Av alle cowboybyer i hele Vest-Sibir, må Schuch’ye være en av de røffeste. Det er i hvert fall det mest eksotiske stedet jeg har vært, på en ekte villvestmåte. Først våkne opp i Salekhard, den oljerike administrasjonsbyen ved utløpet av Ob-elva hvor skiltene henger skeivt på skeive hus, og smilene er så godt gjemt at det kan virke som om folk ikke helt har kommet seg etter Andropovs plutselige død. Så kjøre i en time på humpete veier over permafrosten, og deretter klyve over i en beltebil, som i tre lange og støyende timer arbeider seg utover på Yamal-halvøya.

Det er ikke helt folketomt ute på tundraen. I lang tid ser vi ikke annet enn snø og forblåste busker, men plutselig dukker det opp en unggutt gående over isen. Han har falt av sleden og har tatt seg til å vandre i retning Scuchu’ye. Sola skinner med vårlig glede, men i 25 minusgrader og frisk bris er den effektive temperaturen rundt minus 40, og jeg mistenker at det er en svært kjølig - og potensielt temmelig farlig - spasertur.

Det er inntrykk som blir ytterligere forsterket når vi ankommer Schuch’ye. Vi stanser utenfor det enetasjes kommunehuset, og det første vi ser er en snøskuterhenger med en død ulv. En fryktelig stor ulv, til og med. Jeg har nettopp lest Jack London, og dette en slik ulv som han skriver om, med tjukk pels, stikkende øyne og styrke i bein og muskler, en sånn som godt kan rive en mann i to.