Rein glede

Ekte cowboyer spiser kokt gryte med øye - toppet med rå hjerne.

Av alle cowboybyer i hele Vest-Sibir, må Schuch’ye være en av de røffeste. Det er i hvert fall det mest eksotiske stedet jeg har vært, på en ekte villvestmåte. Først våkne opp i Salekhard, den oljerike administrasjonsbyen ved utløpet av Ob-elva hvor skiltene henger skeivt på skeive hus, og smilene er så godt gjemt at det kan virke som om folk ikke helt har kommet seg etter Andropovs plutselige død. Så kjøre i en time på humpete veier over permafrosten, og deretter klyve over i en beltebil, som i tre lange og støyende timer arbeider seg utover på Yamal-halvøya.

Det er ikke helt folketomt ute på tundraen. I lang tid ser vi ikke annet enn snø og forblåste busker, men plutselig dukker det opp en unggutt gående over isen. Han har falt av sleden og har tatt seg til å vandre i retning Scuchu’ye. Sola skinner med vårlig glede, men i 25 minusgrader og frisk bris er den effektive temperaturen rundt minus 40, og jeg mistenker at det er en svært kjølig - og potensielt temmelig farlig - spasertur.

Det er inntrykk som blir ytterligere forsterket når vi ankommer Schuch’ye. Vi stanser utenfor det enetasjes kommunehuset, og det første vi ser er en snøskuterhenger med en død ulv. En fryktelig stor ulv, til og med. Jeg har nettopp lest Jack London, og dette en slik ulv som han skriver om, med tjukk pels, stikkende øyne og styrke i bein og muskler, en sånn som godt kan rive en mann i to.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Det er ikke ofte folk tar seg bryet med å komme hit til Scuchu’ye, sier jegeren, som også er assisterende rektor på skolen.

- Vil du kjøpe ulven? Det er fint, varmt skinn. Nesten like bra som reinsdyr.

Schuch’ye er ikke egentlig en cowboyby. Det er en reinsdyrby. Lokalbefolkningen, nenetene, er reindriftsfolk. Hele livet dreier seg rundt reinsdyrene, som er mat, klær, transportmiddel og temperaturmåler. Det er de som bestemmer når man skal bo inne på tundraen, og når man skal flytte til kysten. Og i dag er det reinsdyrfestival, en slags vårfest midt i den bitende kulda, for å markere at den lange vandringen til kysten er i gang. Ikke lenge etter at vi ankommer, begynner moroa. Det er lassokastekonkurranse, moteshow med lokale drakter, reinsdyrkappkjøring og den samme mengden fyll og fanteri som man finner på de fleste festivaler nord for Frankrike. På et tidspunkt kommer en snøscooter kjørende inn i siden av festteltet, noe som skaper en blanding av engstelse og munterhet blant de oppmøtte.

Bortsett fra en antropolog fra St. Petersburg er det ingen andre fremmede her. Likevel utkjempes kampen mellom det moderne og det tradisjonelle livet. Under et allmøte i landsbygda blir det amper stemning når Dimitry Ottovitsj Khorolya, lederen for reindriftsorganisasjonen, ber alle om å sende barna sine på skole.

- Utdanning er avgjørende for at vi skal klare oss i framtida, sier han.

SIMLE, IKKE SOMLE: Reinsdyrsleder er mer pålitelige enn snøskutere. Og når de bryter sammen kan man spise dem. Foto: METTE RANDEM
SIMLE, IKKE SOMLE: Reinsdyrsleder er mer pålitelige enn snøskutere. Og når de bryter sammen kan man spise dem. Foto: METTE RANDEM Vis mer

Fyren som sitter ved siden av meg reiser seg. Han er ikke særlig vant til å tale, men nå dirrer han av sinne og frustrasjon.

- Men hvem skal hjelpe oss å passe reinsdyra mens barna er på skolen? Og hvordan skal barna lære det de trenger om reindrift?

Som overalt ellers i verden er det nomadiske urfolkslivet i ferd med å endres. Skolegang, bosetning, hus og pengeøkonomi endrer premissene for hele tilværelsen. Og hvis Gazprom gjør alvor av planene om å legge gassrørledning over tundraen, vil det være også være et fysisk hinder for en tusenårlang livsstil.

Men fortsatt er det noen som lever temmelig tradisjonelle liv. Nicholai Laptander og familien er ikke medlem i noe kollektiv. De reiser rundt dit det er godt beite, og er bare i byen hvis det er krise av noe slag. Stort sett har de det de trenger. Nicholai inviterer oss på besøk, og henter oss i reinsdyrsleder. Veien ut fra byen går gjennom snauskog og åpne felt. Gnissingen av snø mot tremeier og prustingen av simlene er den eneste lyden, og når lysene fra den faste bosetningen ikke lenger er synlige er det ikke annet enn den evige tundraen rundt oss.

Nicholai og kona Ustinia og deres sju barn bor i en chum, en slags gamme av reinsdyrskinn, støttet opp av om lag 30 stokker. Utenfra ser det ikke ut som store bostedet, men inni virker det ikke trangt, selv om hele familien er inne og det er folk på besøk (på et tidspunkt teller jeg 15 mennesker). De har nettopp slaktet et reinsdyr, så det er plenty med mat. Så lenge snøen ligger, består dietten nesten utelukkende av reinsdyrkjøtt. Og her får min europeiske gane noen utfordringer: Til tross for at det står en ovn midt i rommet er mesteparten av maten rå, i noen tilfeller fortsatt frossen. Dette er fornuftig fra et ernæringsperspektiv - det er lenge siden forskere klødde seg i hodet over at reindriftsfolk kunne klare seg på en tung, kjøttbasert diett hele vinteren og likevel ikke ha mye hjerteproblemer, fedme eller mangelsykdommer. Reinsdyrkjøtt inneholder mange næringsstoffer, vitaminer og mineraler, mye av dette forsvinner når maten blir stekt eller kokt.

Hemmeligheten bak et balansert kosthold ligger i

å spise alle kriker og kroker av dyret, og til middag, frokost og lunsj får vi servert ulike, for meg temmelig uvante, reinsdyrbaserte retter: Reinsdyrblod med små biter magesekk, rå lever, kokt gryte med øye og milt, små biter med frossent kjøtt - toppet med rå hjerne. Det smaker ikke så verst, men det føles som om jeg er langt hjemmefra. Min stamme liker også reinkjøtt, men vi koker den i fløte. Eller så skjærer vi den i tynne skiver og kaller den for carpaccio. Men carpaccioen er en luksus - det er sjelden vi tenker på den som vår nøkkel til overlevelse.

Finnbiff

Rein glede

Finnbiff er den klassiske norske reinsdyrgryta. Men, som så mange andre matvarer, er den truet av sin egen suksess. Opprinnelig ble reinsdyrskavet laget av kjøttet fra bringa (brystet), og dette er superegnet til gryteretter, men nå brukes mer av kjøttet til nettopp dette.

Smaken er uansett god - ei gryte som kan putre lenge på ovnen, like god dagen etter.

Nok til 4

600-750 gram finnbiff eller reinsdyrskav

2-3 løk, hakket

100 gram bacon, i små biter

300 gram sopp

2-4 einebær

1 kvist frisk timian, om lag 1 ts

2 ss smør

Eventuelt et lite glass konjakk

1 dl fløte

2 dl rømme

Salt

Eventuelt brunost

Tyttebær

Stek kjøtt, løk og bacon i en stor gryte i ti minutters tid. Ha i sopp og stek videre i fem til ti minutter. Ha i einer og timian. Hell over konjakk og tenn på. Hel over fløte. Skru ned varmen og la stå og putre i minst 20 minutter, gjerne et par timer. Like før du skal servere, ha i rømme. Smak til med salt og eventuelt også en skive eller to med brunost, hvis du vil ha litt ekstra sødme. La putre i et par-tre minutter. Rør inn bær og server.

Reinsdyrcarpaccio

Selv om tilberedelsen av en klassisk, europeisk carpaccio er temmelig forskjellig fra maten nenetene serverer ute på tundraen, har carpaccioen også i utgangspunktet et ernæringsmessig utgangspunkt. Opprinnelig ble nemlig retten laget til en grevinne som hadde fått beskjed av legen sin om at hun ikke måtte spise stekt eller kokt kjøtt.

Mye av kunsten går ut på å skjære kjøttet i tynne skiver. Hvis kjøttet er frossent - noe det meste reinsdyrkjøtt man får kjøpt er - så kan du godt be slakteren om å skjære kjøttet i tynne skiver for deg. Legg skivene på tallerkener og la dem tine langsomt i kjøleskapet.

De fleste nordmenn bor i nærheten av et grantre. Lager du en granolje gir den en fin skogsmak. Litt tørka sopp kan også være godt. Jeg knuser litt tørka skogsopp som jeg drysser over kjøttet. Det gir mye deilig smak.

Nok til 4 til forrett

200-300 gram reinsdyrfilet eller ytrefilet, i tynne skiver

2 ts knust tørka sopp

2-4 ss olje

1-2 små granskudd

Salt

Tyttebær eller tyttebærsyltetøy

Bland olje og granskudd i en liten bolle. Støt granskuddene forsiktig med en gaffel for å frigjøre gransmaken.

Legg kjøttet utover tallerkener. Dryss over sopp, hell over olje. Pynte med tyttebær. ■avi@dagbladet.no

REIN MED MEG: Mor Utsina og dattera Jalania ser på reinsdyrsankingen, godt kledd i nenetfolkets tradisjonelle reinsdyrklær.
REIN CHECK: I chumen til Nicholai Laptander er det alltid nok mat, og om vinteren er det bare reinsdyr på menyen. Vesle Jedei er spesielt glad i rå lever.
LØKKA I LIVET: Hvem har den vakreste løkkeskriften? Lassokonkurranse i Schuch’ye.
RUDOLFGRYTE: Rangifer tarandus, bedre kjent som reinsdyr, forekommer i tundraområder og barskog på den nordlige halvkule. I Norge finnes det rundt 20 stammer av villrein. Finnbiff med tyttebær og rømme er blant de mest populære avartene.
HELT RÅTT: Reingraver, snarer, drivfangstsystemer og pil og bue er nå erstattet med rifle. Bestanden av villrein i Sør-Norge teller rundt 35 000 dyr, og noen av dem har endt som carpaccio.