. Ruth Firer står for et annet syn.{ndash}All utdanning er politikk. Det er naivt å tro noe annet. Lærebøker fungerer som formidlere av en stats politikk og holdninger. Slik sett er de sterke indoktrineringsvåpen, sier hun.Israelske Firer er leder av Peace Education Projects ved Harry S. Truman-instituttet i Jerusalem. Hun har de siste ni åra samarbeidet med Sami Adwan, professor i utdanning ved universitetet i Betlehem. Firer har fokusert sin forskning rundt israelske skolebøker, mens Adwan tar seg av de palestinske.Funnene deres ble tidligere i år lagt fram for en Knesset-komité. Firer er krystallklar i sine vurderinger:{ndash}Vi må erkjenne at det finnes sorg og smerte på begge sider av konflikten. Hovedspørsmålet er hvordan de to partene håndterer presentasjonen av hverandre. Israelere blir ikke beskrevet på noen positiv måte i de palestinske lærebøkene. Men det er vanskelig å sammenlikne. Etter min mening er israelerne okkupanter. Våre lærebøker er «reinere», men så kan vi også lettere tillate oss slikt, sier hun, og mener med dette at israelerne har sin egen stat og dermed har kommet lenger i den nasjonsbyggende prosessen. {ndash}Israelske lærebøker preges av tre ulike trender innenfor tre ulike skoler. Først den ultraortodokse, som mener at landet har blitt lovet jødene av Gud. Dernest den sionistisk-religiøse, som også reflekterer en politisk holdning om at landet tilhører jødene. Til slutt de vanlige skolebøkene, som utgjør om lag seksti prosent, hvor man åpner for større perspektiver og diskusjon, forklarer hun.ISRAELSKE SKOLEELEVER har faktisk gjennom flere år kunnet følge mediedebatten om hva slags historie de skal lære, og om de bør få lese dikt av palestinernes nasjonalskald Mahmoud Darwish. Framstillinga av «de andre» har alltid vært et hett tema.Generelt mener Firer at dagens israelske skolebøker ikke inneholder stereotype framstillinger av palestinere og andre arabere.{ndash}Det brukes sjelden ord som «mobb» og liknende, og man anerkjenner den palestinske uavhengighetsbevegelsen som vokste fram på 1920-tallet. Palestinernes krav på landområdene nevnes også. På den annen side benyttes ofte kart hvor grensene til Vestbredden og Gaza ikke finnes. Og én ting er felles for lærebøkene på begge sider av konflikten: Ingen av dem tar for seg sameksistens mellom de to folkene.Firer påpeker dessuten at selv om de fleste israelske lærebøkene ikke framstiller palestinere på en stereotyp måte, så er politiske budskap likevel ofte gjemt i måten ting fortelles på.Dr. Sami Adwan er enig med Firer i at lærebøker generelt formidler og legitimerer en statsmakts tankegods. På spørsmål om hva slags verdier barna lærer fra de palestinske tekstene, svarer Adwan at bøkene tar for seg et uavhengig Palestina, med en selvstendig befolkning, for aller første gang i historien. Han framholder at bøkene ikke er indoktrinerende slik som de gamle jordanske og egyptiske tekstene.Samtidig skriver Adwan i en rapport publisert sammen med Firer at «...israelere i moderne tid presenteres som okkupanter som dreper og fengsler palestinere, river husene deres, rykker frukttrærne opp med rota, konfiskerer land...»Professoren forklarer:{ndash}Bøkene har faktisk fokus på en rekke temaer knyttet til fred og rettferdighet, bekjempelse av ekstremisme og dogmer. Men ettersom konflikten ennå ikke er løst, finnes det en rekke slike dilemmaer som heller ikke har funnet sin løsning. Dermed blir det vanskelig å vite hva man skal og ikke skal skrive.DE TRE GUTTENE Yossef, Anwar og Ismail fra Gaza ble gravlagt rett etter at de tok til våpen og forsøkte å angripe den israelske bosettingen. Flere tusen mennesker fulgte de tre bårene gjennom Gazas gater. I folkemengden trasket elleve år gamle Ibrahim Jaroush. Han var ikke i tvil:{ndash}Jeg vil ha hevn for guttene som er drept. bente.bakken@dagbladet.no