Regn av flammer

Det er ikke varmere i glohaugen.

DA JEG OPPDAGET at jeg hadde mistet mobiltelefonen min i vulkanen, følte jeg at det bare var rett og rimelig. Litt svinn må også jeg regne med. Og når sant skal sies har jeg en viss glede av å bare være her, på en tropisk idyll av en øy uti Indiahavet, 1200 mil fra Norge, uten kontakt med hverdagens trivialiteter. Og det er en fin avslutning, som påtvinger dagene på La Réunion litt stille refleksjon.

Det er godt etter den tropiske bekymringsløsheten. Den ene dagen er det så solfylt og fuktig at det føles varmt også i bassenget. Det er en sånn nådeløs dag som ingenting biter på, hvor den kalde ølen blir forbrent straks den er innabords, og blir stående tom på bassengkanten uten den minste effekt. Den glinsende etiketten har bilde av dronten - Réunions nasjonalfugl som var så tillitsfull at den ble utryddet straks etter at øya ble bebodd. På vei gjennom gatene i St. Denis, mellom de lave kreolhusene, rekker skjorta å klistre seg til ryggen av svette lenge før de tre kvartalene til restauranten er tilbakelagt.

NESTE DAG er det annerledes: Bilen har bare så vidt kastet seg ut på motorveien når himmelen åpner sine sluser. Ikke bare på en «nå-trenger-jorda-en-vask»-måte. Heller ikke på vestlandsseigt utholdende og insisterende bergensvis. Dette er alvor. Dette er Alle regnværs mor. I løpet av 15 minutter begynner det å renne tjukke elver over veien. Like etter blir hovedveien stengt. Det regner like mye på alle kanter, så det er ikke aktuelt å snu. Og det er ingen særlig hensikt i å vente på at veien skal åpne igjen, så det bærer opp i høyden, der en smal vei snor seg gjennom sukkerplantasjene og gurkemeieåkrene. Det regner så tett at det ikke er mulig å se mer enn ti meter foran bilen. Brunt, jordrikt vann renner ned fra åkrene. Er det mer gult der gurkemeien vokser mon tro?

Skolebarn på vei hjem fra skolen har tatt av seg på overkroppen og leker i regnet. Hvis dette er Syndfloden, må noen her ha vært skikkelig rampete.

Regnet fortsetter i tre dager, og i løpet av de tre dagene regner det over 800 millimeter.

Troperegn er ikke det samme som annet regn. Det setter seg overalt, det er overalt. Det er ingenting å gjøre annet enn å la regnet kysse deg og tappe deg på hodet med sine søvndråper, og synge deg en voggesang når det er kveld. Selv ikke innendørs er det tørt, og du må dusje for å tørke deg når du kommer hjem, og styrke deg på rom for å forsikre deg om at ikke alt rundt deg består av vann. Hadde det ikke vært så varmt at det ikke gjør noe om laken og madrass er litt fuktig, ville det vært utrivelig.

Vanligvis blir slikt regnvær fulgt av sinte sykloner som flerrer taket av hus og plasserer biler oppi trekroner. Men nå er det bare varmt og vått, knapt et vindpust, og når regnet tar seg en liten middagshvil, er det som å sitte i en friluftsdampbadstue.

DETTE KLIMAET HAR, på tross av sine ofte dramatiske utslag, en mild vennlighet over seg, og en nesten ustoppelig frodighet. Og når det regner lukter det ikke søppel og slum - vi er jo tross alt i en del av velordnede Frankrike - i stedet er det et søtt og krydret drag i lufta. Det er perfekte forhold for sukker, vanilje og gurkemeie - La Réunions tre hovedeksportvarer. På slettene vokser det sukker, i bakkene gurkemeie og i skogen krydder.

Vaniljen ble importert til La Réunion på 1820-tallet, og da det ble holdt vareopptelling noen år etter, var det klart at prosjektet hadde vært en enorm fiasko. Uten den meksikanske kjempebien som bryter vaniljeblomstens kraftige jomfruhinne og befrukter den, ble det ingen aromatisk vanilje, bare plantasjer uten avling. Alt så ut til å være tapt da løsningen ble funnet av den 12 år gamle slaven Edmond Albius i 1841. Han oppdaget hvordan man kunne håndpollinere vanilje, og fortsatt er La Réunion en betydningsfull vaniljeprodusent. Når det står Bourbon-vanilje på vaniljen, er den høyst sannsynlig herfra. Som takk for hjelpen ble Albius frigitt, men han døde lutfattig og forlatt i et land som ikke hadde noe sted for svarte folk som ikke var slaver.

INNE I REGNSKOGEN ved St Philippe, ved foten av Piton de Fornaise-vulkanen, er de tjukke trærne dekket med slyngplanter, og lange, unge vaniljestenger lyser mellom bladene. Et år med fermentering og den blir til søte aromaer i alt fra vaniljepudding til Coca-Cola. Her i Jardin des Epices dyrker Patrick Fontaine vanilje, gurkemeie og hundrevis av andre tropiske vekster.

Jeg lener meg mot et tre, og det lukter søtt. Så viser det seg å være kanel. Den blendende røde blomsten som folder seg ut er en slektning av ingefær. Og hele verden er spiselig og duftende.

Det har endelig sluttet å regne, og om kvelden kan vi igjen sitte ute og spise. Oppholdsværet feires på samme måte som regnet ble stagget: Med mat som er mettet av krydder - and med vanilje, palmehjertesalat, blendende gul ris, frisk kålsalat med ingefær og mange små glass lokal rom tilsatt smaker av frukt og krydder.

Rolig, varm tropenatt legger seg over øya, og på baren i St Philippe begynner musikken å få fart i danseglade føtter. Plutselig åpner himmelen seg på nytt. Men på en annen måte enn sist. Skyene over Piton de Fornaise-vulkanen er røde, og oransje årer av lava blir synlige nedover åssidene, i naturens aller vakreste og mest voldsomt spektakulære fyrverkeri.

NESTE DAG har utbruddet gitt seg, og det er folkefest ved vulkanen. Tusenvis av reunionesere samler seg for å se på vidunderet som har utfoldet seg i løpet av natta - de samme kreftene som skapte øya for millioner av år siden. Lure torghandlere har satt opp små boder der de selger samosa og vårruller og alt annet som kan friteres.

Vi klatrer hele veien opp, opp, opp fjellsiden, inntil steinen under føttene mine er så varm at skosålene smelter, og jeg kan høre lyden av varmen, av stein som beveger seg i fjellets indre. Og hele verden er grå lava og varm damp, slik den var en gang i tida, for lenge siden, ved tidenes morgen.

Og når mobiltelefonen, ved et uhell, forsvinner ned i denne varmen, som er opphav til alt vi kjenner, føles det i grunnen helt riktig. Jeg er bare glad det ikke er meg, og skynder meg ned til jorda og vannet, der jeg hører hjemme.

AND MED VANILJE OG KARRI

Vanilje er et fantastisk krydder også i saltmat, og den får en ganske ulik karakter avhengig av hva slags sammenheng du bruker den i. På La Réunion bruker man vanilje sammen med kylling, and, svin eller fisk, i tillegg til alle de opplagte dessertvariantene, og smaken blir en helt annen avhengig av om den dukker opp sammen med and i en rik rett, som denne, eller med kylling.

Oppskriften er mer eller mindre den samme - jeg ville hatt mindre andre krydder til kylling. Hva slags karripulver du bruker bestemmer mye av smaken - jeg bruker ofte vanlig norsk karripulver (med k) som inneholder mye gurkemeie og lite chili, det er omtrent det de bruker på La Réunion.

Server med ris - gjerne ris tilsatt litt gurkemeie og noen rosiner.

Nok til 4

4 andelår, eller 4 kyllinglår

1 vaniljestang, delt i 2 på langs

1 ts karripulver

2-3 ss smør eller palmeolje, eller solsikkeolje

Ev 2-3 tomater, hakket

1 nellikspiker

1 løk, hakket

Gni anda inn med frøene fra vaniljestanga, karripulver og salt. Del vaniljestanga i mindre biter. Varm smør. Stek anda i smør ved middels høy varme i 15 minutter. Skru ned varmen og ha i resten av ingrediensene. Sett på lokk og stek videre i en halvtimes tid, eller i stekeovnen ved 150 grader i 45 minutter.

STEKTE BANANER MED APPELSIN, ROM OG VANILJE

Dette er en reunioneisk dessert som balanserer mellom det søte og det friske. Du kan med fordel servere sammen med pisket krem eller iskrem. Rom-rosin ville kanskje ikke vært det dummeste.

Alkoholen i rommen fordamper hvis du koker den inn, så det er ikke helt uansvarlig å servere denne til barn.

Nok til 4

4 bananer, skrelt

1 appelsin

= sitron

3 ss smør

1 dl sukker

1 vaniljestang, delt på langs

= dl rom, helst mørk

Skyll appelsin og sitron i varmt vann og børst skallet. Riv deretter av skallet på halvparten av appelsinen og sitronen og press ut saften av begge.

Brun smør i en dyp stekepanne. Ha i vaniljefrø, vaniljestang og sukker, og lag en tjukk karamell. Pass på at det ikke blir så varmt at sukkeret brenner seg. Hvis det står i fare for å bli for varmt, kan du helle i litt av sitrussaften. Ha i bananen og brun godt. Ha i sitrussaften og kok inn i 10-15 minutter, til bananene begynner å bli myke. (Er de veldig modne så de står i fare for å falle fra hverandre, kan det hende du må fjerne dem og koke inn kraften.) Ha i sitrusskallet når det er et par minutter igjen. Hell oppi rom, tenn på og vent til flammen har lagt seg - litt lenger hvis du vil være sikker på å ikke ha alkohol i selve retten.

And med vanilje og karri: Ved foten av Piton de Fornaise-vulkanen vokser vanilje. På La Réunion bruker de vanilje sammen med blant annet and og karri, som her.
Reunionsk dessert: Stekte bananer med appelsin, rom og vanilje.